Drømmen om arbeid i Norge

Da faren døde tidlig og moren mistet jobben, var det Melinda som måtte ta vare på familien med lønnen fra slakteriet. Melinda kommer opprinnelig fra byen Târgu Mureș i Romania.

Lønnen fra slakteriet var knapt nok til å forsørge moren og lillebroren. Til slutt så Melinda ingen annen utvei enn å forlate landet for å kunne forsørge seg selv og dem hun var glad i.

– I Tyskland jobbet jeg i fire år. Jeg jobbet på hotell, i bygg og anlegg, med riving, som hjelpearbeider og med gipsarbeid, forteller hun.

I 2012 ringte en venninne fra Romania og spurte om Melinda ville bli med til Norge. Hun hadde hørt at den norske velferdsstandarden var langt bedre enn i mange andre land.

I velferdsstaten

Melinda pakket sammen sakene sine og fulgte henne.

Hun kunne ikke norsk og bare litt engelsk. Med noen oppsparte kroner fikk hun tak over hodet i starten, men etter to uker var pengene borte.

Hun lette etter jobb, banket på dører og spurte etter arbeid, men uten hell.

Venninnen hennes fikk raskt en jobb med kost og losji, mens Melinda plutselig sto alene – uten et sted å bo.

På gata for første gang

Den første natten var spesielt tung.

– Det var en situasjon jeg aldri hadde opplevd før. Tenk deg å plutselig stå på gata i et fremmed land, uten penger, uten noe som helst, forteller Scripcar.

Hun unngikk å sove i parker av frykt og tilbrakte natten med å gå rundt og spørre hoteller om de trengte ansatte.

– Jeg fikk ikke sove så mye om natten, jeg var redd, sier hun.

Etter flere måneder på gata, kom hun i kontakt med noen som snakket ungarsk, et av språkene hun kan. De hjalp henne med å skrive CV som hun begynte å dele ut ulike steder i Oslo.

Ingen informasjon

Med erfaring som baker, renholder, slaktemedarbeider og maler tok hun det hun fikk av jobber i Norge – men ingenting varte.

For det meste hadde hun et sted å bo, men i perioder var hun uten tak over hodet.

Språkmangel har vært en av de største hindringene for å etablere seg, og gjort det vanskelig både å navigere i det norske systemet og å kommunisere med arbeidsgivere.

– Da jeg selv bodde på gata i den tøffeste perioden, var det ingen som hjalp meg. Enten måtte man betale for informasjon, eller klare seg helt alene, forteller hun.

Mangelen på formell utdanning har også satt bremser på mulighetene hennes. En dag, over en kopp kaffe med en venninne, kom et spørsmål som fikk henne til å stoppe opp:

– Har du vurdert voksenopplæring? spurte venninnen.

Det hadde hun ikke.

– Jeg visste ikke at voksenopplæringen kan være gratis i Norge, sier Scripcar.

Melinda tror at mange innvandrere ikke er klar over denne muligheten.

– Derfor bestemte jeg meg for at når jeg kom meg på beina igjen, skulle jeg hjelpe andre med råd og informasjon, sier hun.

På vei mot en ny karriere

I 2023 meldte hun seg på voksenopplæringen i grunnskolen.

– Jeg vil oppmuntre alle til å begynne på skole, sier Scripcar.

Hun understreker at det kan være krevende, særlig for dem som må kombinere skolegang med jobb.

– Det tar tid, ja, det tar mye tid. Men det er verdt innsatsen, påstår hun.

Hun forteller også om at hun har fått mye støtte for å fullføre grunnskolen:

– Her er læreren veldig støttende, hjelper deg og veileder deg gjennom alt. Du får opplæring i alt du trenger. Det eneste du må gjøre, er å møte opp og lære, mener hun.

Hjelpeorganisasjoner mener de fleste vil jobbe

Marit Nybø jobber er avdelingsleder for avdelingen fattige tilreisende i Kirkens Bymisjon. Hun har hatt mye kontakt med fattige tilreisende.

– De kommer til Norge i håp om inntekt for å forsørge familien i hjemlandet og bygge ordentlige hus, forteller Nybø.

– De skulle gjerne tjene penger via jobb, men vet ikke hvordan de skal søke jobb. Mange har ikke gått på skolen og snakker ikke engelsk, forteller hun.

Hun mener at de aller fleste ønsker å jobbe.

– De har alltid sagt at de ønsker å jobbe, de tar gjerne småjobber som rydding og vasking og vil gjerne bidra med for eksempel å rydde Oslos gater, sier Nybø.

Christian Ariton er miljøterapeut på migrasjonssenteret i Frelsesarmeen, og har tett erfaring med fattige tilreisende over 10 år.

Han sier at han aldri før har opplevd så mange av de som kommer på senteret spør om støtte til å skaffe seg jobb slik de gjør nå.

– Jeg kan garantere at 80 prosent av de unge som er på gata og selger ballonger eller aviser eller tigger tar jobb den dagen du har jobb for dem, sier Ariton.

Samtidig påpeker Ariton at mange av dem som kommer ut i jobb er ekstra sårbare og lett kan bli utsatt for utnyttelse, lave lønninger og dårlige arbeidsforhold.

Et blikk fremover

I 2024 startet Melinda Scripcar på videregående innen helsefag og snakker entusiastisk om alt hun har lært så langt.

I sin første praksis har hun allerede fått tillit hos beboerne på eldresenteret hun jobber på.

Hun ser fremover og er tydelig på at hun vil fortsette utdanningen sin.

– Jeg har ingen planer om å stoppe her. Jeg har tenkt å fortsette videre på universitetet, forteller hun smilende.