Vi vet ikke hvilken forelder som tar flest «sykt barn»-dager

De ti første dagene, altså hoveddelen, betales av arbeidsgiver, føres internt og rapporteres ikke til noen sentral instans. Resultatet er at vi kan komme til å diskutere endringer i ordningen med et svakt faktagrunnlag.

Et spleiselag uten felles oversikt

Omsorgspenger, i dagligtale «sykt barn-dager», skal gjøre det mulig å kombinere omsorg for barn med arbeid. Foreldre til barn under 12 år har rett til ti dager i året for å ta vare på barnet om det er sykt. Dager som betales av arbeidsgiver. Ekstra dager kan utløses i særlige situasjoner og betales av folketrygden. Staten har relativt god innsikt i den trygdefinansierte delen, men ikke i den arbeidsgiverbetalte. Og selv om arbeidsgivere plikter å føre statistikk, fins det ingen standard og ingen innrapportering. Dermed mangler vi et omforent tallgrunnlag. Vi har en statistisk blindsone.

Blindsonen skaper tre problemer: politiske debatter blir synsinger, virksomheter famler etter hva som er «normalt», og familier risikerer at diskusjonen om å øke eller endre ordningen ikke speiler deres faktiske behov. Arbeids- og integreringsdepartementet (AID) har gitt Oxford Research i oppdrag å etablere et slikt tallgrunnlag. Oppdraget går til kjernen av hvordan vi fordeler ansvar og byrder mellom foreldre, arbeidsgivere og fellesskapet, og tematiserer noen sentrale forhold.

Likestillingens lakmustest

All erfaring tilsier at mødre tar en større del av «sykt barn»-fraværet enn fedre. Norsk og nordisk forskning peker samme vei, og ferske tall viser at mødre oftere blir hjemme når barnet er sykt, med konsekvenser for både karriere og inntekt. Når staten etterspør kjønnsdelte tall på dette feltet, er det for å få et presist bilde: Hvem bærer byrden og når? Og er skjevheten størst i bestemte bransjer, arbeidstidsordninger eller barn i ulike aldre? Det er slik vi kan diskutere tiltaksbehov uten å gjette.

Dette handler ikke bare om rettferdighet; det handler om arbeidsdeltakelse. Dersom mødre tar en uforholdsmessig stor del av omsorgsfraværet, kan det forklare deler av forskjeller i lønnsutvikling og lederrekruttering. Svarene på de kjønnsdelte spørsmålene er derfor direkte styringsrelevante.

Når drift møter omsorg

Ikke alle jobber tåler fravær like godt. I skift- og turnusvirksomheter merkes hver time, mens kontorarbeidsplasser med hjemmekontor kan absorbere mer fravær gjennom fleksibilitet. Små bedrifter har ofte mindre slingringsmonn enn store. Dessuten varierer kulturen: Noen steder oppleves halve dager som uproblematisk, andre steder «må du ta en hel». Derfor er det avgjørende å kartlegge hvordan bruk og praksis varierer etter bransje, virksomhetsstørrelse, arbeidstidsordning og kjønnsbalanse. Først da kan vi se hvor skoen trykker og hvor justeringer vil ha størst effekt.

Når kvoten ikke strekker til

Den politiske debatten vender stadig tilbake til spørsmålet: Er ti dager per forelder nok? Foreldre forteller om å gå tom for dager tidlig i sesongen, og noen velger ferie eller ulønnet fri. Det har også vært pekt på at enkelte «sykmelder seg selv» når kvoten er brukt opp, et uheldig utslag som kan flytte kostnader til sykepengeordningen i stedet for åpen bruk av omsorgspenger. Nettopp derfor trenger vi tall på hvor mange som faktisk bruker opp kvoten, og om dette varierer etter kjønn, bransje og arbeidstilknytning. Uten dette aner vi konturene, men ser ikke bildet.

Hva en kunnskapsbasert politikk kan svare på

Tenk deg at vi finner ut:

at medianuttaket for fedre i industrien er lavt, men at mange tar halve dager; at mødre i helse- og omsorgssektoren oftere bruker opp kvoten;

at barnehagealder gir et tydelig sesongmønster;

at registreringspraksis i små virksomheter gjør halve dager usynlige.

Slike innsikter vil gjøre oss i stand til å målrette tiltak der belastningen er størst, for eksempel justere kvoter eller praksis i bransjer med kjent press. Vi kan styrke likestilling gjennom kultur- og regelverksgrep som faktisk endrer atferd, ikke bare idealer. Og man kan skape klarhet for arbeidsgivere om hva som er vanlig praksis og hva som bør endres.

La tallene tale for barna, familiene og arbeidslivet

«Sykt barn» er en del av livet, ikke et avvik. Når vi mangler felles tallgrunnlag, blir både politikk og praksis mer tilfeldig. Statens bestilling er viktig: Finn fordelingen, se kjønnsforskjellene, forstå bransje- og tilknytningsmønstrene, og kartlegg hvordan ordningen faktisk brukes. Først da kan vi diskutere endringer basert på et omforent grunnlag og sørge for at ordningen er tilpasset formålet: gjøre det mulig å kombinere omsorg for barn med arbeid.