Vi må styrke faktiske bånd til arven fra St. Svithun, framfor jakt på relikvier.

DEBATT: St. Svithun katolske menighets medvirkning til Stavangers 900-årsjubileum ser i stor grad ut til å dreie seg om relikvier, fysiske levninger fra helgener.

Svithun-relikvien har en prominent plass i relikvieskapet i Évreux-katedralen i Normandie i Frankrike Sokneprest Pål Bratbak, til venstre, og biskop Fredrik Hansen. Foto: Privat

Drømmen om å få en del av St. Svithuns hodeskalle brast, på grunn av fransk kulturlovgivning. Men pastor Pål Bratbak ga ikke opp håpet. Og byens ordfører meldte seg på, han ville sjekke om det var noe kommunen kunne bidra med.

Nå synes Bratbaks forhåpning i hvert fall et stykke på vei å være innfridd. En erstatning har dukka opp, visstnok en liten tøybit som skal ha tilknytning til helgenen. Men biten er tydeligvis stor nok til å proklamere at St. Svithun har vendt tilbake til Stavanger, ca. 1160 år etter hans død.

Selv om det her kun handler om en «tredjeklassesrelikvie», har den ferske markeringen av begivenheten vært førsteklasses – med gullbrokader og glitter. Slikt ivaretar dagens norske katolisisme på mesterlig vis. Og jeg ønsker ikke å dempe gleden.

Mange antatte relikvier er imidlertid i beste fall tvilsomme. Dette var en verdifull handelsvare i middelalderen. Utover reine forfalskninger, har noen objekter «ynglet» – de finnes i en lang rekke eksemplarer. Det hevdes blant annet at hvis en samler alle flisene fra Jesu kors, vil en ende opp med et kvantum som nærmer seg en liten skog.

Er den ekte?

Jeg vet ikke om noen har tatt bryet med å sjekke om den aktuelle tredjegrads-relikvien stammer fra St. Svithun. Det er kanskje ikke engang mulig å få verifisert dette.

 «Små» relikvier tilbys for øvrig på nettet. Det kan ikke utelukkes at pastor Bratbak og biskop Fredrik Hansen kunne ha spart seg reisen til Frankrike for å hente tøybiten.

Uansett, Stavanger bispedømme og by er allerede godt forspent med garantert ekte bånd til St. Svithun. Viktigst er den nyrestaurerte domkirken, som i sin tid ble viet til helgenen. Bispedømmet har også hatt gode forbindelser med Winchester, hvor St. Svithun virket som biskop. Jeg antar at disse forbindelsene fortsatt er intakte.

Gjennom den såkalte Porvoo-avtalen fra 1992/96, har dessuten Den norske kirke formelt kirkefellesskap med Church of England – som i dag er St. Svithuns kirke. Et slikt fellesskap er katolikkene ikke engang i nærheten av.

Stavangers katolske menighet må selvsagt få bidra til byjubileet på egne premisser. Men relikviekult er knapt katolisismens beste innslag. Andre instanser bør derfor prioritere styrking av faktiske bånd til arven fra St. Svithun, framfor jakt på relikvier.

Ellers merkes en tendens til at Den katolske kirke i Norge, i tilknytning til både Stavangers byjubileum og det kommende nasjonaljubileet for slaget på Stiklestad, forsøker å markere et slags eierskap til det som skal feires. Dette er ikke totalt grunnløst, men framstår likevel som en sannhet med store modifikasjoner.

Den norske nasjonalkirken

Her dreier det seg i begge tilfeller om den norske nasjonalkirken. Denne tradisjonen har Den norske kirke, og lokalt Stavanger bispedømme, som sin viktigste manifestasjon. Og den bæres videre av alle norske kirkesamfunn.

Kirken på 1000- og 1100-tallet var ikke en del av det som i dag framstår som en romersk-katolsk «kirkeavdeling». Den var «katolsk» fordi det ikke fantes noe alternativ, heller ikke etter det store skismaet mellom vestkirken og østkirken i 1054.

I kjølvannet av dette våger jeg å gjenta et ønske om mer vekt på reformasjonen i tilknytning til bispedømme- og byjubileet. Også her til lands artet reformasjonen seg som en veritabel frigjøringsbevegelse. Det bør feires.