Vi er bekymret for at ADHD får dominere som forklaring på barns uro

Det er en fare for at det voldsomme fokuset på ADHD gjør at andre viktige forhold kommer i bakgrunnen, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Triocean, Shutterstock/NTB

Se nederst i artikkelen for navn på alle forfatterne.

Generalsekretær Gry Lunde i ADHD Norge stiller et viktig spørsmål i et debattinnlegg i Aftenposten: «Hvem er ofrene for diagnosefellen? Og hva skal vi svare bekymrede foreldre?»

Når ADHD-diagnosens nøyaktighet og forklaringskraft utfordres, forstår vi at noen foreldre kan bekymre seg. Vår erfaring er at de fleste setter pris på ærlig kommunikasjon rundt diagnosens begrensninger. Vi tror denne debatten er nødvendig for å unngå at diagnosen skygger for viktige belastninger i barns liv og utviklingstrekk i samfunnet vårt.

ADHD Norge viser til Nasjonal faglig retningslinje for utredning og behandling av ADHD, og ser ut til å mene at denne sikrer at man stiller riktige diagnoser og unngår at andre årsaker feilaktig beskrives som ADHD.

Problemet er at diagnosen er så unøyaktig definert at selv om man utreder grundig i tråd med retningslinjene, står man ofte igjen med tvil og må bruke skjønn. I utredningen må man ta stilling til kriterier som «ofte til stede» og «upassende til barnets utviklingsnivå», for å nevne noen eksempler. Alle disse kriteriene bedømmes subjektivt, uten noen klar norm eller gode tester som avgjør hvor vi skal sette grensen.

Særlig i gråsonen mellom det normale og det som helt åpenbart er så problematisk at en diagnose kan være nyttig. Vår erfaring er at mange er nettopp i denne gråsonen, og at det er denne gruppen som har bidratt til en voldsom økning på få år. Vi er bekymret for at normalbegrepet på denne måten innsnevres.

Det stemmer ikke, slik ADHD Norge hevder, at andre årsaker til uro og konsentrasjonsvansker utelukker en ADHD-diagnose. Kun dersom vanskene er «bedre forklart av annen psykisk lidelse», kan vi utelukke ADHD. Dermed vil det i mange tilfeller være flere samtidige sannsynlig medvirkende årsaker. Det kan være søvnunderskudd, digital avhengighet, belastninger i barnas liv, lærevansker og umodenhet. Disse forsvinner ofte ut av syne så snart ADHD-diagnosen er etablert.

Vi ønsker å gi barn som strever god hjelp, men er bekymret for at denne diagnosen feilaktig dominerer som årsaksforklaring til barns uro og konsentrasjonsvansker. Det er en fare for at det voldsomme fokuset på ADHD gjør at andre viktige forhold kommer i bakgrunnen, og at vansker i for stor grad oppfattes som iboende i barnet.

Dersom både fagfolk, foreldre, skole og barna selv får informasjon om at diagnosen er en unøyaktig beskrivelse som ikke i seg selv forklarer årsaken, er vår erfaring at man i større grad beholder en ydmyk åpenhet og nysgjerrighet for hva som faktisk kan påvirke og hjelpe barna på sikt.

Innlegget er signert av:

Trond Velken (avdelingsoverlege BUPA, sykehuset i Vestfold), Henriette Kirkaune Sandven (spesialist i barne- og ungdomspsykiatri), Charlotte Lunde (spesialist i barne- og ungdomspsykiatri), Einar Tryti (nevropsykolog, Akershus universitetssykehus), Reidar Hjermann (psykologspesialist BUPA, sykehuset i Vestfold), Guro Ramsøy-Halle (spesialist i klinisk pedagogikk, Oslo universitetssykehus), Elena Falck (spesialist i klinisk pedagogikk, Eikelund Vgs), Espen Idås (psykologspesialist privat praksis, Horten), Maria Garshol (spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og familieterapeut, BUPA, sykehuset i Vestfold) og Kjersti Kjerschow Lohne (styremedlem Oslo Psykologforening)