Venstresida mot sløseri

Hvor blir det av alle pengene? Det er et spørsmål stadig flere stiller seg.

På den ene siden sliter vi med stor offentlig fattigdom. Det mangler penger i skole, helse og barnehager, deler av Kommune-Norge er bankerott, og Posten har ikke lenger råd til å komme hjem til folk.

Vi sliter også med et voksende fattigdomsproblem, der over 100.000 norske husholdninger har behov for mathjelp.

På den andre siden flyter samfunnet over av penger. En ting er at det stadig settes nye rekorder i privat velstand. Men vel så påfallende er det at Norge har en veldig rik stat, kanskje den aller rikeste i verden.

Statsbudsjettet har vokst til det dobbelte av Finlands størrelse, og i tillegg har vi et svimlende stort oljefond på over 20.000 milliarder kroner plassert utenlands.

De siste årene har skyhøye priser på kraft og gass bidratt til at denne rikdommen har vokst nærmest til himmels.

Her er det noe som ikke stemmer. Hvordan kan staten være så rik når folk, kommuner og velferdstjenestene våre er så fattige? Det er dette mysteriet som har gitt anstøt til en bølge av sløserikritikk.

Boka «Landet som ble for rikt» av den tidligere McKinsey-toppen Martin Bech Holte slår alle salgsrekorder. I mer folkelig form gjør sløseri-influensere som Wolfgang Wee, Sindre Wiig Nordby og Sløseriombudsmannen stor suksess på internett.

Mesteparten av sløserikritikken hittil har kommet fra høyresida. Kanskje har mange av oss med hjertet til venstre tenkt at vi skal forsvare offentlig sektor mot krav om skattekutt, for eksempel til de mest formuende. Men vi kan ikke overlate sløserikritikken til liberalistene.

Det er ingen tvil om at det sløses med enorme ressurser i Norge, i både privat og offentlig regi. Venstresida kan ikke forbli lojal til en styrtrik stat som ikke klarer å prioritere grunnleggende velferd til egne innbyggere.

I motsetning til sløserikritikken fra høyre kan det ikke være noe selvstendig poeng for venstresida at offentlig sektor skal bli mindre (det er ikke noe selvstendig poeng at den skal bli større heller, for den del). Målet må være mest mulig rettferdighet og velferd for innbyggerne. Det innebærer blant annet:

1. Slutt på megalomane prestisjeprosjekter. Å bygge et helt nytt regjeringskvartal til 60 milliarder når det hadde holdt å pusse opp Høyblokka, vil stå igjen som det verste enkelteksempelet på offentlig sløsing i vår levetid.

«Vi kan ikke velge Rolls-Royce når Volvo kan duge», har Trygve Slagsvold Vedum sagt om Nationaltheatret. Det gjelder også hans egne kontorer.

2. Slutt på naive støttepakker til norsk næringsliv. Under pandemien øste vi ut hundrevis av milliarder kroner for å redde private formuer. Nå er det store grønne subsidiepakker som er på moten. Én enkelt havvindutbygger skal få 35 milliarder i subsidier. Staten bør heller kreve eierskap og kjøre industribygging i egen regi etter Statoil-metoden.

3. Kutt i «bullshit»-jobber i offentlig sektor. På ti år har vi fått 70.000 flere ledere i Norge, en økning på 41 prosent. Antall jobber i samfunnet har økt med 9 prosent i samme periode. Tusenvis av disse stillingene kommer i det offentlige. Vi trenger ikke eksplosiv vekst i antall ledere.

Framover må vi prioritere lærere, sykepleiere, politifolk og andre som står i velferdens førstelinje, ikke støttefunksjoner som juss, ledelse, kommunikasjon og HR. Bane Nor alene har for eksempel 42 årsverk innenfor kommunikasjon (og leier inn hjelp av First House i tillegg).

4. Kutt i kjøp av private tjenester. Martin Bech Holte beskriver i «Landet som ble for rikt» hvordan staten over tid har fått en altfor svak organisasjon, og derfor blitt stadig mer avhengig av innleie og eksterne konsulenter. Begge deler er dyrere enn å øke grunnbemanningen. I 2023 brukte staten nesten 40 milliarder på eksterne konsulenter. I Brønnøy kostet en innleid sykepleier kommunen 160.000 kroner i måneden. Da er det ikke rart kommunen blir fattig.

5. Kutt i kontroll og rapportering. New Public Management var ment å spare penger i offentlig sektor. Resultatet er ofte det motsatte. Lærere, politifolk og helsearbeidere bruker unødvendig mange timer på rapportering og dokumentasjon.

I Nav-systemet beslaglegger strenge kontrollregimer så mye tid at det knapt nytter å øke bevilgningene til etaten uten å samtidig gjøre kutt i kravene til de såkalte brukerne.

Ingen av disse punktene er det grunn til å tro at blir gjennomført med Listhaug som statsminister og Solberg som finansminister. Tvert imot var det under Høyre/Frp-regjeringen at mye av pengebruken kom fullstendig ut av kontroll i offentlig sektor. Mange av de underliggende kostnadsdriverne i den norske staten er resultat av nyliberal ideologi.

Venstresida kan ikke la høyresida stå alene i kritikken av offentlig sløsing. Tvert imot må vi plukke opp hansken og gå først i kampen for en mer effektiv og bedre fungerende stat. Det vil frigjøre store ressurser til offentlig velferd.