Vedum må ha holdt fingrene i ørene

Se det for deg.

En eliteserieklubb med en tradisjonsrik historie og en plassering øverst på tabellen må oppgradere den slitne hjemmebanen sin.

De trenger et sted å spille fotball i mellomtiden, med plass til store publikumsmengder. Men eieren nøler. Han synes det blir dyrt. Han peker i stedet på fotballbanen i nabobyen, som et rivaliserende lag bruker. På den lille banen der guttelagene trener. Hva med å låne en av dem i stedet?

Når trener og spillere protesterer, påpeker han at man ikke alltid kan kjøre Rolls-Royce. Iblant må man nøye seg med en Volvo.

Ville det skjedd? Neppe. Men det er akkurat den beskjeden finansminister Trygve Slagsvold Vedum har gitt til Nationaltheatret. Han ser på det som uaktuelt å sette av mer enn 3 milliarder til den sårt tiltrengte rehabiliteringen av teateret.

I en utredning fra Statsbygg tidligere i år ble det presentert tre mulige løsninger, der en absolutt minimumsløsning fikk en prislapp på 7 milliarder. De to andre løsningene har begge en prislapp på mellom 9 og 10 milliarder. En av dem, som innebærer et nybygg på Tullinløkka i Oslo sentrum, er den teateret og Statsbygg anbefaler.

Dette er populisme, og kanskje ganske effektiv sådan. Vedum må antagelig ha kommet frem til at han vil vinne mer enn han vil tape på å komme med et forslag som i praksis struper Norges viktigste teater. At folk ikke bryr seg nok.

Eller i alle fall at de vil tenke at «ja, hm, det er jo sant, det er jo mange scener rundt omkring. Kan ikke Nationaltheatret bare låne en eller to av dem?»

Men for å kunne fremføre et slikt budskap med overbevisning, må Vedum ha holdt fingrene i ørene og nynnet høyt for seg selv hver gang han har passert noen som faktisk vet noe om teaterdrift og kulturpolitikk. For det han sier, henger ikke på greip.

For Nationaltheatret har bønnfalt om penger til rehabilitering i flere tiår. De trenger to ting. De trenger å få satt i gang arbeidet med selve teaterbygningen, som holder på å falle fra hverandre. Og de trenger et sted å spille forestillinger mens dette arbeidet skjer.

Begge deler er veldig, veldig dyrt. Og det er ikke sånn, for å si det forsiktig, at ingen før har lurt på om teateret ikke bare kan låne en annen scene så lenge. Sist ut var tidligere kulturminister Abid Raja (V), som også mente at det måtte da bare være å flytte inn hos noen andre så lenge. Det ble gjort en undersøkelse av de eksisterende scenene, og deretter mente han ikke det lenger.

For svaret er, nå som det alltid har vært, nei. Det er ikke mulig. Nationaltheatret er en enorm organisasjon. De spiller rundt 700 forestillinger i året. Over en tredjedel spilles på hovedscenen, som har plass til 737 tilskuere. Og det er disse forestillingene hoveddelen av inntektene deres kommer fra.

De har 280 ansatte, hvorav nesten to hundre jobber i selve teaterbygningen. Det er ingen scene i Oslo som kan være midlertidig vertskap for en slik mammut. Særlig ikke med tanke på at de andre scenene i byen for det første ikke er skapt for teater på stor skala, og for det andre allerede er i bruk.

Med andre ord kan ikke Nationaltheatret opprettholde driften på nivået de nå ligger på uten et annet sted å være, et eget sted, et stort sted, med flere scener og plass til veldig mange mennesker.

Det er lett å ønske seg at ting var annerledes. At ikke den ene regjeringen etter den andre hadde sparket ballen foran seg, fordi vedlikehold er dyrt og kjedelig.

At ikke Nationaltheatret selv gjennom årene har gjort en større innsats for å få folk med seg på laget, og ikke bare politikerne, når de kjemper en seig kamp for sin egen fremtid.

Det kan hende at det er noen som angrer seg i Kulturdepartementet nå, fordi de ikke slo til på en plan fra 2019, der Nationaltheatret foreslå å flytte midlertidig inn i lokalene til det gamle Munch-museet på Tøyen, med velsignelse fra Oslo kommune.

Det er ikke rart at noen tenker at atten år høres ut som fryktelig lang tid for et rehabiliteringsprosjekt. Det er ikke underlig at noen knurrer over at det knapt kan være bærekraftig å smelle opp dyre nye bygg i tide og utide, selv om teateret kommer til å trenge flere scener utenfor huset også etter at rehabiliteringen er ferdig.

Men det er nå en gang her vi er. Dette blir vanskelig, og det blir dyrt. Og det er allerede etter at teaterets planer har blitt kraftig nedskalert sammenlignet med hva de opprinnelig ønsket seg.

For det er jo ikke bare et midlertidig hjem de trenger. Teaterbygg er ikke hva de var den gangen i 1899. Den gang veide muligens ikke hensynet til ventilasjon og universell utforming like tungt som i dag. Alt som må bli større og nyere og bedre kommer til å ta plass, så mye plass at teateret mister både Amfiscenen og Malersalen.

Behovet for scener utenfor selve hovedbygningen kommer derfor til å være der også etter at rehabiliteringen er over. Og hva angår folk i Oslo og omegn, så kjøpte de til sammen over 3 millioner billetter til hovedstadsteatrene i løpet av fjoråret. Publikum er der. Da må husene, scenene, være der også.

Ja, det er trange tider. Det er krevende å be om, og gi, penger til kulturformål når det er skrikende behov for alt, alle steder. Men kom igjen. Oslo er ikke Venezia. Oslo er ikke Athen. Det er ikke slik at mesteparten av byen er umistelige og verneverdige historiske monumenter som suger vedlikeholdskassene tomme.

Men vi har faktisk et par ting vi må å ta vare på. Det for eksempel gjenstandene og skipene i Vikingtidsmuseet. Det andre er Nationaltheatret, hjemmet til generasjoner på generasjoner av norske skuespillere, for minneverdige oppsetninger av norsk og internasjonal dramatikk, og et elsket sted for så mange av de som besøker det hvert år. Norsk historie og kultur oser ut av veggene.

Av den grunn er det fullt mulig, også for senterpartipolitikere, å finne solide, stolte, nasjonalromantiske argumenter for hvorfor disse institusjonene som må bevares. Men det er senterpartister som spenner ben på begge to, først da daværende forskningsminister Ola Borten Moe skamferte Vikingtidsmuseet, og nå når Vedum vil vingeklippe Nationaltheatret.

Han vil at teatersjef Kristian Seltun & co. bør lære seg å kjøre Volvo. Vel, timilliardersplanen er Volvoen. Minimumsløsningen er Ladaen. Vedums forslag er en sparkesykkel som mangler et hjul.