Når bare den ene sidens lidelser markeres av våre ledere, understrekes en følelse av å være utelatt fra det store «vi-et»

Kronprins Haakon og kong Harald var blant dem som deltok på en minnemarkering i synagogen i Oslo 7. oktober. Foto: Terje Pedersen, NTB

Når bare den ene sidens lidelser markeres av våre ledere, understrekes en følelse av å være utelatt fra det store «vi-et».

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Som ledere i organisasjoner som daglig møter unge mennesker som fullstendig har mistet troen på at menneskerettigheter og folkeretten gjelder dem, må vi rope varsko.

Det er flott at kongen, kronprinsen, statsministeren og stortingspresidenten deltok i minnestund for de israelske ofrene. Samtidig forteller Rami Samandar fra Aksjonsgruppa for Palestina at hans henvendelser til kongehuset om å møte rammede palestinere, ble avvist.

At våre ledere valgte å bære den gule sløyfen, et kjent symbol til støtte for Israel, militære tropper og gisler, forsterker inntrykket av en voldsom skjevhet.

Aldri mer 6. oktober

I motsetning til hva forsker Torkel Brekke i sin kronikk i Aftenposten 7. oktober beskylder muslimske miljøer for, har vi alltid ment det er viktig og riktig å ta avstand fra angrep på sivile som fant sted 7. oktober for et år siden.

Det burde være like selvfølgelig å ta avstand fra de israelske angrepene som har funnet sted alle dagene og årene før – og ikke minst etter. Tunge menneskerettighetsorganer har lenge advart om at det pågår et folkemord mot det palestinske folk. Dette nevner utrolig nok ikke forskeren ved Senter for ekstremismeforskning.

Josh Paul, tidligere direktør i det amerikanske utenriksdepartementet, sier at det er viktig at vi sier at det aldri kan bli et nytt 7. oktober, men at vi også må si at ’det må aldri bli et nytt 6. oktober’, med alle de grusomhetene som fant sted den dagen og alle dagene og årene før mot palestinske sivile.

Utelatt fra det store «vi-et»

Når bare den ene sidens lidelser blir markert av våre ledere, mens de enorme, pågående og mye større tapstallene og frihetsberøvelsene både før og etter 7. oktober ikke blir markert på samme symboltunge måte, understreker det en følelse av å være utelatt fra det store «vi-et». Når man i tillegg utsettes for hat og hets, ja sågar fysiske angrep som særlig kvinner som bærer hijab, jevnlig forteller om, blir det en veldig alvorlig kombinasjon.

Å være vitne til hundretusenvis av barn som drepes, lemlestes, sultes og jages på flukt uten at verdenssamfunnet griper inn, fører til håpløshet og mistillit. Det skaper grobunn for polarisering, i verste fall radikalisering.

Det nye forslaget til statsbudsjett har ingen styrking av arbeidet mot rasisme, selv om islamofobi og antisemittisme har økt drastisk det siste året. Ingen vilje til å ta imot palestinske og libanesiske flyktninger, slik vi har tatt imot 85.000 ukrainske flyktninger de siste to årene.

Unge trenger lys i mørket

Vi jobber intenst for å styrke tilhørigheten til det norske samfunnet og bygge broer. Nylig var vi vertskap for Jødiske veivisere som møtte Muslimske veivisere til erfaringsutveksling. Vi minner konstant om at sinne og frustrasjon over Israels massedrap og okkupasjon, aldri må rettes mot jødisk identitet.

Fundamentet for alt vårt arbeid er dedikasjon til vårt felles menneskeverd, i både ord og handling. Gjennom møter med Jødiske stemmer for rettferdig fred har vi sett hvor avgjørende det er at moderate stemmer løftes frem.

Våre unge trenger å se lys i mørket. Vi ber innstendig myndighetene om å ta vår bekymring på alvor.