Tvangsflyttet med politi i Møre og Romsdal: – Frihetsberøvelse

Klokken var 09.10 da personalet låste seg inn i boligen til den utviklingshemmede et sted i Møre og Romsdal. Politiet sto klare utenfor boligen.

Den utviklingshemmede ble fortalt en «sosial historie» om hvorfor flytting var nødvendig.

Personen motsatte seg å bli tvangsflyttet til en annen kommune, hvor et privat selskap skulle ta over ansvaret.

Så fikk den utviklingshemmede pakke med seg toalettsaker, klær, penger og datautstyr, før det bar ut til en ambulanse som skulle frakte personen til det nye bostedet.

Politiet fulgte etter i en egen bil.

SUNNMØRSALPENE: Utsikt fra fjellet Saksa i Møre og Romsdal. Foto: Stella Bugge / VG

– Jeg vil tilbake

Beskrivelsen av denne tvangsflyttingen fremkommer i anonymiserte vedtak VG har fått innsyn ifra StatsforvalterenNorge har ti statsforvaltere, som er statens representant i fylkene, og har ansvar for å følge opp retningslinjer fra Stortinget. Er klage- og overprøvingsinstans for mange typer vedtak kommunene gjør. i Møre og Romsdal.

Statsforvalteren godkjente at den utviklingshemmede kunne holdes tilbake i den nye boligen i et helt år – om nødvendig ved at to fra personalet holdt vedkommende «i stående eller sittende stilling».

Bakgrunnen for tvangsflyttingen var at kommunen mente deres personale ikke slapp inn til «brukeren», som de også mente ikke kunne ta vare på seg selv. Det sto om «liv og helse».

VG kjenner ikke identiteten til vedkommende. Flyttingen ble trolig gjort i 2020.

Personen truet med å rømme hjem og klaget på tvangsflyttingen: På dårlig informasjon, på manglende medbestemmelse og på at tvangen var for inngripende.

– Jeg vil tilbake til XXX kommune så raskt som mulig, skrev personen i klagen.

Statsforvalteren i Møre og Romsdal brukte nesten fem måneder på å avslå klagen.

Nasjonal kartlegging

Innsynet i vedtaket fra Møre og Romsdal kommer som følge av en kartlegging VG har gjort av tvangsflyttinger i hele Norge.

Et av spørsmålene alle norske kommuner fikk, var hvor mange de hadde flyttet som følge av et vedtak om tvang etter helse- og omsorgsloven kapittel 9.

Det er lovverket som regulerer tvang mot psykisk utviklingshemmede.

Til slutt viste norske kommuner til totalt ni slike saker de siste fem årene, som igjen skal være overprøvd av statsforvalteren i egne vedtak.

Men i løpet av arbeidet med å hente inn tallene fra norske kommuner, dukket det opp et problem:

– Statens helsetilsyn er tydelige på at flytting med tvang ikke kan hjemles i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9, sier underdirektør Vigdis Malt Marøy i Statens helsetilsyn.

VG ba derfor om innsyn i vedtakene statsforvalterne hadde gjort.

<-Vigdis Malt Marøy

Underdirektør i Statens helsetilsyn

Jusprofessor: – Frihetsberøvelse

Bjørn Henning Østenstad er jusprofessor ved Universitetet i Bergen og en av Norges fremste eksperter på tvang.

– Det problematiske her er at forarbeidene til dagens lovverk om tvang mot utviklingshemmede ikke omfatter frihetsberøvelseFrihetsberøvelse i denne sammenhengen viser til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5: «Enhver har rett til personlig frihet og sikkerhet. Ingen må bli berøvet sin frihet (...)». Ifølge forarbeidene omfatter ikke helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 tiltak som faller inn under denne definisjonen, altså «frihetsberøvelse»., sier han.

Østenstad forklarer at loven åpner for «helt kortvarig» tvang i forbindelse med tilbakehold i en bolig, også ved flytting.

Det sentrale er ikke formålet med tiltaket, men at det ikke krysser over i «frihetsberøvelse», slik det er beskrevet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK).

Østenstad mener derfor at vedtaket fra Møre og Romsdal helt klart kan kalles nettopp frihetsberøvelse, og at det dermed går lenger enn det Stortinget som lovgiver forutsatte.

– Det å frata bevegelsesfriheten er det dominerende trekket ved dette tiltaket og det er mer enn «helt kortvarig», sier han og viser til at tvangsvedtaket har en varighet på ett år.

<-Bjørn Henning Østenstad

Jusprofessor ved Universitetet i Bergen

Østenstad forklarer at personen ikke nektes å gå ut av boligen, men hindres fra å «bryte opp» og for eksempel reise tilbake til sin hjemkommune.

– Når dette er et konstant pålegg om å ha tilhold i ny bolig, og håndheves under trussel om fysisk maktbruk, er det internasjonal praksis for at dette skal defineres som frihetsberøvelse etter menneskerettighetene, sier han.

– I vurderingen skal også andre restriktive tiltak mot denne personen hensyntas, som at vedkommende blir konstant «fotfulgt» utenfor bolig, fremhever Østenstad.

Norge er bundet av praksisen fra Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Les også: Hvor er Anita?

Troms og Finnmark: Kan vedta «bosetting utenfor hjemmet»

Statsforvalteren i Troms og Finnmark bekrefter overfor VG at også de, i en helt annen sak, godkjente «bosetting utenfor hjemmet» av en utviklingshemmet person.

Også dette tvangsvedtaket hadde en varighet på ett år, men VG har ikke fått innsyn i dette dokumentet.

I Troms og Finnmark mener de at loven tillater tvangsflytting.

– Det er etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 adgang til å vedta at personer med utviklingshemming bosettes og tilbakeholdes utenfor eget hjem, skriver Vegard Strand Dahle i helse- og sosialavdelingen til Statsforvalteren i Troms og Finnmark til VG.

Forutsetningen, ifølge Strand Dahle, er blant annet at formålet er å hindre vesentlig skade.

Han viser til at Barnevern- og helsenemnda stadfestet vedtaket etter en klage og at også tingretten vurderte vedtaket som lovlig.

Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9

• En lov som regulerer tvang mot psykisk utviklingshemmede.
• Formålet med loven er å hindre at utviklingshemmede ikke utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade og begrense bruk av tvang og makt.
• Kommuner fatter vedtak, som skal overprøves av statsforvalteren.
• Det er mulig å klage på statsforvalterens overprøving til Barneverns- og helsenemnda, og eventuelt bringe nemndas vedtak inn for domstolen. 
• Ifølge Statens helsetilsyn ble det fattet 2123 vedtak om tvang mot totalt 1325 utviklingshemmede i 2023. 
• 184 kommunale tvangsvedtak ble i 2023 ikke godkjent av statsforvalteren.
• Eksempler på tvang er fotfølging, holding, varslingssystemer i bolig, begrensning av mat og drikke.

– Utglidning

Jusprofessor Østenstad har ikke sett dommen, men er på generelt grunnlag ikke overrasket over at tingretten kan ha godkjent vedtaket fra Troms og Finnmark.

Han forklarer at det har skjedd en utglidning i praktiseringen av tvangslovverket for utviklingshemmede.

Det er artikkel 5 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK)Frihetsberøvelse i denne sammenhengen viser til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5: «Enhver har rett til personlig frihet og sikkerhet. Ingen må bli berøvet sin frihet (...)». Ifølge forarbeidene omfatter ikke helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 tiltak som faller inn under denne definisjonen, altså «frihetsberøvelse». som definerer hvordan frihetsberøvelse skal forstås i henhold til den norske helse- og omsorgsloven.

– Noen av de som praktiserer reglene i dag, har nok ikke helt tatt inn over seg hva frihetsberøvelse er i henhold til EMK artikkel 5. Begrepet omfatter mer enn mange tror, sier Østenstad.

– En del tiltak som er blitt godkjent av statsforvalter og domstoler, er derfor over grensen for frihetsberøvelse, fortsetter han.

ANSVAR: Statens helsetilsyn har det overordnede faglige ansvaret for statsforvalternes bruk av tvang mot psykisk utviklingshemmede. Foto: Hanna Kristin Hjardar / VG

Møre og Romsdal: – Helhetsvurdering

Statsforvalteren i Møre og Romsdal skriver i sitt svar til VG at loven «ikke hjemler frihetsberøvelse». Likevel mener de at den «under visse vilkår åpner for tiltak som i høy grad griper inn i friheten».

– Det er ikke så god sammenheng mellom at de svarer at loven «ikke hjemler frihetsberøvelse», og at de samtidig har godkjent et tiltak som nettopp er frihetsberøvelse, sier Østenstad.

Han advarer likevel mot å hovere over dette.

– Den konkrete saken VG her har dokumentert, illustrerer bare at vi etter hvert har endt opp i en sklibane der de som fører kontroll med tvangsvedtakene, har vansker med å håndtere situasjonen og sette ned foten, sier Østenstad.

<-Ann Lilly Inderhaug Orvik

Underdirektør hos Statsforvalteren i Møre og Romsdal

Statsforvalteren i Møre og Romsdal står i dag inne for lovligheten av sitt vedtak.

– I hver enkelt sak må det gjøres en helhetsvurdering. Det har vi gjort i denne saken, og konkludert med at tiltaket ikke er å anse som en frihetsberøvelse etter EMK artikkel 5, svarer Ann Lilly Inderhaug Orvik, underdirektør hos Statsforvalteren i Møre og Romsdal.

Hun viser til at taushetsplikten hindrer dem i å gå inn på hva som er vektlagt i vurderingen.

– Samtidig ser vi at vi skulle ha dokumentert bedre i vedtaket vårt hvorfor vi kom til denne konklusjonen, skriver hun.

– Bekymret for rettssikkerheten

Østenstad ledet Tvangslovutvalget som i 2019 påpekte at dagens lovverk er vanskelig å forstå og foreslo en samordning av de ulike lovene som regulerer tvang.

Ifølge jusprofessoren er det usikkert hvordan man skal beskrive dagens rettstilstandDen samlede situasjonen av gjeldende lover, regler og juridiske prinsipper i et samfunn. Viser hvordan domstoler tolker og anvender lovene i praksis. når det gjelder tvang mot utviklingshemmede.

Han påpeker at Høyesterett aldri har uttalt seg om problemstillingen, og mener det er uheldig.

– Det eneste som er sikkert, er at man har beveget seg bort fra det som var forutsetningene da Stortinget behandlet loven på midten av 1990-tallet. Dagens situasjon er dypt problematisk. Avklaringer er påkrevet, mener han.

Taperne er de utviklingshemmede selv.

– Det er grunn til å være bekymret for rettssikkerheten for enkelte av dem, sier Østenstad.