Marita og Anita ble flyttet med feil lov: «Må ærlig si jeg er overrasket»

Forestill deg at du trenger en hasteoperasjon.

Men du er i koma og får ikke gitt legene tillatelse til at operasjonen skal gjennomføres, slik loven krever.

I slike tilfeller finnes det en sikkerhetsventil.

Den heter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 og gjør det mulig å gi helsehjelp, «hvis det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp.»

Da kan helsepersonellet bestemme, etter å ha snakket med familien din, om hva du ville ha ønsket, fordi du selv er uten «samtykkekompetanseEn persons evne til å forstå og gi tillatelse til medisinsk behandling eller andre viktige beslutninger.».

Forestill deg så at du har et utviklingshemmet barn, uten språk og uten samtykkekompetanse.

Kommunen ønsker å flytte barnet vekk til nabokommunen – eller en helt annen kant av landet.

Du vil ikke at barnet ditt skal flytte, men kommunen gjør det likevel. Og paragrafen de bruker for å gjøre det, er nettopp denne loven.

Det var den aldri var ment til, ifølge juseksperter og Helsedirektoratet.

VG kan nå avsløre at dette likevel har skjedd i minst to saker.

Anita fra Siljan ble hentet til en «hyggelig utflukt», uten at foreldrene var informert, og så plassert i en ny bolig.

Marita fra Herøy ble, mot foreldrenes vilje, flyttet vekk 45 mil til Toten – og vil nå hjem.

Jusprofessor: Ingenting med flytting å gjøre

–⁠ Nei, er det sant?

Slik reagerer Anne Kjersti Befring, jusprofessor og en av Norges fremste eksperter på helserett, når hun får høre om bruken av § 4-6 i saker som gjelder flytting av utviklingshemmede.

<-Anne Kjersti Befring

Jusprofessor ved Universitetet i Oslo.

– Den paragrafen har ingenting med flytting å gjøre. Flytting av brukere er ikke «helsehjelp». Dette er helt feil regelanvendelse, sier Befring.

Jusprofessoren var med i lovarbeidet da loven ble vedtatt i 1998 og diskusjoner om den aktuelle paragrafen. Flytting er ikke omtalt i loven eller lovens forarbeider, slår hun fast.

Bente Ohnstad, en annen jusprofessor som deltok i lovarbeidet, er enig.

<-Bente Ohnstad

Jusprofessor ved Høgskolen i Innlandet.

– Helsehjelp er én ting og flytting er noe annet. Det å flytte fra et sted til et annet mener jeg ikke kommer inn under begrepet helsehjelp, sier Ohnstad.

VG har i Anita-saken og Marita-saken gjennomgått både kommunenes vedtak og statsforvalternesNorge har ti statsforvaltere, som er statens representant i fylkene, og har ansvar for å følge opp retningslinjer fra Stortinget. Er klage- og overprøvingsinstans for mange typer vedtak kommunene gjør. klagebehandling av flyttingene.

I samtlige vedtak vises det til § 4-6 som lovmessig grunnlag.

Klikk for å se hvordan det ble gjort:

– Overrasket

– For meg ser det ut som kommuner og statsforvaltere forsøker å konstruere seg vekk fra tvang ved feil bruk av denne bestemmelsen. Jeg må ærlig si at jeg er overrasket, sier jusprofessor Befring.

Å gjennomføre flyttingen uten kunnskap om at Anita og Marita ønsket det selv, vil kunne innebære tvang uten hjemmel i noen lov.

Anita er 22 år og har diagnosene autisme og psykisk utviklingshemming. Hun har vanskelig for å uttrykke seg språklig, men kan si enkelte ting, samt forstå og bruke tegn, symboler og kroppsspråk. I vinter ble hun flyttet til en ny bolig mot foreldrenes vilje. Foto: Privat / Privat

– I de tilfeller pasienten ikke har språk, vil informasjon fra pårørende ofte være nødvendig for å få kunnskap om hva pasienten ville ha ønsket. Hvis det dreier seg om helsehjelp kan denne gis når den bygger på antakelser om hva pasienten ville ønsket, uten samtykke og uten tvang, sier hun.

Befring er tydelig på at det skal mye til for å se bort fra hva de pårørende sier når det ikke er andre holdepunkter for hva som er i pasientens interesser.

Det må være «klart motstridende interesser», for eksempel en arving av en rik tante som forteller legen at tanten ikke ønsker en hjerteoperasjon som kan redde livet hennes.

<-Monica Holt, Anitas mor

– Hvorfor skulle Anita ønske å flytte inn i en kjeller langt vekk?

<-Sonja Hjelmeseth, Maritas mor

– Ingen tvil om at hun har gjort motstand

– Kommunenes flytteverktøy

I begge sakene mener kommunene at det var de pårørende som skapte krevende arbeidsmiljø for ansatte, noe de selv avviser.

Flyttingene ble derfor gjort for å sikre forsvarlige tjenester til Anita og Marita, ifølge kommunene.

I et vedtak om «flytting av tjenestetilbud» finner man gjerne en hel bukett av paragrafer fra ulike helselover, som viser til kommunen og «brukerens» rettigheter.

Men Befring forklarer at pbrl. § 4-6 uansett ikke har noen plass blant disse paragrafene i en sak som gjelder flytting.

Hun kaller bruken for «kommunenes flytteverktøy».

– Det finnes ingen rettslige holdepunkter for at denne bestemmelsen kan brukes som kommunenes flytteverktøy. Den bygger på hva som er pasientens antatte vilje når man trenger helsehjelp der og da, sier hun.

Les også: Kjente ikke til frihetsberøvelse av utviklingshemmede

Marita er 31 år, men har forståelsen til et barn, ifølge vurderinger fra helsepersonell. Hun gir likevel uttrykk for egne meninger og ønsker. Foto: Annemor Larsen / VG

Ukjent for Helsedirektoratet

Det er Helsedirektoratet som har ansvaret for å tolke pasient- og brukerrettighetsloven på vegne av blant annet statsforvalterne.

Da VG tok kontakt, var direktoratet helt ukjent med at § 4-6 har vært brukt i saker som gjelder endring av bosted.

– Vi vurderer (...) at det ikke er aktuelt å hjemle beslutning om flytting av en tjenestemottaker i denne bestemmelsen, skriver presserådgiver Erlend Tidemann.

Helsedirektoratet viser i stedet til at kommunene har mulighet til å bruke «skjønnsmessig frihet» til å bestemme hvordan et «tjenestetilbud skal innrettes og organiseres».

– Dette gir videre rammer (...) for en slik beslutning, mener direktoratets jurister.

Marita bruker en såkalt «rolltalk», en maskin med knapper som hjelper henne å uttrykke meninger og følelser. Foto: Annemor Larsen / VG

«Åpenbart urimelig»

Men det er en hake. Det vises gjerne til at vedtaket ikke må være «åpenbart urimelig».

Befring forklarer at det er en formulering som stammer fra en høyesterettsdom som kom i 1990, gjerne kalt Fusa-dommenDette er en kjent dom fra Norges Høyesterett i 1990 som har påvirket hvordan kommuner kan bruke skjønn i sine beslutninger..

– Men siden gang er kommunenes mulighet til skjønnsmessige vurderinger når det gjelder helsetilbudet til pasienter blitt vesentlig redusert, sier hun.

Jusprofessoren viser til styrkede pasientrettigheter og ny menneskerettslovgivning.

– Kommunenes skjønn er begrenset av at det nå stilles økte krav til likhet og likeverd. Får du stort skjønn i kommunene, så får du også store forskjeller på landsbasis, sier hun.

Tips oss om ufrivillige flyttinger der pbrl. § 4-6 er brukt!

Tips oss

Journalist

Erlend Ofte Arntsen har bidratt til avsløringer fra krim- og justisfeltet, lukkede miljøer og offentlig forvaltning – samt «Tindersvindleren». I 2016 ga han ut boken «Fremmedkrigerne», om nordmenn som ble med i IS.

Journalist

Journalist i VGs avdeling for undersøkende journalistikk.

Statsforvalternes klagevedtak i både Anita- og Marita-saken konkluderer med at flyttingene ikke er «åpenbart urimelige».

Anita ble flyttet uten at foreldrene var spurt. Marita ble flyttet 45 mil vekk.

Spørsmålet blir da om pbrl. § 4-6 er tatt i bruk fordi kommunene og statsforvalterne i realiteten har vært usikre på rimeligheten.

Dette har de ikke svart på.

– Her har kommunen bestemt seg for at personen skal flyttes. Deretter har de lett i loven etter et mulig grunnlag, fordi de er i tvil om det holder å treffe et slikt vedtak på bakgrunn av de plikter den har til å tilby nødvendig og forsvarlig hjelp, mener Befring.

Herøy og statsforvalteren: Ingen svar

VG har vært i kontakt med begge kommunene og statsforvalterne om denne saken. De har fått fremlagt Befring, Ohnstad og Helsedirektoratets synspunkter og fått flere spørsmål.

Herøy kommune vil ikke kommentere bruken av § 4-6 i forbindelse med flyttingen av Marita.

– Vi forheld oss til statsforvaltaren si grundige vurdering i klagesaka, skriver kommunedirektør Trond Arne Rossi Aglen i en e-post.

Statsforvalteren i Møre og Romsdal vil heller ikke kommentere bruken av § 4-6 i vedtakene, av hensyn til Maritas personvern. Dette til tross for at de har bedt Herøy kommune gi VG innsyn i flere av de samme vedtakene som danner grunnlaget for denne saken.

Et av VGs spørsmål var generelt: Er flytting er helsehjelp?

– I spørsmålene dine ber du om en generell tolking av pasient- og brukerloven. Slike henvendelser bør rettes til Helsedirektoratet, som er riktig myndighet til å fortolke lover og regelverk innenfor helse- og omsorgssektoren, skriver fylkeslege Karin Müller Mikaelsen.

VG har ikke fått svar på om statsforvalteren selv har innhentet en lovtolkning om § 4-6 fra Helsedirektoratet.

<-Karin Müller Mikaelsen

Fylkeslege for Statsforvalteren i Møre og Romsdal

Siljan og statsforvalter: Motstridende svar

Siljan kommune mener fortsatt at § 4-6 var riktig paragraf å flytte Anita med.

De viser til sin plikt om å gi forsvarlige helsetjenester.

– I noen tilfeller kan dette innebære å måtte ta vanskelige avgjørelser for å ivareta både brukerens og de ansattes behov, skriver Anita Vindheim, leder for forebyggende tjenester.

– Kommunen har i denne saken vurdert at § 4-6 i pasient- og brukerrettighetsloven var det riktige hjemmelsgrunnlaget for å samtykke til helse- og omsorgshjelp, skriver Vindheim.

Statsforvalteren i Vestfold og Telemark skriver at «saken er avsluttet fra vår side og vi står fast på avgjørelsen».

<-Sigmund Skei

Fylkeslege for Statsforvalteren i Vestfold og Telemark

Men de sier noe helt annet enn det Siljan kommune har svart, og det fylkeslege Sigmund Skei skrev til VG tidligere i høst om saken, hvor han viste til § 4-6:

– Vi [er] helt enig i uttalelsen du henviser til fra Helsedirektoratet. Vi er altså enig i at pbrl. § 4-6 ikke vil være riktig hjemmel for flytting av et tjenestetilbud. Vi har heller aldri ment noe annet, selv om du tilsynelatende legger til grunn det motsatte, skriver Nils Erik Fjeldvik, fagsjef.