Syk eller i sorg?

I august mistet jeg faren min, han ble 82 år. Jeg trodde jeg var forberedt.

Det var jeg ikke.

Døden er stygg. Den er nådeløs, brutal og utålelig.

Den første uken hadde jeg tilfeldigvis ferie, den uken raste forbi. Mine søsken og jeg måtte melde fra til moskeen og begravelsesbyrået og velge kiste og blomster, hvor han skulle gravlegges og hva som skulle stå i dødsannonsen og på gravstøtten.

Og jeg måtte huske på andre slike praktiske ting, som å ha på meg regnstøvler og ta med paraply til gravlunden da kisten hans ble senket i jorden.

Jeg ble søkkvåt likevel. Det føltes som om det regnet slik det aldri har regnet før.

Så var uken over.

Og det kom et ras av følelser — sorg og savn, men også raseri og en bunnløs fortvilelse.

Da skulle jeg tilbake på jobb.

Noen har nytte av å komme tilbake til det normale livet så raskt som mulig. Jeg er en av dem, tenkte jeg.

Jeg tok feil. Etter en uke med hjernetåke, gråten i halsen og lite ord på papir, som jo er min jobb, ringte jeg legen. Jeg gråt. Jeg hadde ikke klart det som samfunnet åpenbart tror at alle sørgende skal klare. Fikse sorgen.

Helst i løpet av fem arbeidsdager, som er omtrent så lenge en velferdspermisjon kan innvilges av en arbeidsgiver.

En slik permisjon er ikke lovfestet.

Jeg fikk en av de tre diagnosene som er vanlig å sette på folk som har mistet en nær: «Psykisk ubalanse situasjonsbetinget». De andre er «Depresjonsfølelse» og «Akutt belastningslidelse». Jeg ble sykemeldt i to uker.

Jeg var ikke syk. Jeg var i sorg.

Min familie var i sorg, jeg trengte dem, de trengte meg. Så mye å bearbeide, så mye å fordøye.

Illustrasjonsbilde Foto: Ground Picture / Shutterstock

Noen klarer å bite tennene sammen, late som ingenting, komme på jobb og produsere som normalt dager etter at de mister en far.

Eller en mor, et barn, en søster, bror, barnebarn, eller kjæreste.

Mange klarer det ikke.

De bør ikke sykeliggjøres.

Her har vi noe å lære av andre land og folk. I Pakistan, landet som min far innvandret fra en høstdag i 1971, har man respekt for døden – og for sorgen.

Der skjermes de sørgende.

De lager for eksempel ikke mat hjemme flere dager til ende. Familie, venner og naboer lager mat og tar med seg. De rydder i huset og vasker klær og tar oppvasken. I 40 dager er det en felles forståelse for fortvilelsen og smerten og unntakstilstanden.

Her hjemme er det ikke slik.

Her gjemmer vi gjerne både døden, sykdom og smerte.

Og folk tvinges til legen for å tigge om en sykemelding. Fremfor at man erkjenner dødens og sorgens naturlige plass i våre liv og vårt samfunn.

Vi har alle mistet noen, eller kommer til å miste noen til døden. Det er en opprivende menneskelig erfaring.

Sorg setter kroppen i alarmberedskap som gir kraftige fysiske og kognitive reaksjoner. For mange betyr det at de ikke er i stand til å utføre oppgaver hverken hjemme eller på jobb.

Derfor bør Norge innføre sorgmelding slik våre naboland, Sverige og Danmark har gjort.

I Danmark kan foreldre som mister et barn få sorgpermisjon (sorgorlov) i opptil seks månederSorgmelding heter sorgorlov i Danmark og innebærer at forelder kan søke om betalt permisjon i opptil seks måneder for barn som dør mellom svangerskaps uke 22 og til de blir 18 år. Staten betaler dagpenger som utgjør nærmere 5000 kroner i uken. . Nå krever danskene at det også skal innføres sorgpermisjon på fire måneder hvis en partner man har felles barn med dør.

Illustrasjonsbilde Foto: Gorm Kallestad / NTB

I Norge er ikke sorg en grunn til å få en sykemelding og dermed heller ikke inntektssikring.

Og slik arbeidsgivere kan nekte deg velferdspermisjon kan legen nekte deg sykemelding. Men de fleste leger er greie, de gir deg en psykiatrisk diagnose, selv om de kan oppleve det som uetisk.

Når fri fra jobb er målet, og samfunnskostnaden er lik, spiller det da noen rolle om det heter «sykemelding», eller «sorgmelding»?

Det spiller en stor rolle.

Både en psykisk diagnose og en sykemelding er skambelagt. Det er en tilleggsbelastning.

Fravær ved sorg blir del av en fraværsstatistikk som så brukes til å påpeke hvor «psyke» folk har blitt.

Det har også andre negative konsekvenser, som at folk kan få problemer med å få forsikring. Forsikringsselskaper har nektet folk uføreforsikring fordi de leser «Depresjonsfølelse» som depresjon og mener at personen har «kjent psykisk sykdom», når de i realiteten har vært i sorg.

Et slikt system er ikke sunt, ikke for enkeltindividet, ikke for samfunnet.

En sorgmelding er mer korrekt. Den hjelper samfunnet med en felles forståelse. En erkjennelse av tiden det tar å bearbeide sorg.

En sorgmelding kan føre til normalisering og åpenhet rundt døden.

Vi trenger langt større respekt for den voldsomme smerten og unntakstilstanden sorg kan skape.

Jeg skulle gjerne hatt sorgmelding da min far døde. Da kunne jeg ha sørget i fred. Uten å ha dårlig samvittighet.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.