Trumps fredsplan er et marerittscenario for Europa

Donald Trump og Vladimir Putin under et møte i Hamburg i 2017. Foto: Evan Vucci/AP/NTB

Virkeligheten innhenter Europa.

I går kunngjorde USAs president Donald Trump på sosiale medier at han hadde hatt en «svært produktiv» samtale med Russlands president Vladimir Putin om krigen i Ukraina. Sett fra et europeisk perspektiv fremstår Trumps fremstilling – der han smigrer Putin og snakker over hodene på ukrainerne – som et marerittscenario.

Tidlige forhåpninger om at Trump faktisk kunne øke presset på Russland, virker nå helt malplasserte. Mer enn noen gang ser han ut til å være fast bestemt på å få slutt på krigen så raskt som mulig, selv om det innebærer å overkjøre Ukrainas interesser og svikte USAs europeiske allierte.

Problemet er at mens Trump ser en «avtale» som en måte å løse et geopolitisk irritasjonsmoment og score politiske poeng på hjemmebane, står europeere – og viktigst av alt, ukrainere – overfor et utfall som kan forme deres sikkerhet i flere tiår fremover, med potensielt katastrofale konsekvenser for kontinentet.

Den amerikanske fredsplanen, slik den står nå – som tillater Russland å beholde territorium okkupert siden februar 2022, samtidig som sanksjonene gradvis oppheves – tvinger Ukraina til et forlik som bevarer mye av Russlands makt og belønner landets imperialistiske ambisjoner, samtidig som USA trekker seg tilbake fra Europa. Under disse omstendighetene virker en ny krig i Ukraina innen de neste fem årene, enten for å sikre mer territorium eller for å påtvinge Kyiv politisk kontroll, nærmest uunngåelig.

Én ting må være klart: USA har all rett til å trekke seg fra sin lederrolle i Europa og omfavne isolasjonisme. Men det er Europas ansvar å forhindre et utfall der et styrket Russland både har midlene og incentivet til å fortsette sin aggresjon.

Det bør også være åpenbart at enhver avtale med Putins Russland som forutsetter noen form for tillit mellom partene, i praksis er verdiløs. Putin undergravde den europeiske sikkerhetsarkitekturen ved å invadere Georgia i 2008, knuste den ved å annektere Krym og invadere Øst-Ukraina i 2014, og har utslettet den fullstendig siden februar 2022. Med mindre det russiske samfunnet selv krever og gjennomfører grunnleggende interne endringer, må en varig fred i Europa opprettholdes mot Russland, ikke med det.

Jakten på et desperat forlik for enhver pris er også forhastet. På et strategisk nivå er maktbalansen fremdeles langt mer fordelaktig for Ukraina, selv om USA skulle trekke all støtte.

EUs BNP alene er ti ganger større enn Russlands. Europas industrielle kapasitet – og særlig potensialet – overskygger alt Russland kan opprettholde. Mens Russlands krigsindustri går for full maskin, sliter økonomien samtidig med overoppheting, inflasjon, rekordhøye renter og økende selskapsgjeld. Til sammenligning er Europas industrielle stormakter, særlig Tyskland, først nå i ferd med å trappe opp.

Å ha dette i bakhodet er avgjørende når man snakker om Ukrainas behov for en avtale. Ukraina vil ikke «tape» denne krigen – definert som å kapitulere for de fleste eller alle Russlands krav – fordi Russland overgår landet militært. Det eneste scenarioet der Ukraina taper, er hvis det selv konkluderer med at kostnadene ved fortsatt motstand overstiger kostnadene ved innrømmelser. Det er en politisk beslutning, ikke en materiell uunngåelighet.

Om nødvendig kan Ukraina til og med føre en langvarig opprørskrig, noe som vil gjøre krigen til et superladet Vietnam for Russland, selv uten amerikansk eller bredere europeisk støtte. Det ville være et forferdelig scenario, og Norge og dets partnere bør gjøre alt de kan for å sikre at Ukraina aldri må ty til slike tiltak. Men forestillingen om at Ukrainas nederlag er rundt hjørnet på grunn av militær utmattelse er fundamentalt feil.

Norge og Europas minimumsteori om seier for Ukraina bør være å gjøre det klart for Russland at uansett hvor lenge krigen varer, vil europeisk støtte opprettholde Ukrainas motstand. Så lenge Ukraina ikke overlates til å kjempe alene, jobber tiden mot Russland, noe Moskva fullt ut forstår, og derfor er så ivrig etter å overbevise Vesten om at Ukrainas situasjon er håpløs.

Mer enn noe annet viser denne episoden at Europas største utfordring i møte med amerikansk tilbaketrekning ikke er manglende militær kapasitet, selv om det er en faktor, men en sviktende mentalitet.

Det reelle problemet er Europas totale manglende evne og vilje til å definere egne interesser og sørge for at de blir ivaretatt og håndhevet. Kontinentet oppfører seg som et bortskjemt ung voksen, uvant med å tenke selv, nå tvunget til å møte virkeligheten.

Men enten vi liker det eller ikke, har virkeligheten innhentet oss. Norge, sammen med sine europeiske partnere, står nå overfor et valg: Stå opp mot Russland i Ukraina, eller risikere å møte det på slagmarken. Jo mer Russland får ut av en urettferdig fredsavtale, potensielt diktert av et isolasjonistisk USA, jo mer sannsynlig blir det siste utfallet.