Sønnen på seks år ble drept: – Det var ingen hjelp å få i tida etter

I juni i 2000 ble Kim Eirik funnet drept etter en tre dager lang leteaksjon på Smøla. Han ble bare seks år gammel.

I etterkant tilsto naboen drapet på den lille gutten. Vedkommende soner fremdeles en forvaringsdom.

Det har nå gått 24 år siden Wenche Farstad mistet barnet sitt, og i dag har familien fra Nordmøre det bra, omstendighetene tatt i betraktning.

Men det er på ingen måte noen selvfølge, for hjelpa de fikk i etterkant av hendelsen mer eller mindre uteble, sier mammaen.

– Det var ingen hjelp å få i tida etter, ingenting.

Ikke råd til hjelp utenfra

– Dagen etter at Kim Eirik ble funnet, ble vi tatt med til legekontoret. På et rom ventet en gråtende psykolog. Vi fikk litt tørkepapir av henne, og det var kanskje forventet at vi også skulle gråte. Men like etter vi kom, måtte psykologen rekke hurtigbåten over til fastlandet. Og det var det, sier Farstad.

Hun husker også at de fikk tilbud, og takka ja, til å prate med noen før den første rettssaken. Men siden Smøla er en liten kommune, og de fleste kjenner hverandre, følte familien at tilbudet de fikk ble litt for nært.

De ønska noen utenfor øya.

– Men det hadde ikke kommunen råd til å skaffe, så da ble det heller ingenting.

I en ny TV-serie på NRK møter Leo Ajkic noen av landets farligste mennesker. De soner en fengselsstraff på ubestemt tid. Blant dem er kvinnen som tilsto drapet på 6-åringen fra Smøla.

Krever mer kompetanse

Pål Kristensen er professor ved Universitetet i Bergen og psykologispesialist. Han har forsket mye på familier som har mistet barn i drap, og sier hjelpa de får ikke er god nok.

Dette er mennesker som ofte sliter med den psykiske helsen i lang tid etter hendelsen.

– En brå og voldsom død gir en mer komplisert type sorg. Det er ofte traumatiske sider ved slike tap. Og man sliter mye mer med tanker, fantasier og grublinger som hindrer sorgarbeidet i større grad enn ved et forventa dødsfall.

Når noe sånn skjer er det først og fremst kommunene som har ansvar for krisehåndteringen. Men siden dette skjer sjelden, spesielt i små kommuner, mener forskeren at man kanskje burde ha andre tilbud til denne gruppen.

– Det kan være lite erfaring i den enkelte kommunen til å gi god nok hjelp. Og det er vanskelig å få denne kompetansen. Vi har vært inne på tanken om at det bør etableres mer sentrale og landsdekkende tilbud. Slik som det ble gjort etter terrorangrepet i Norge i 2011, sier Kristensen til NRK.

– Ikke grunnlag for å mene noe annet

Birgit Iversen Eckhoff er kommunedirektør på Smøla.

Hun sier det er vanskelig for dem å mene noe om hvordan oppfølgingen var for 24 år siden. For per i dag er det få eller ingen i kommunen som var ansatt på den tiden.

– Som kommunedirektør i dag må jeg forholde meg til det Wenche og familien beskriver at de opplevde. Jeg har ikke grunnlag for å mene noe annet.

På spørsmål om hun tror de hadde vært bedre rustet på en slik situasjon i dag, svarer Eckhoff følgende:

– Smøla kommune hadde en stabil helsetjeneste i 2000. Men kommunene er nok likevel på noen områder bedre rustet i 2024. Fokus på og kompetanse om krisehåndtering generelt er prioritert. Vi har tettere samarbeid med nabokommuner, andrelinjetjenesten og politiet. Når det er sagt så ville en slik sak vært svært krevende for en kommune som Smøla i dag også.

Mer fokus på gjerningspersonen?

Forsker Pål Kristensen forteller at mange etterlatte opplever at oppmerksomheten etter et drap er mer rettet mot rehabilitering av gjerningspersonen og mindre på de etterlatte.

Og her har Kriminalomsorgen et ansvar for de innsatte, forklarer han.

– Men det finnes ikke noen tilsvarende omsorgstjeneste for etterlatte ved drap. Mange føler seg overlatt til seg selv, og må sjøl finne noen som kan hjelpe dem med det de har opplevd.

Forskeren forteller videre at det å miste noen i drap gjør at sorgprosessen kan bli enda vanskeligere.

– Det er ekstra faktorer som medfører mer stress. Dette kan være mediedekning, rettssak og ikke minst behovet for å vite om gjerningspersonen blir løslatt eller får permisjoner.

Her er vi heller ikke gode nok, mener Line Duesund Svendsen. Hun er juridisk rådgiver i Stine Sofies Stiftelse.

Vil ha bedre varsling

Svendsen mener ofrene ofte blir glemt i slike saker. Og at reglene for varsling blant etterlatte bør endres.

– Varslingsrutinene er en del av det å ivareta ofrene. Disse reglene mener vi er altfor dårlige.

– Om en innsatt i dag bytter fengsel, da har man ikke krav på slik informasjon?

– Nei.

Svendsen sier også at informasjonen i varslene til etterlatte ofte varierer fra sted til sted. Og at det er vanskelig å sette ord på hvor alvorlig denne situasjonen for ofrene faktisk er.

– Mange sier de lever med en ekstrem frykt i hverdagen. Denne utryggheten kommer på toppen av den belastningen de allerede har.

– Stor forståelse

Line Wilberg er seksjonssjef i Kriminalomsorgsdirektoratet. I en e-post til NRK skriver hun følgende:

– Vi har stor forståelse for at fornærmede og etterlatte har behov for bedre og mer varsling. Derfor mener vi at både regelverk og praksis knyttet til varsling bør revideres, slik at hensynet til opplevd trygghet for fornærmede og etterlatte for kriminalitet kan ivaretas bedre.

Hun forteller videre at man i dag bruker en del skjønn. Og at det er flere utfordringer knyttet til varsling av pårørende.

– Utfordringene knytter seg både til den tekniske, praktiske og lovmessige gjennomføringen. Om vi skal bevege oss i retning av rutinemessig varsling, må det for det første lovendringer til, blant annet ved at det i større grad legges opp til en varslingsplikt, enn den skjønnsmessige vurderingen som i dag foretas.

– Det bør også kunne varsles ved andre situasjoner som eksempelvis oppstart av straffegjennomføring og dødsfall. For å kunne varsle, er kriminalomsorgen også avhengig av at fornærmedes adresse er gjort kjent for oss eller er tilgjengelig i offentlige registre. I motsatt fall vil vi være avhengig av bistand fra politiet for å få gjennomført varsling, sier Wilberg.

En oppfordring

For Wenche Farstad på Smøla er ikke behovet for informasjon om gjerningspersonen veldig viktig.

Men det at vedkommende søker om permisjoner og prøveløslatelser gjør ting mer komplisert. Og da blir det verre å bearbeide det som har skjedd.

Farstad sliter også med flere ubesvarte spørsmål.

– Vi vet at Kim Eirik ble drept, men vi vet ikke når, hvor og hvorfor. Det er detaljer rundt drapet som gjør at jeg går og grubler. Vi får liksom aldri helt svar – og det er mange spørsmål!

Gutten ble også funnet med skoene på feil fot.

– Kim Eirik hadde aldri skoene på feil fot, sier mammaen.

Psykologispesialist Pål Kristensen har en klar oppfordring til folk som kjenner noen som opplever en slik situasjon.

– Det er veldig mye å hente ved å våge og være et medmenneske. Ta kontakt med familiene – ikke bare i tiden etter. Tørr å være den som står dem nær, selv om man ikke har svarene på alt. Det er viktig at man tør å vise omsorg, stå litt last og brast ved disse familiene.

– Og det kan ikke gjentas ofte nok, sier forskeren.