Hvorfor er folk så stygge i gamle bøker?

Hei!

Da jeg begynte på George Orwells «1984» var det for endelig å få lest en viktig klassiker. Det er jo en dystopi, hvor lukten av kokt kål henger over en mørk, totalitær verden.

Men folka var også så ekle! Bipersoner blir skildret som froskeligende og billeaktige, og naboen, herr Parsons, er så gjennomgående svett at det nærmest drypper av han. Litt mye eller, Mr. Orwell?

Jeg klagde til Leseklubb-dronning Christine Lossius Thorin, som utbrøt:

– Ja, men sånn er det jo i gamle bøker!

Christine har tidligere hatt lesesirkler på radio med både «Kristin Lavransdatter» og «Brødrene Karamasov», og begge gangene har personskildringene blitt et tema for henne og lytterne:

– Jeg husker Stinke-Lisa fra Dostojevskij, en kortvokst dame med det stive og sløve uttrykket til en idiot. Håret så ut som saueull og det så ut som hun gikk med en svart, lodden lue.

En sånn beskrivelse vil du aldri finne i en moderne norsk roman. Hvorfor ikke?

Var kanskje folk styggere før tannpuss, deo, kam og sminke, eller var det kult å skrive stygt om folk? Jeg tok kontakt med et knippe venner som har peiling på litteraturhistorie, som hadde flere teorier å by på.

Jeg har også laget en splitter ny oppgave til deg, og så ser vi fram mot nobeluka.

Har du kaffen klar?

– Tar gjerne en prat!

Janne Stigen Drangsholt, engelskprofessor og klassiker-guru, svarte på henvendelsen min idet jeg trykket send.

Hun har nylig vært ekspertgjest i Leseklubben og har George Orwell langt fram i pannebrasken. Janne forteller at Orwell i 1937 skrev et essay kalt «The Road to Wigan Pier» som fikk stor betydning. Orwell var sosialist fra middelklassen og dro på besøk hos arbeiderklassen i Nord-England for selv å oppleve de kummerlige forholdene de levde under.

Han skildret i detalj de skitne gruvearbeiderne, lukten av tissepotter under frokostbordet og fet mat som førte til fysisk forfall. Orwell ønsket å oppmuntre til forbedring av livsvilkårene, men ble også oppfattet som nedlatende.

Kanskje noe av inspirasjonen til å skildre proletarer og partmedlemmer i «1984» kommer fra disse erfaringene?

«1984» ble skrevet i 1948, og er jo relativt ny. Egentlig er det 1800-tallslitteraturen som er mest kjent for groteske skildringer av karakterer, sier Janne. Hun mener det henger sammen med den store forflytningen til byene:

– På bygda kjenner du alle, mens i byen er alle fremmede, og du må dømme folk på utseendet.

Før Freud og moderne psykologi trodde man at man kunne se på mennekser hvem som var skurk. Dermed ble det viktig for din egen sikkerhet å holde deg unna de stygge. Det avspeiles i litteraturen.

Bjørn Alex Herrman er super­oversetter og bevandret i ny såvel som klassisk litteratur.

Han er ansvarlig for den nye norske utgaven av «1984», der vi finner for eksempel denne setningen:

Han var en fetladen, men energisk mann og lammende dum, en klump av imbesil begeistring ...

Bjørn tror Orwell drar på litt ekstra for å ta oss inn i den klaustrofobiske verdenen i «1984»:

– Hovedpersonen Winston opplever menneskene og samfunnet som ubehagelig påtrengende, så person­beskrivelsene blir farget av Winston. De to eneste som ikke skildres som motbydelige, er Julia og O'Brian, som Winston er tiltrukket av.

Nå skal vi ikke late som om det bare er engelske forfattere som koser seg med drøye beskrivelser.

Bjørn trekker fram Aksel Sandemose som en norsk forfatter som er god på slemme skildringer, med et favorittsitat fra «Det svundne er en drøm» (1944):

Mennesket ved døren var en ung mann med et måpende ansikt. Da han skulle ut på reise hadde han forsøkt å frisere seg. Det så ut som hesten der hjemme hadde slikket ham til avskjed. Han pilte seg i nesen og så forurettet på det han fant.

Den frisyren er jo så morsomt beskrevet! Hvorfor skriver ikke forfattere sånn lenger?

Oversetteren har to teorier. I den ene er vi rett og slett blitt penere. Eller ensformige, som han vil kalle det:

– Dagens velstand får folk (særlig yngre) til å se ut som om de er støpt i plast, etter samme mal og fri for særtrekk.

Jeg må si meg enig. Noen ganger ser jeg ikke forskjell på individene i en jentegjeng, siden de har identisk hår, sminke, klær og ter seg likt.

Eller så er det bare litteraturen som har vendt seg mot seg selv, spekulerer Oversetter-Bjørn:

– Kanskje dagens forfattere i mindre grad dikter, og heller kretser om seg og sitt. Dermed er det mindre grunnlag for å fargelegge personbeskrivelsene.

Vi kan ikke snakke om slemme person­karakteristikker uten en tur innom fransk litteratur. Franskprofessor Gro Bjørnerud Mo nyter egentlig høsterferien ved et kafébord i Paris, som seg hør og bør, men svarer velvillig.

Ikke uventet er skjønnhet forbundet med kjærlighet og det kvinnelige i fransk litteratur. Det stygge blir dermed motsatsen til kjærlighet. Og så skriver Gro:

– Det vakre er ofte abstrakt. Det stygge beskrives i detalj.

Og det er jo sant! Skjønnhet er ofte litt intetsigende. Hun lignet på en rose, bladibla. Det er når forfattere beskriver skavanker at de fråtser i detaljer.

Gro løfter fram Balzac som en forfatter som bruker det stygge som underholdning. Her fra romanen «Eugénie Grandet» (1833):

[ ...] Grandet [var] en mann på omkring fem fot, tettbygd og firkantet, med ankler på tolv tommer i omkrets, brede skuldre og knudrete knær. [ ...] Ytterst på den tykke nesen hadde han en blodfylt vorte som folk med en viss rett sa var full av list.

En blodfylt vorte! Noe sånt finner du ikke i bøker etter 2000-tallet, og plutselig savner jeg det litt.

Eirik Vassenden er professor i nordisk og noe så sjeldent som en bergenser som snakker så lavt at jeg av og til sliter med å høre ham. Men mailen kommer raskt:

– Halloen!

Eirik sier vi i dag har mindre aksept for å skildre menneskers avvikende trekk. Med det har vi mistet et visst satirisk potensial.

Han trekker fram romanen «Siste kapitel» (1923) av Hamsun, som fyller opp et sanatorium med outrerte skikkelser. Blant annet møter vi den overvektige Fru Ruben:

... saa bred at hun knapt kunde komme ind gjennem Døren til sit Værelse [ ...] umaatelig tyk og tungblaast [ ...] forkommen av Fett ...

Fatshaming er ikke like populært i dag, men Hamsun er like nådeløs med de tynne. Nobelpris­vinneren er kjent for å være kjip med personene sine, ifølge Eirik.

Han mener den moderne verden er så full av bilder at det har endret bøkene:

– En teori er jo at det visuelle i litteraturen har mistet sin kraft i en tid der visuelle medier gjennomlyser oss døgnet rundt med sine hyperskarpe, høyoppløste bilder.

Omgitt av HD-bilder og retusjerte fotos, har de fantasifulle beskrivelsene i litteraturen bukket helt under.

– Når leste man sist en beskrivelse av et ansikt i en samtidsroman? Hvor mange plirende blikk, prustende brede neser, fettglinsende lepper og bebartede hengemunner finner vi i en gjennomsnittlig samtidsroman?

Ikke så mange, nei.

Jeg kan ikke skrive om slemme personskildringer uten å nevne Charles Dickens. 1800-talls­forfatteren som la fortellingene sine til Londons fattigkvarter er beryktet for sine lytefulle personer.

Jeg ringer Hilde Østbye, som er aktuell med romanen «Jeg elsker Dickens», basert på et møte i virkeligheten mellom Dickens og H.C. Andersen. Hun har masse på hjertet:

– Forfattere på 1800-tallet særlig skildrer folk stygge utenpå fordi de mente de var stygge inni.

Den gresk-romerske legen Claudios Galenos delte folk inn i typer etter hvilken kroppsvæske som dominerte dem, og en slik tankemåte hang fortsatt igjen.

Vi snakker litt om hvordan folk faktisk så ut på 1800-tallet, med begrenset tilgang til vann og såpe, og Hilde minner meg på at folk også gikk rundt med ubehandlede sykdommer, som kreftsvulster og lepra.

Men i denne samme verden skriver H.C. Andersen et eventyr om en stygg andunge som viser seg å være en vakker svane. I «David Copperfield» baserer Dickens en av sine mest kjente slemminger, Uriah Heep, på den danske forfatteren, forteller Hilde.

Da vogna stanset, fikk jeg et øyeblikk se et spøkelsesaktig blekt ansikt i et lite vindu i første etasje. [ ...] Han var mager og knoklet, og hendene var lange, tynne og skjelettaktige.

H.C. Andersen var høy og tynn og kunne ikke kalles pen. Han ble mobbet på skolen for utseendet.

Hilde har mistet sansen for Dickens sine infame beskrivelser etter hun har studert ham nøyere.

– Dickens sparker nedover og smisker oppover. Han er rasistisk og misogyn.

Heldigvis finnes det forfattere fra samme periode som skriver på tvers av skjønnhetsidealet, sier Hilde.– Mary Shelleys «Frankenstein» og Victor Hugos «Ringeren fra Notre-Dame» handler om stygge vesener som kommer til verden med rene, uskyldige sjeler, men blir dømt av andre mennesker rundt seg på grunn av utseendet.

Konkurranse!

Godtfolk, her er en liten utfordring. I en liten sms-chat mellom venner, skjuler det seg syv kjente boktitler. Kan du navnet på de seks forfatterne som har skrevet disse norske romanene?

Send meg svar på siss.vik@nrk.no. Ti personer med alt riktig får Bokbrevets bokmerke i posten.

En titt fremover

Nobelprisen kommer hvert år som julekvelden på kjerringa, og neste uke kunngjøres vinnerne i alle kategoriene. Vi har hatt planleggingsmøter, men for litteraturgjengen i NRK er det tungt å oppdrive den helt store spenningen etter Jon Fosse-ekstasen fra i fjor.

Feiringen av norsk nobelseier har foregått i nesten et helt år, med minutt for minutt-sending og arrangementer over det ganske land.

Akkurat nå gir jeg katten i hvem som vinner i år. Flere av mine favoritter er uansett uaktuelle fordi de er vesteuropeere, amerikanere eller kanadiere, alle områder som nylig har fått pris.

Skulle japanske Murakami vinne, kommer vi alle til å juble, men han er nok for populær for Svenska akademin sin smak. Innen neste torsdag skal jeg ta meg sammen og møte med åpent og nysgjerrig sinn. Jeg lover.

Ellers setter jeg klutene inn på å forstå USA, dette landet i vest som vi trodde vi forsto og elsket. Jeg har en haug med nye norske bøker om amerikansk samfunn og politikk på nattbordet, og så er jeg litt nyfiken på Melania Trump sin selvbiografi som er på vei ut til publikum.

Håper å finne noen godbiter å dele med dere!

Kommentér

Hva synes du om personskildringer i bøker? Setter du pris på en oppfinnsom og slem karakteristikk i en klassiker, eller foretrekker du dagens «snillere» litteratur?