Med ­duppeditter på tur

Etter en sensommer og høst fylt med masse flotte fjellturer i Telemark og på Sunnmøre, har jeg bitt meg merke i en trist vending på fjellet. Jeg er skyldig selv også, så jeg er ikke bedre enn alle andre.

Vi unge som går i fjellet alene, har en tendens til å plugge ørene fulle av duppeditter som lager lyd og stenger naturen og omverdenen ute.

Vi har ganske lenge brukt disse duppedittene i hverdagen; på bussen, toget eller når vi går fra a til b. Det går for så vidt helt greit, for vi nordmenn har aldri sagt hei til fremmede på gata eller trikken uansett.

Skulle du finne på å si hei til en fremmed på gata, i butikken eller på trikken, vil du mest sannsynlig få et skeptisk blikk. Er du heldig, får du et skeptisk hei tilbake.

Men på fjellet har vi en stolt tradisjon med å hilse på alle vi møter. Og ofte blir et fjellhei til en koselig samtale om veien videre opp på fjellet, om været, hvor dialekta stammer fra eller andre dagsaktuelle saker. Før vi ønsker hverandre en god tur videre.

På fjellet behersker vi det de fleste av oss er udugelige på ellers: småprat med fremmede.

De siste årene har jeg merket meg at flere og flere dropper det enkle ordet «HEI!» når de går forbi andre på fjellet. Vi går og traller i vår egen verden med «Berrum & Beyer», «Heia fotball», «Desken brenner» eller noe god musikk på øret – med blikket stivt ned i bakken eller fjernt ut i horisonten.

Sier du hei, får du enten ikke svar på grunn av støydemping og høy lyd, eller du får et rart blikk, som om du var en sprø mann som har rømt fra galehuset og forvillet deg opp på en fjelltopp 1132 meter over havet.

På min siste tur tok jeg ut duppedittene på toppen og ble minnet om en av grunnene til at jeg velger å gå 1132 høydemeter, nemlig den helt spesielle stillheten man opplever så langt borte fra hverdagens trafikk- og menneskestøy.

Stillheten på fjellet er helt unik og noe som virkelig bør nytes.

Du får tatt inn rolig fuglekvitring, sildrende vann og en og annen ukjent dyrelyd. Sjelefreden du finner ute i naturen og på fjellet er som en evigvarende lykkepille, meget god for psyken i en ellers travel og til tider stressende hverdag, med middagslaging, henting i barnehagen og husarbeid etter lange dager på jobben.

Så min oppfordring til generasjon AirPods er å legge dem igjen hjemme neste gang du er på tur i fjellet, og ta naturens vakre lyder og stillhet inn over deg. Da blir det også mer naturlig å si hei og slå av en liten prat med en fremmed på fjellet. Det vil du aldri vil angre på at du tok deg tid til.

Vi må aldri slutte med den flotte gamle tradisjonen vi har på fjellet. Et lite hei og en prat kan gjøre så mye for dagen til en du møter, og fjellet har alltid vært den plassen du har vært garantert et hei.

Så la oss ta fjellpraten tilbake!