Slutt å latterliggjøre dyslektikere

Nyheten om at Kong Carl Gustaf stokket om på bokstavene i navnet til det nye barnebarnet, resulterte i en lang rekke nyhetsoppslag i norsk og utenlandsk presse. Også på NRK.

Den svenske kongen hadde altså byttet om på rekkefølgen og bokstavene da han skulle lese opp de fire navnene til den nyfødte prinsessen i kongefamilien. «Her går det i surr», skrev pressen.

Morsomt, tenkte mange.

Det er ikke første gangen den svenske kongen surrer med ord. For mange år siden fikk han tilnavnet «knugen» da noen journalister hadde kikket i en protokoll han hadde signert med «knug Carl Gustef». Han sliter med å stave sitt eget navn, noe mange forbinder med å ikke være så ressurssterk.

Ordet «surrer» forbindes lett med manglende evner når en er yngre, og demens når en blir eldre.

«Kongen er veldig lei seg», uttalte hoffets informasjonssjef Margareta Thorgren til Aftonbladet.

Det er han ikke alene om. Følelsen av å dumme seg ut deler kongen med svært mange av oss som sliter med dysleksi. Vi som stokker bokstavene feil, leser hakkete og bruker tid på å komme gjennom en tekst, som har stått foran en forsamling og surret med både ord og tall, og gått hjem fra jobb med følelsen av å ha dummet oss ut.

Ifølge Dysleksi Norge har personer som sliter med dysleksi store problemer med lesing sammenlignet med øvrig læringsevne. De har dårlig leseflyt, leser sakte, har vansker med skriving og har skrivefeil. Det vil si at læring tar lengre tid.

Selv har jeg vært heldig som har greid å takle min dysleksi. En tysklærer på gymnaset trakk meg til side og fortalte meg om dysleksi og hvorfor jeg stotret meg gjennom tyskleksen som jeg hadde øvd lenge på.

I min jobb har jeg vært nødt til skrive mye, holde foredrag og presentere tekst og tall. Takket være stavekontroll blir teksten etter mye feiltasting korrekt. Men det tar tid. Det tar tid og krever mye arbeid å lese dokumenter og å skrive og forberede presentasjoner.

For mange år siden så jeg et dokumentarprogram på NRK om dysleksi. Ved hjelp av teknologi kunne forskere følge fokus til en dyslektiker som leste en tekst. For hvert ord som ble lest fokuserte øyet først på en av de siste stavelsene i ordet for så å flytte seg til den første stavelsen. Så ble betydningen av ordet lest, forstått og satt i sammenheng med resten av setningen. Dette tar tid.

Selv husker jeg tilbake på gleden over, etter iherdige forsøk, å finne en noenlunde sammenheng i ordene i min første barnebok, «Steinhytta» av Marie Heggen. Det var sommeren etter andre klasse på barneskolen.

Mange kjente personer har stått åpent fram og fortalt om sine lese- og skrivevansker. Forretningsmenn og eventyrere som Erling Kagge og Arne Næss jr., Ikeagründeren Ivar Kamprad, suksessforfattere som John Irving og politikere som Erna Solberg, for å nevne noen. De har trosset handikappet sitt og lykkes.

Vi vet også at historiske personer som Albert Einstein, Leonardo da Vinci, Abraham Lincoln og Walt Disney hadde blitt regnet som dyslektikere i dag.

Ifølge Dysleksi Norge har 5 prosent av befolkningen dysleksi. Det vil si at det i Norge er 250 000 mennesker som sliter med lesing og skriving. Hvor mange av disse som har gitt opp skolegangen etter å ha kjempet for å finne mening i ord og setning, er vanskelig å si.

Mange vet ikke selv en gang at de har dysleksi. De tror ikke selv at de har forutsetningene som skal til for å lære og få en utdannelse. Det går ut over selvtilliten.

Det triste er at mange gir opp. Det er tyngre å lese og læring blir mer slitsomt. Det blir heller ikke bedre av at det oppfattes som morsomt.

Jeg tror skolen og samfunnet for øvrig er mer bevisst på dysleksi i dag enn de var da jeg gikk på skolen. Likevel tror jeg ikke det er nok fokus på problemstillingen. En fersk rapport fra Dysleksi Norge viser at lærere selv mener de har mangelfull kunnskap om dysleksi.

Det var tysklæreren min på gymnaset som hjalp meg. Det han fortalte meg, betydde at jeg ikke var dum, men at jeg måtte jobbe hardere enn de fleste andre for å tilegne meg skriftlig kunnskap.

Den kunnskapen bør også journalister ha.

Det er ikke morsomt når noen roter med ord.

PS: Denne teksten har jeg brukt adskillige timer på. Ikke fordi jeg ikke visste hva jeg skulle skrive, men for å få ordene til å bli forståelige og komme i riktig rekkefølge.