Skriftlig spørsmål fra Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) til justis- og beredskapsministeren. Besvart: 17.02.2025 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Begrunnelse

Fagbladet har skrevet om en kvinne som i 2016 fikk voldserstatning etter å ha opplevd grov familievold. Summen hun fikk ble avkortet grunnet den tids maksbeløp. I 2021 ble det innført en mulighet for tilleggsbevilling i tilfellene hvor voldsoffererstatning ble avkortet på grunn av øvre grense, men kun hvor det foreligger dom. Kvinnen fagbladet skriver om var barn da moren fikk dom på familievold, og hun var ikke part i saken. Voldsutøver døde i 2014, så hun har ikke mulighet til å få dom i saken. Dette enkelttilfellet illustrerer en generell problemstilling, som neppe var intendert ved innførsel av tilleggserstatningen.

Emilie Mehl: Aller først vil jeg påpeke at det ikke er slik at det ikke kan tilkjennes voldserstatning og tilleggserstatning til voldsutsatte dersom skadevolder er død eller ukjent, eller dersom erstatningskravet ikke ble behandlet av domstolen i straffesaken, slik artikkelen i Fagbladet gir inntrykk av. Dette er feil. Etter ny voldserstatningslov er det fullt mulig å få erstatning og tilleggserstatning også der skadevolder er død eller ukjent, eller dersom erstatningskravet ikke ble behandlet av domstolen i straffesaken.

I saken representanten viser til gjør det seg gjeldende en helt særskilt regel om tilleggserstatning, som medførte at ny øvre grense for voldserstatning (60 G per person, per sak) ble gitt tilbakevirkende kraft for et fåtall allerede avgjorte saker. Regelen ble nøye drøftet i høringsnotatet 4. september 2020 og Prop 113 L (2020-2021). Lovgiver kom til at denne regelen bare skulle gjelde i de få sakene der søker, av domstolen, var tilkjent høyere erstatning fra skadevolder, men voldserstatningsmyndighetene i etterkant hadde avkortet summen på grunn av den øvre grensen. Dette fordi det nettopp i disse sakene fremsto som særlig urimelig at det på grunn av den øvre grensen ble en forskjell mellom hva de voldsutsatte ble tilkjent ved dom, og den reelle utbetalingen. Kontoret for voldsoffererstatning ville dermed kunne utbetale differansen mellom det tilkjente beløpet fra domstolen og det den voldsutsatte allerede hadde fått i erstatning, uten å behandle erstatningskravene på nytt. At regler gis tilbakevirkende kraft er svært uvanlig. Det ble i dette konkrete tilfellet imidlertid ansett for ikke å være i strid med Grunnloven § 97.

Videre er det slik at denne regelen ikke ble innført med ny voldserstatningslov, men trådte i kraft allerede 1. juli 2021, og inngikk i den daværende voldsoffererstatningsloven. Regelen er imidlertid videreført i ny lov § 18 andre ledd. Slik jeg ser det er dette derfor ikke i kjernen av den evalueringen Stortinget har anmodet om.

Stortinget har i Innst. 415 S (2023-2024) ikke konkret nevnt at den aktuelle regelen bør evalueres. Departementet har derfor ikke gitt spesifikke føringer til evaluator om at den skal inngå i evalueringen. Jeg mener imidlertid, som det også fremgår av tidligere statsråd Emilie Mehls svar på skriftlig spørsmål nr. 1001 av 3. februar 2025 fra stortingsrepresentant Andreas Sjalg Unneland, at det er lagt opp til en bred evaluering som vil gi et godt grunnlag for å vurdere eventuelle endringsbehov i voldserstatningsloven og -ordningen.

Når det gjelder evalueringsprosessen for øvrig viser jeg til nevnte svar på skriftlig spørsmål nr. 1001.