Salderingsposten

Hvorfor går ikke togene i tide, og hva skal til for at det skal skje igjen?

I 2022 gjennomførte vi på Transportøkonomisk institutt, TØI, et lite prosjekt hvor vi blant annet undersøkte disse spørsmålene. Vi så på organiseringen av jernbanen i Norge og også organiseringen av jernbanen i flere europeiske land som Sverige, Danmark, Tyskland og Frankrike.

Og til tross for at jernbanen er ulikt organisert i disse landene, slet alle med forsinkelser på jernbanenettet.

Det som imidlertid var likt, var at det over flere tiår har vært manglende vedlikehold.

Hvorfor er det så vanskelig å vedlikeholde jernbanen? Kort og litt enkelt forklart er det litt kjedelig for politikere å vedlikeholde. Det gir ingen presseoppslag, og det igjen gir ingen velgere.

Derfor er det mer fristende å bygge nye ting som kan gi åpningsseremonier hvor man kan klippe snorer og invitere pressen.

Det tar lang tid å «bruke opp» eller slite ut jernbanen. I samfunnsøkonomiske modeller regner vi med at dersom man ikke vedlikeholder et hus er huset «brukt opp» etter 30 år, mens jernbanelinjen er brukt opp etter 70 år. Togene som kjøres oppå varer i ca. 30 år.

Man kan derfor lenge la være å vedlikeholde før det merkes. Og det er det norske samferdselsministere i skiftende regjeringer har gjort over mange tiår. Det er litt som å spise godteri uten å pusse tenner, til slutt blir det hull. Og nå har hullet blitt så stort at det må rotfylles.

Å gå til tannlegen er både dyrt og ubehagelig, nesten mer ubehagelig enn hullet selv. Når jernbanen nå skal vedlikeholdes må togpassasjerene regne med buss for tog i mange år fremover. Det liker togpassasjerer dårlig, det tar ofte lengre tid fordi man da må stå i bilkø og fordi man må skifte fra tog til buss tilbake til tog.

I tillegg vet politikerne lite om hvilke strekninger som bør prioriteres først. Ingen togforskning har vært prioritert de siste tiårene. Og man vet lite om hvordan og hvor tydelig behovet for vedlikehold er blitt formidlet fra forvaltningen til politikerne, og om noe kunne vært gjort annerledes.

Det er pussig at man med et jernbanebudsjett på rundt 30 mrd. kroner i året ikke engang ser seg tjent med å sette av en liten promille til fri forskning på dette feltet.

Vårt tips er at når midler til oppgradering av jernbanen skal diskuteres av politikerne kommer prioriteringene til å havne i en diskusjon som havner midt i den største av alle diskusjoner i norsk politikk; sentrum periferi-diskusjonen.

Og da blir midlene smurt tynt ut over de norske toglinjene i stede for å bli prioritert noen steder hvor forskningen kunne ha pekt på at det hadde lønt seg å investere i norsk jernbane.

Vi får håpe at den sittende- og fremtidige samferdselsministere greier å løfte vedlikeholdet på norsk jernbane.

Så gjenstår det å se om politikerne har lært å pusse tennene når vedlikeholdsetterslepet eventuelt er hentet inn.