Robot-fotball

Du har sikkert lekt gjemsel. Moro, ikke sant?

Men tenk om læreren bestemte hvor du skulle gjemme deg. Kjedelig!

Det er dette som skjer med barnefotballen, sier Pablo Aimar.

Pablo Aimar var en kreativ playmaker og idolet til Lionel Messi, før han ble trener for U17-landslaget til Argentina. I 2022 sa Aimar på et seminar at trenere bruker for mange regler og instrukser, selv på barnenivå.

– Hver dag er det mindre spilling for å ha det gøy. Vi fratar dem gleden, sa Aimar.

Lionel Scaloni, landslagssjefen til Argentina, frykter at vi er i ferd med å miste «essensen» av hva fotball skal være.

– Barn blir fortalt hva de skal gjøre før de får ballen. Om Messi hadde vært åtte år i dag, hadde vi mistet ham, fordi vi hele tiden hadde bedt ham om å sentre, sa Scaloni til avisen Marca i fjor.

Arsène Wenger, Fifas sjef for global fotballutvikling, sier at spillere er i ferd med å miste intuisjonen.

– Kanskje gir vi dem for mange instrukser, og vi mister friheten og kreativiteten, sa Wenger nylig til avisen The Independent.

Noe lignende skjer i Norge, ifølge Håkon Grøttland, seksjonsleder for trener- og spillerutvikling i Norges Fotballforbund.

– Det er for mye info og prat i løpet av en økt, sier Grøttland til NRK.

Hva skjedde med idretten som skulle være så moro?

Og bør man være bekymret for barn i Norge?

Ronaldinhos «død»

Om du nevner ordene fotball og moro, vil flere fans tenke på han her:

Ronaldinho var et geni fra Brasil som herjet for det spanske storlaget Barcelona fra 2003 til 2008. Han danset gjennom forsvarene, med piruetter og dragninger som var så slepne at selv TV-seerne trengte reprisen for å se hvor det ble av ballen.

Ronaldinho var ikke bare god. Han spilte med noe eget.

Glede.

Han smilte alltid. Han turte å feile. Det finnes en video hvor han slikker seg rundt munnen like før avspark, som om kampen var en rykende varm middag som sto klar på bordet.

Over hele verden så barn Ronaldinho spille, og løp ned på løkka for å kopiere fintene.

For 20 år siden fantes kunstnere som Ronaldinho overalt, fra Zinédine Zidane til Juan Román Riquelme. Ofte spilte de like bak spissene.

Hvorfor er det nesten ingen av dem igjen?

Tempoet har økt, sier Sam Tighe, som skriver om taktikk i de europeiske ligaene for blant andre ESPN og Sky Sports. Moderne sportsvitenskap har skapt spillere som kan sprinte nærmest hele kampen.

– Hvordan kunne Riquelme overlevd i 2025? Han bevegde seg nesten ikke! sier Tighe til NRK.

Lag har dyttet opp forsvarene og fjernet rommene like bak midtbanen, der geniene pleide å kose seg. James Yorke fra statistikkselskapet StatsBomb sier at dette trekket har dyttet kreative spillere ut på kantene.

– Markeringen er blitt skarpere og lagene mer kompakte. Selv om en spiller ønsker å drible seg gjennom midten, får han ikke lov, sier Yorke.

Dette kan virke som generelle trender som rett og slett bare har skjedd.

Men noen gir «skylden» til én spesifikk trener.

Copycat-syndromet

– Pep Guardiola har drept fotballen ... vi sitter igjen med roboter, sier Patrice Evra.

Den franske forsvarslegenden var gjest på podkasten til Rio Ferdinand i oktober, og var mildt sagt oppgitt.

– Hvorfor kopierer alle Guardiola? Vi har ingen kreativitet, vi har ingen genier. Du kommer aldri mer til å se en spiller som Ronaldinho eller Hazard, fordi når spillerne er unge, kommer trenerne til å true dem med benken om de ikke sentrer ballen.

Her har åpenbart Guardiola gjort … noe.

Da Guardiola ble trener for Barcelona i 2008, ba han spillerne om å bygge opp tålmodige angrep med utallige korte pasninger. Ett touch, to touch. En dokumentar om det laget heter faktisk «Ta ballen, slå ballen videre».

Guardiola deler banen opp i soner, med regler for hvor spillerne må være til enhver tid. Ingen har en fri rolle. Om noen skal drible, må det være på kanten, én mot én.

Flere har sammenlignet Guardiolas lag med et maskineri.

Disse maskineriene hadde ikke betydd så mye om de hadde feilet. Men siden 2008 har Guardiola vært den mest suksessrike fotballtreneren i verden.

Jo mer han har vunnet, desto flere trenere har kopiert ham.

– Det har aldri vært én klar formel som har dominert så mye som nå, sier Øyvind Eide.

Øyvind Eide er sportsdirektør for Norges Toppidrettsgymnas og har trent lag i norsk toppfotball i 11 år. Han har sett en generasjon trenere forelske seg i Guardiolas fotball, og Sam Tighe er enig: Topplagene har aldri vært mer like.

– Det er «copycat»-syndromet, sier Tighe.

Han utdyper:

– Guardiola har vært så god, så lenge, og lagene hans har grunnleggende prinsipper som nesten er uslåelige. Så klart prøver trenere å gjøre som ham.

Tallene viser at topplagene treffer på flere pasninger hvert år. De slår flere korte og færre lange. I Premier League har antallet driblinger gått ned fire år på rad, ifølge en analyse fra StatsBomb.

For mange gjenspeiler én spiller denne nye fotballen: Jack Grealish.

Musikeren som tok en kontorjobb

Jack Grealish var Aston Villas lille Ronaldinho.

I 2019-20 holdt han Villa i Premier League nærmest alene med sine dribleraid og pasninger. Villa spilte ikke Guardiola-fotball, Grealish fikk gjøre som han ville, og engelsk fotball hadde fått en ny juvel.

Så ble Grealish kjøpt av Manchester City.

Der er Grealish blitt tvunget inn i Guardiolas system. Tallene viser at han skyter mindre, skaper mindre og dribler seg sjeldnere forbi. Ofte fører Grealish ballen mot en forsvarsspiller, mens fansen reiser seg fra setene i forhåpning om at noe skal skje ... og så slår Grealish en støttepasning.

Publikum setter seg igjen, noe skuffet.

I EM i fjor sommer ble ikke Grealish med i Englands tropp. Flere fans og journalister på balløya fortviler over spilleren Grealish er blitt.

– Han er musikeren som har tatt en kontorjobb, skriver Jonathan Northcroft i avisen The Sunday Times.

Flere har notert at Guardiola bruker Grealish for å skape «kontroll» i kamper. Han får beskjed om å holde på ballen slik at medspillerne kan finne sine posisjoner, og så skal han slå den tilbake.

Vinger skal skape farligheter. Grealish kan få beskjed om å unngå farer.

Så har Guardiola virkelig «drept» fotballen? James Yorke påpeker at spanjolen faktisk har hatt mange driblere i sine lag – Lionel Messi, Riyad Mahrez, Jérémy Doku – men at de fleste utenom Messi har driblet ute på kanten, én mot én.

Uansett er det Guardiolas jobb å vinne kamper. Han har ikke noe ansvar for hvordan fotballen utvikler seg, og det er ikke hans feil at han blir kopiert.

Men det er klart at trenere lar seg inspirere av vinnerne på toppnivå.

– De går jo på YouTube, og det gjorde jeg selv. Jeg satt og så på noen som hadde filmet treningene til José Mourinho, sier Eide.

Dette påvirker norsk fotball.

Boksen til Barcelona

Først kom rondo-øvelsen, også kjent som «boks».

Spillerne står i en sirkel eller firkant og sentrer på ett eller to touch, mens én eller to står i midten og prøver å stjele ballen. Øvelsen skal trene korte pasninger, intensitet og overblikk, kvaliteter som trengs for å spille Guardiolas pasningsstil.

– Det var veldig populært under Barcelona-tiden til Guardiola. Hele Norge skulle drive med det, sier Eide.

– Og det førte jo til at Norge sluttet å lage midtstoppere som kunne forsvare målet.

Eide sier at uttakene til krets- og regionslag for 10 år siden var stappet med midtbanespillere.

– Alle var like. Alle kunne det samme, sier Eide.

Han utdyper:

– De var gode med ballen på små flater. De kunne ta av press i mottaket. De kunne håndtere en ballbesittende spillestil. Og de kunne spille seg forbi ledd i små rom. Men den duellsterke defensive midtbanespilleren som river opp spillet, den som kan løse opp spillet med lange pasninger til motsatt side av banen, den var ikke der i like stor grad.

Eide presiserer at spillerne som kom opp av denne typen, var fryktelig gode. Men han mener det er en risiko at to-tre generasjoner står uten spillertyper som komplementerer disse pasningsspillerne.

– Hvor er de store, sterke midtstopperne som Brede Hangeland og Claus Lundekvam? De har ikke kommet med her, sier Eide.

Forsvarsdugnaden

Eide er ikke alene om å se problemet.

Norges Fotballforbund holder en «forsvarsdugnad», et forsvarskurs for norske klubber via kretsene. Håkon Grøttland har regien, og sier at de har lært bort teori og praksis til nesten 2000 trenere i Norge.

– Forsvarsspill må få større status, sier Grøttland.

– Når vi ser på statistikken til landslaget, så går vi glipp av mesterskap fordi vi slipper inn for mange mål. Vi tror at hovedgrunnen er at vi ikke har øvd nok på det, og det er en konsekvens av den vinden som har blåst i internasjonal fotball de siste årene.

Han fortsetter:

– Alle har, for å sette det på spissen, trent som om de er sentrale midtbanespillere, og det har vært for lite fokus på for eksempel det som skjer i defensiv boks. Det som avgjør kamper.

Grøttland har oppdaget de samme trendene som Eide nevner.

– Om du ser på hva vi har utviklet i norsk fotball de siste 15 årene, så er det ingen tvil om at vi har utviklet pasnings- og nærromsferdigheter. Vi har utviklet flere spillere som er gode til å håndtere små rom, og det er jo som følge av den ballbesittende stilen som har fått fotfeste i hele Europa, sier Grøttland.

– Men så har vi mistet noe defensivt. Og så er vi blitt mye mindre fremoverretta.

– På ungdomsnivå ser du nesten ikke lenger at noen søker og truer bakrom. Man er veldig opptatt av det som er nært seg. Så vi må finne en balanse på hva vi er opptatt av og trener på.

En av Guardiolas største prinsipper er at laget skal spille seg ut bakfra, spesielt når keeperen starter med ballen fra femmeteren. Grøttland påpeker at få farlige angrep på toppnivå startet direkte fra femmeter.

– Men av en eller annen grunn er det det vi trener mest på. Det er nok fordi det er slike situasjoner som er mest standardisert, og som er lettest for trenere å briljere med, sier han.

Den vanligste starten på et angrep, sier Grøttland, er gjenvinning av ball og innkast.

– Da er det mer kaos. Og det kan du ikke lage så mange regler på.

Unntaket Yamal

Grøttland tror også at norsk fotball trenger flere gode driblere.

– Vi ser i internasjonal fotball at lag i forsvar oftere er i god balanse, så evnen til å dra seg forbi én mot én blir bare viktigere. Og der har vi også litt å gå på i norsk fotball. Du ser hvor mye det betyr for landslaget å få inn en type som Antonio Nusa, som kan skape ubalanse på ett og to touch, sier han.

– Vi har vært veldig opptatt av pasninger, men ikke like opptatt av driblinger.

I 2021 la NFF ut et planverk som blant annet skulle øke fokuset på én-mot-én-situasjoner, både offensivt og defensivt.

Eide advarer mot at norske lag skal kopiere for mye av det som skjer i andre land.

– De driver selvfølgelig med veldig bra ting i Barcelona, men vi må passe på helheten, og huske på at Norge ikke skal være Spania, men at Norge skal være Norge. Vi må tenke på hva vi kan være gode på, plukke ut de tingene som fungerer bra, og så ta grep for å løfte nivået på andre ting, sier Eide.

Selv Spania har manglet driblere.

Landslaget nådde ingen finaler i EM eller VM fra 2014 til 2023. Da de vant EM sist sommer, herjet Nico Williams og Lamine Yamal, to unge driblere som ga Spania farten og kreativiteten de hadde savnet.

Som barn spilte Yamal med venner på en sementbane i Mataró, en kystby nord for Barcelona, hvor han lærte å drible og skape sjanser. Han unngikk fellen som Pablo Aimar og Lionel Scaloni advarer mot, at barn mottar så mange instrukser at de verken klarer å gå forbi spillere eller ta avgjørelser selv.

Men for mange barn fratas fortsatt disse mulighetene, mener Scaloni.

– Trenere ber barn på syv-åtte år om å slå tversoverpasninger dit og dit, eller å dekke for lagkameraten, sier Scaloni til Marca.

– Han er syv år! La ham spille ball, gjøre feil, og så når han er 14-15 år, kan du begynne å korrigere.

Scaloni fortsetter:

– Dette er en melding til fremtiden. Det som er vakkert med fotballen, må ikke gå tapt.

PlayStation-fotball

Også i Storbritannia blir barn fortalt hvor de skal spille ballen, sier Sam Tighe.

– Jeg kjenner flere trenere her som jobber både med barn og elitespillere, og de sier ofte det samme. Selv på U8-nivå må barna spille under spesifikke forhold, få ballen i forhåndsbestemte områder, og spille den videre som instruert, sier Tighe.

– Det risikerer at spillerne mistet kreativitet i en veldig tidlig alder.

Grøttland er kritisk:

– Playstation-fotballen, at treneren skal forteller spillerne hva de skal gjøre til enhver tid, den har vi ikke tro på, i hvert fall ikke med hensyn til spillerutvikling.

Han legger til:

– Det kommer opp en del trenere nå i 20-30 årene som er ekstremt gode på mønstere og hvordan man skal spille seg ut bakfra. De er på et detaljnivå som er skyhøyt, langt bedre enn generasjonen før. Men jeg tror ikke det er dét som vil løfte norsk fotball.

– Deler du bekymringen om at barn fratas kreativitet?

– Jeg er ikke bekymret, men jeg synes vi skal være bevisst på det, og hva vi er opptatt av på faglig nivå. På generelt grunnlag i barne- og ungdomsfotball synes jeg trenere kan prate litt mindre. Færre instruksjoner og regler. Mer fritt spill og én-mot-én og to-mot-to-aktiviteter, sier Grøttland.

– Jeg ville omfavnet kaoset i større grad. At dét er starten på flere treningsøvelser. Kampen om ballen og det uforutsigbare.

Med litt mer kaos og litt færre instrukser, er håpet at norsk fotball kan unngå fellen som Aimar og Scaloni advarer mot. Grøttland kaller det mer fokus på individer og relasjonene mellom spillerne, og mindre fokus på struktur.

– Vi ønsker å utvikle spillere som kan tenke selv, sier Grøttland.

Han utdyper:

– En klar struktur og ensartet oppfatning av hvordan vi spiller, er viktig, men i barne- og ungdomsfotballen skal vi ikke ned på et detaljnivå hvor vi skal styre hver pasning.

– Det er ikke det som får oss til VM. Og det er ikke det som gjør fotball gøy.