«Psykotisk Wagner-opera»

Wagners «Den flyvende hollender» forteller historien om den trassige sjø­kapteinen som seiler under en evig forbannelse fordi han utfordret høyere makter under en storm.

Kun hvert syvende år kan den livstrette og hvileløse mannen gå i land og oppnå frelse – hvis han finner en trofast kvinne med tilstrekkelig offer­vilje.

Vi snakker altså om et ramsalt og uhyggelig sagn fra seilskute­tiden.

Men faktisk gjør denne historien at den 26-27-årige Wagner finner sin stemme som musikk­dramatiker.

Fra nå av vier han sitt komponist­virke til å utforske mennesker som er villig til å begå ekstreme handlinger, på jakt etter noe større og mer intenst.

Prototypen er den unge Senta, som forakter det småborgerlige livet og ofrer seg selv for den demoniske sjø­mannen hun har drømt om hele livet.

Wagner som psykose

Regissør John Ramster er ikke den første til å antyde at hele Hollender-opplegget bare er noe som foregår oppe i Sentas hode.

I starten av forestillingen kan man faktisk få inntrykk av at Senta har regien på alt som foregår på scenen.

Under orkester­forspillet koreograferer hun koret som om de lager en musikk­video.

Når Senta, spilt av sørafrikanske Johanni van Oostrum, omsider blir en del av handlingen i andre akt, endres imidlertid bildet.

Senta er nå psykiatrisk pasient, og synes å leve i sin egen verden av vrang­forestillinger.

Hun spytter i skjul ut tablettene hun får, og synger balladen om Hollenderen omgitt av sine egne portretter av ham.

Regissør Ramster vil altså gjøre Senta til en ung, begavet og vital kvinne som inntil døden legger premissene for sitt eget liv, til omgivelsenes blanding av beundring og fortvilelse.

Men blir dette virkelig en nyansert og gripende forestilling om mental sykdom og ung død?

Hollenderen selv synges riktignok overbevisende av baryton Mark Stone.

Men karakteren ser ut som en blanding av en sliten skurk på flukt fra Finans­tilsynet og en indre demon som trekker Senta mot et slags ekstatisk selvmord.

Det er i tillegg uklart hva som står på spill i scenene mellom Senta og forloveden Erik, som går rundt i grønne jaktklær anno 2025 og rifle over skuldra.

Problemet er ikke spørsmålet om det strengt tatt finnes profesjonelle jegere i dag (jeg kjøper glatt sånne anakronismer), men mer opplevelsen av at det egentlig ikke spiller noen rolle.

Mest av alt får jeg inntrykk av en regissør som ikke helt klarer å ta det som skjer på scenen på alvor, verken egne regi­grep eller det som stammer fra Wagners penn.

Regien fremstår mer som bort­forklaring enn forklaring.

Men om ideene ikke overbeviser, er derimot scene­håndverket ryddig.

Scene­rommet brukes organisk og effektivt, og scenografien er fint lyssatt og supplert med farge­sterke kostymer.

Den finske bassen Petri Lindroos er kraftfull og velklingende i rollen som den litt enkle og joviale sjøkapteinen Daland.

Scenene med Daland, fiskerne og spinnerskene er velkoreografert liv og røre.

Sangerne redder kvelden

Om regien ikke helt overbeviser, er det til gjengjeld mye sterkt musikalsk denne kvelden i Olavshallen. Kor­scenene gir meg størst glede.

Det sammensatte koret synger ypperlig, og skal ha mye av æren for at forestillingen haler inn en grei firer på terningen.

Engelske Mark Stone står for sin del frem som en ekte Wagner-baryton i rollen som Hollenderen.

Hans store monolog i første akt viser stort uttrykks­spenn og er blant forestillingens sanglige høydepunkter.

Sørafrikanske Johanni van Oostrum fremstår derimot noe blass rent vokalt i rollen som Senta.

Det tar seg riktignok opp etter hvert, men Sentas store soloscene i andreakt preges av ufokusert frasering og manglende dramatisk intensitet.

Blandet er også inntrykket av Trondheim Symfoni­orkester, som har en del rusk i maskineriet.

Jeg savner flere steder mer fremdrift fra dirigent Sascha Goetzel.

Mer oppløftende er de norske tenorene Kjetil Støa (Erik) og Jostein Fahre (Steuermann), som begge står frem med flott klang og god scenisk energi.

Manglende fortelling

Kombinasjonen av vitalitet på scenen, flott visuell innpakning og mye bra sang gjør at dette tross alt blir en hyggelig kveld i Olavshallen.

Forestillingens problem er at den ikke klarer å knytte disse elementene sammen i en overordnet fortelling som fremstår som meningsfull og gripende.

Min mistanke er at dette heller aldri helt var regissørens ambisjon.

Tvert imot virker det som John Ramsters ide begrenser seg til å gjøre Senta og hennes indre verden til forestillingen omdreinings­punkt, og i grunnen satse på at dette holder.

Da er det fint å ha en gjeng med sangere på scenen som sørger for at skuta likevel kommer trygt i havn.