2 hours ago
2
På søndag sto jeg foran bildet av Tamima Nibras Juhar med barna mine.
BLOMSTER PÅ ÅSTEDET: Det ble lagt ned flere hilsener til den drepte Tamima Nibras Juhar utenfor boligblokken på Kampen. Foto: Gisle Oddstad / VG
Av: NINA BAHARForfatter og underviser
Rundt oss var det mennesker i gult. Blomster. Plakater med «Kampen mot rasisme».
Så pekte et barn og sa: «Hun ble drept fordi hun hadde feil hudfarge.»
Barna mine så på meg og ventet på svar.
«Det er ikke sant,» sa jeg. «Det finnes ikke feil hudfarge.»
Men ideen finnes allerede i dem, nå ble den bare bekreftet og forsterket.
De bruker ikke ordet rasisme, men de vet at hvit hud er normen, og at vi bryter den.
Drapet på Tamima var etter alle solemerker rasistisk motivert.
Hvordan sier jeg det til barna mine? Skal jeg si det?
DREPT: Tamima Nibras Juhar ble drept natt til søndag 24. august mens hun var på jobb på Kampen i Oslo. Den terrorsiktede 18-åringen erkjenner ikke straffskyld for terror og drap. Foto: PrivatHvis jeg lar være, gjør noen andre det.
En venn. En fremmed. En hendelse.
Da mister jeg sjansen til å gi dem mine ord først.
Jeg sa at han som gjorde det hadde syke tanker.
Ingenting om rasisme og dens voldspotensial.
Jeg ville skjerme dem, så jeg gjorde hatet uforståelig i stedet for gjenkjennelig.
De ville vite mer. Hvorfor. Hvordan det kunne skje i vårt nabolag.
Et av barna mine sa: «Hvis det var meg, og jeg skulle bli malt på en vegg, hadde det vært vanskelig. For favorittfargen min er lilla, ikke gul.»
Språk former hvordan vi forstår rasisme.
Når vi sier at noen «ble utsatt for rasisme fordi de har mørk hud», peker vi mot kroppen og ikke mot rasismen som årsak.
For barn er forskjellen avgjørende. Ordene våre kan gjøre dem utrygge eller bygge motstandskraft.
Barna mine arvet historien min, men barndommen vår er ikke lik. Heldigvis.
De har ikke opplevd at huset vårt ble sprayet med «KKK».
De har ikke tatt omveier på vei til barnehagen for å unngå en nabo som hater brune mennesker.
De har ikke vært redde for å leke i eget nabolag.
Jeg vet fortsatt ikke hva jeg burde ha sagt på søndag.
Jeg leter etter ord som ikke gjør dem mer redde, men heller ikke skjuler sannheten.
Et språk som ikke er vårt alene, men som vi kan bygge sammen som foreldre, naboer, lærere, venner.
Et språk som gjør hatet synlig uten å legge skylda på barna våre.
Barn lærer av alle rundt seg, de hører hvordan vi forklarer verden.
Det finnes ingen feil hudfarge.
Problemet er rasisme.
English (US) ·