«Pressevesten har gjort oss til målskiver»

En britisk hjelpeorganisasjon parkerer bilene sine i ett av Gazas hardest rammede områder. Beit Lahiya på nordtippen av Gaza har blitt bombet til det ugjenkjennelige av israelske bomber.

Hjelpearbeidere er i gang med å sette opp en teltleir for internt fordrevne krigsflyktninger.

Innsatsen deres blir dokumentert av flere fotografer og journalister. For å få et oversiktsbilde over de enorme skadene sender de opp en drone.

Det skal vise seg å bli skjebnesvangert.

Droneangrep på journalister

Plutselig smeller det i nærheten av bilen til fotografen. De blir drept momentant.

Hele området veltes inn i røyk og støv.

Noen styrter til for å hjelpe de skadde. Da smeller det igjen.

–Vi sendte en ny bil i all hast for å evakuere de skadde, så ble den bilen også bombet med alle i, sier Abu Hasna, lederen for den veldedige stiftelsen Al-Khair til Washington Post.

I alt seks hjelpearbeidere og to fotografer blir drept av de israelske bombene.

Det israelske forsvaret bekreftet raskt at de sto bak angrepet og kom med følgende forklaring.

– To terrorister opererte en drone som utgjorde en trussel mot israelske soldater i Beit Lahiya-området, skrev de i en uttalelse.

– Senere samlet en rekke terrorister seg for å samle droneutstyret og satte seg i et kjøretøy. Det israelske militæret slo til mot terroristene, skrev IDF.

Ifølge Aljazeera ble det ikke lagt frem noen bevis for de alvorlige påstandene.

206 journalister drept

Israel og Egypt har i mer enn 17 måneder nektet internasjonal presse adgang til Gazastripen. Vi får ikke dokumentere krigens brutalitet.

De gangene jeg har spurt israelske talspersoner om hvorfor vi ikke slipper inn får jeg vite at det er av hensyns til vår egen sikkerhet.

Det er rett og slett for farlig for pressen å være på Gazastripen får jeg beskjed om.

Det argumentet er det ingen medieorganisasjoner som kjøper. Krigene i Ukraina, Syria, Irak og Afghanistan var også farlige. Men journalister har ikke blitt nektet adgang dit. Internasjonal presse krever at Israel gir fri og uhindret adgang til Gaza. Men så langt har kravene falt for døve ører.

Innreiseforbudet gjør at vi er avhengig av lokale palestinske journalister for å få ut stemmene fra Gaza.

Men mine palestinske kolleger på Gazastripen sier at de føler seg som vandrende målskiver.

Israelske myndigheter har gjentatte ganger sagt at de ikke rammer pressefolk bevisst.

De journalistene som blir drept blir beskyldt for å være «terrorister» som jobber for militante grupper på Gazastripen. Dette er påstander det israelske forsvaret har kommet med mange ganger, men når pressen graver i påstandene gir ikke IDF ytterligere informasjon for å underbygge de alvorlige påstandene.

Journalister skal beskyttes i enhver krig og konflikt, ifølge Genèvekonvensjonen. Men i Gaza finnes ikke den beskyttelsen.

I løpet av den 535 dager lange Gazakrigen har rundt 206 palestinske journalister og medieansatte blitt drept i israelske angrep, ifølge den palestinske journalistorganisasjonen PJS.

Noen har blitt drept i angrep hvor de har vært tilfeldige ofre, men en god del har også blitt drept i målrettede israelske angrep, ifølge Reportere Uten Grenser.

De har dokumentert mange tilfeller av «overlagte» drap på journalister begått av israelske soldater.

I går fant nok et slikt angrep sted på Gazastripen. Aljazeera-journalist Hossam Shabat ble drept i et målrettet droneangrep i Nord-Gaza.

– Dødelig mønster

CPJ, som kartlegger angrep og drap på journalister over hele verden, fordømmer drapet på Shabat på det sterkeste.

– Dette marerittet i Gaza må ta slutt. Det internasjonale samfunnet må handle raskt for å sikre at journalister holdes trygge og de må stille Israel til ansvar, skriver CPJ i en uttalelse.

Komiteen for beskyttelsen av journalister ser et dødelig mønster: planlagte israelske angrep på pressefolk. Vaktbikkjen er ikke nådige i sin kritikk av Israel.

–Til tross for omfattende bevis på krigsforbrytelser har Israel ikke stilt noen til ansvar for målrettede angrep på journalister. Det israelske militæret har fått lisens til å fortsette dette dødelige mønsteret, sa leder Jodie Ginsberg i fjor høst.

Jeg har fulgt historien til flere av kollegene mine som har blitt drept eller skadet av israelsk ild.

Fadi Al Wahidi er en av dem.

23 åringen jobbet som fotograf for Aljazeera. I oktober i fjor dekket han ett av mange angrep på flyktningleiren i Jabalia i Nord-Gaza.

Fadi filmet seg selv med mobilen i det han beskriv det voldsomme israelske angrepet.

På videoen kan man høre kulene og eksplosjonene smelle rundt ham. Han legger på sprang for å komme seg unna.

Plutselig kollapser den unge fotografen på et fortau. Han blir liggende livløs, mens kollegene roper på ham rundt gatehjørnet.

– Fadi, roper de desperat uten at han reagerer. Fadi ligger med ansiktet ned i bakken.

Etter hvert får kollegene kastet ham inn i en privatbil og kjørt ham til nærmeste sykehus. De tar bevisstløse Fadi ut av bilen og løper inn på sykehuset med ham.

Alle har på seg blå skuddsikre vester med på påskriften ‘Presse’. Men vesten beskytter ikke Fadi denne dagen. Han er skutt i nakken.

Fadi overlever heldigvis, men er i dag lam fra nakken og ned.

Målrettede angrep

Jeg har møtt familien til kjente journalister som Shirin Abu Aqleh som ble skutt og drept av israelske styrker sommeren 2022 like ved flyktningleiren i Jenin.

I likhet med Fadi sto hun godt synlig, med pressevest og hjelm, sammen med en gruppe journalistkolleger.

Lenge nektet IDF for at det var dere soldater som trakk avtrekkeren. De skyldte på militante palestinere, selv om de ikke befant seg i området hvor Shirin og flere pressekolleger opphold seg.

Ett år etter drapet på den erfarne journalisten beklaget IDF og bekreftet at de var deres kuler som traff Shirin.

– Hun var en journalist, en veldig etablert journalist. I Israel verdsetter vi vårt demokrati og i et demokrati ser vi verdien av en fri presse. Vi vil at journalister skal føle seg trygge i Israel, spesielt i krigstid, selv om de kritiserer oss,» sa talsmannen for det israelske forsvaret, Daniel Hagari, til CNN.

Jeg har også møtt palestinske journalister på den okkuperte Vestbredden som har blitt truet, trakassert og fengslet.

Noen av dem, som fotograf Mustafa Al Kharouf, har opplevd å bli banket opp av israelske sikkerhetsstyrker for åpent kamera.

To offiserer i det israelske grensepolitiet ble suspendert for det brutale overfallet.

Etter 7. oktober har israelske angrep på pressen økt dramatisk.

Ett av de verste angrepene fant sted i Libanon hvor jeg bor, ifølge Amnesty som har etterforsket angrepet.

En stor gruppe pressefolk fra ulike lokale og internasjonale nyhetsbyråer sto oppstilt, godt synlig på en høyde, på grensen mellom Libanon og Israel.

De var der for å dekke trefningene mellom Hizbollah-militsen og Israelske styrker. Nesten alle hadde pressevester på seg. Like ved hadde de parkert satellittbiler som også var godt merket med presseskilt.

Likevel skjøt israelske stridsvogn granater mot pressefolkene som rapporterte på høyden, ifølge Amnesty Internasjonal.

Organisasjonen krever at Israel etterforskes for krigsforbrytelser.

Reuters-fotograf Issam Abdallah ble drept. Seks andre ble skadet.

Undersøkelser gjort av nyhetsbyrået AFP, Amnesty, Human Rights Watch og FN har alle slått fast at det mest sannsynlig var israelske styrker som angrep pressefolkene.

Det israelske forsvaret nekter for at de hadde til hensikt å ramme journalistene i Libanon og viser til en pågående operasjon mot Hizbollah i området.

– IDF beklager enhver skade på uinvolverte parter, og skyter ikke bevisst mot sivile, inkludert journalister, sa talsperson for det israelske forsvaret til Reuters.

Dødsfrykt blant pressefolk

De mange israelske angrepene på pressefolk har skremt kollegene mine og meg i Libanon. Normalt pleier vi å tapetsere bilene våre med presseskilt og ha på oss skuddsikre vester og hjelmer når vi reiser inn i områder som herjes av kamper og skuddvekslinger. Det har alltid gitt oss en form for trygghet.

Men da krigen mellom Hizbollah og Israel raste i fjor høst, var det mange av oss som var redde for å vise at vi er journalister. Redde for at israelske snikskyttere eller droner skulle skyte på oss.

Presseskiltene, hjelmene og de skuddsikre vestene som alltid ga oss en trygghetsfølelse var nå blitt en belastning.

På en av turene mine til Sør-Libanon nektet en libanesisk kollega å ta på seg sikkerhetsutstyret sitt. Jeg spurte hvorfor.

«Pressevestene har gjort oss til målskiver», sa han.