Offentlig sektor må levere bedre om arbeidstagerne skal få høyere lønn

Når industriarbeidere har krevd mer i lønn, har det vært realistisk fordi man har godtatt produktivitetskrav, skriver Lars Kolbeinstveit. Foto: CF-Wesenberg / kolonihaven.no

Offentlig sektor bør lære av frontfaget og bli mer produktivt. Det kan gi grunnlag for Klaus Mohns prisverdige mål om økt lønn i velferdssektoren.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Rektor og professor Klaus Mohn ble fort anklaget for å helle barnet ut med badevannet da han i Aftenposten 4. november skrev at frontfaget svekker offentlig sektor, fordi det hindrer lønn som virkemiddel for å tiltrekke seg arbeidskraft.

Isolert sett kan sjeføkonom i LO, Roger Bjørnstad, og sjeføkonom i NHO, Øystein Dørum, ha et poeng når de angriper Mohns kritikk. De mener at ordningen der høyproduktiv konkurranseutsatt sektor har fastsatt lønn først, også har bidratt til en god lønnsutvikling i det offentlige.

Men om Mohn har mindre rett i sin kritikk av frontfaget, har han desto mer rett i at offentlig sektor sliter med rekrutteringen. Kanskje bør frontfagene fredes, men da har man fortsatt et alvorlig problem som vi, som er opptatt av likhet og velferdsstat, ikke kommer unna.

Treffende kritikk

Balansen mellom konkurranseutsatt industri og offentlig finansierte tjenester er endret. Det underbygger Mohns poeng om at det er flere hensyn å ta enn konkurranseutsatt sektor. Mohn viser, som min kollega Steinar Juel, hvordan oljefondet bidrar til at vi er blitt mye mindre avhengige av eksport fra industri enn tidligere.

Mohns kritikk av aktiv næringspolitikk, som angivelig skal skape arbeidsplasser vi ikke trenger, er treffende. Dette svarer ikke Bjørnstad og Dørum på.

Dørum og Bjørnstad vil hindre ulikhet og lønnskonkurranse, men det siste har vi allerede. En grunn til at faren for todeling i velferden er verdt å diskutere, er at helprivate aktører kan tilby bedre lønn. Skal vi bevare likhet, må offentlig sektor levere kvalitet og tilby god lønn, slik Mohn påpeker.

Et alternativ til å skrote frontfaget er å lære av det. Når industriarbeidere har krevd mer i lønn, har det vært realistisk fordi man har godtatt produktivitetskrav. Høyere lønninger har, som Bjørnstad og Dørum skriver, gitt incentiver til å investere i kapital og teknologi.

Konkurranseevne er helt grunnleggende i industriarbeiderens bevissthet for å hindre tap av arbeidsplasser. Denne bevisstheten har vi ikke i skjermet offentlig sektor.

Må gi bedre svar

Aslak Versto Storsletten i Civita har for eksempel anbefalt fleksible turnuser for sykepleiere, som er mer produktive. Det gir grunnlag for høyere lønn. Slikt er foreslått før og i flere sektorer. Samtidig er noen opptatt av at private leverandører, finansiert av det offentlige, kan opprettholde lik tilgang til velferd og gi valgfrihet til brukere og ansatte.

Mohn peker på at utdanninger som kan gi arbeid både i privat og offentlig sektor, sliter mye mindre med rekruttering. Men tanker om fleksibilitet, mer bruk av lokale tillegg eller private blir slått ned av fagbevegelsen. Paradokset er at dette fremskynder todelingen av velferden.

Mohns poenger bør ikke avfeies med at frontfaget må være i fred. Tilhengere av sterk offentlig velferd må gi bedre svar.