Nei, studentene er ikke på vei til helvete

Tidligere helseminister Bent Høie (H) har tatt til orde for at vi må tørre å snakke like høyt om vonde tanker som vonde knær, skriver innleggsforfatterne. Bildet: Studenter i en forelesningssal på Blindern. Foto: Ingar Storfjell

Alarmistiske bekymringer for studentenes psykiske helse tjener ingen.

Studentene er tilbake på universiteter og høyskoler etter ferien, og med dem den tilbakevendende uroen for deres psykiske helse.

Kjell Terje Ringdal, førstelektor i retorikk ved Høyskolen Kristiania, skrev i en mye delt Ytring for NRK at nesten samtlige av de mange hundre eksamensbesvarelsene han nylig sensurerte, omhandlet studentenes psykiske smerte, angst og depresjoner. Ut fra dette mener han å se konturene av en «epidemi» av psykisk uhelse.

I et oppfølgingsintervju på nyhetsstedet Khrono, istemmer psykologkollega Svein Øverland at «mange er helt ødelagte» ,og at det kun er «en liten gruppe som faktisk lykkes» av dagens unge. Han tror det går «til helvete» og at det allerede er for sent å snu.

Engasjementet for studentenes ve og vel er vel og bra, men hvor pålitelige er Ringdal og Øverlands beksvarte beskrivelser av en hel generasjon?

Uklare og sprikende funn

Det er riktig at det har vært en tydelig økning av selvrapporterte psykiske plager blant unge de siste 15 årene. Men det kommer ikke godt frem i intervjuet at Ungdata-undersøkelsen som det refereres til, viser at nivået av psykiske helseplager har stagnert og faktisk avtatt noe for jenter i årene etter koronapandemien.

Det er også verdt å minne om at Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT), som fant at så mange som én av tre studenter har en psykisk lidelse, er kritisert for metodiske svakheter og å sykeliggjøre studenter på svakt grunnlag. Det er også funn som viser at selv om flere får diagnoser i dag så klarer de seg bedre enn før.

Responsene i undersøkelser med selvrapportering vil alltid farges av normene i samfunnet og hvilket språk som brukes til å skildre tilværelsen. Å trekke slutninger om at «studenter er en særlig utsatt gruppe når det kommer til dårlig psykisk helse», slik lederen for Norsk studentorganisasjon gjør, mener vi er en overdramatisering av funnene.

At Ringdals retorikkstudenter beskriver sin indre smerte, er heller ikke så overraskende. Det vitner om at vi lever i en tid der psykologi, introspeksjon og iscenesettelse av psykiske vondter har fått en fremskutt plass. Og at det i en fri besvarelse er nærliggende for mange å suge stoff fra eget bryst, fremfor å skrive om eksterne tema som politikk og klima som Ringdal forventet.

Et samfunn i endring

Det har også vært en villet politikk i Norge å fremme mer åpenhet om psykisk helse. Tidligere helseminister Bent Høie (H) har tatt til orde for at vi må tørre å snakke like høyt om vonde tanker som vonde knær. Tiden hvor man hvisket om «nerver» er forbi. Det ropes på stadig flere psykologer og større tilgang på psykisk helsehjelp, uten at det later til å være politisk vilje til å konkretisere hva og hvem som ikke skal avhjelpes av psykologer.

Det finnes endatil en merkbar tendens i samtiden til å dele åpent om psykiske vansker i offentligheten og i sosiale medier. Til tross for at åpenheten kan ha positive sider, er det en risiko for at lidelse romantiseres, livet sykeliggjøres og offerrollen dyrkes.

Når språket blir mer psykologisert og mediene slår opp unyanserte beskrivelser om psykisk uhelse, er det ikke utenkelig at terskelen for hva som anses som bekymringsfull lidelse flyttes, og at studentenes syn på og omtale av egen helse, endres med.

Et utilfredsstillende skille

Øverland understreker at vi mennesker ikke liker å ta innover oss det som er negativt. Men han risikerer selv å havne i motsatt grøft ved ikke å ville ta innover seg det som er positivt.

Årets Ungdata-rapport viser at ni av ti unge sier at livet deres er bra. Likevel mener han å vite at 10 prosent faller helt utenfor, mens hele 80 prosent bare sier de har det bra på papiret – men egentlig har usynlige lidelser, konstant indre uro og aldri føler seg bra nok.

Lykkeundersøkelser understøtter at det ikke lenger er 20- og 30-åringene som er lykkeligst, som før, men 60-åringene. Endringen skyldes trolig at unge i dag har reelle bekymringer for økonomi, jobb og bolig, og mer indirekte for miljø og klima. Dette er i det minste håndgripelige grunner fremfor en vag indre smerte. At Øverland sitter igjen med at kun 10 prosent av unge faktisk lykkes, rimer heller ikke så godt med at nesten syv av ti norske unge tross alt tror de vil få et godt liv.

Ringdal forklarer miseren med at der hvor hans generasjon vendte blikket utover, så retter dagens unge det innover mot seg selv. Det er rett at man kan bli nokså oppslukt av seg selv om man er overveldet, stresset eller deprimert – og dermed risikere å isolere seg fra andre som kunne ha gitt støtte og hjelp.

Miljø- og klimaengasjementet ser også ut til å være inne i en bølgedal akkurat nå. Men å dele verden i «innover» og «utover» skaper lett et falskt skille mellom det indre og ytre liv. Det er liten grunn å tro at dagens unge – selv om de er vokst opp med å tenke og snakke om seg selv i psykologiske termer – er mindre engasjert i verden rundt seg.

Håp om bedring

Ringdal og Øverland har sett seg lei på at voksengenerasjonen avfeier dagens unge som lettkrenkede og skjøre, og vil mane til et større ansvar både fra politisk hold og fra oss eldre. Det er prisverdig, men en slik form for «bestefarsskyld» medfører paradoksalt nok en risiko for at studentene fremstilles som nettopp det: skjøre ungdommer med utbredte psykiske helseplager, oppslukt av egen smerte og med svak fremtidstro.

Studenter er ikke tjent med slik unyansert omtale.

Tvert imot kan slik dramatisering og sykeliggjøring gi inntrykk av at alt er håpløst, bli en selvoppfyllende profeti og øke presset på helsetjenestene. Det går i ytterste konsekvens utover studentene som virkelig strever og trenger hjelp. Ikke minst kan det stå i veien for at studenter finner sammen i meningsfull aktivitet som kan skape bedre livsbetingelser for både dem selv og omverdenen.