Metkel Betew: - Vil bruke tid med Schumann før han dør

– Jeg har lyst til å være mye sammen med Schumann nå den siste tiden han har igjen. Det var ikke sånn det skulle bli, men døden kan man ikke bestemme over, sier Metkel Betew.

En av Norges mest kjente kriminelle stiller for første gang opp offentlig etter å ha blitt løslatt fra nesten 20 år i fengsel og forvaring.

Nå har han sagt ja til å møte NRK sammen med sin gode venn Kjell Alrich Schumann som har kort tid igjen å leve.

Betew ønsker å snakke mens kompisen fortsatt er i live.

I dette intervjuet kan du lese om:

• Hvordan vennskapet mellom Betew og Schumann oppsto under soning.
• Betew som for første gang forteller hvordan han opplevde Nokas-ranet og flukten.
• Da Kjell Alrich Schumann holdt på å dø i fjor høst.
• Den uhelbredelige sykdommen som herjer i kroppen til den drapsdømte 58-åringen.
• Schumanns 23 år gamle samboer om ventesorgen.
• Betews oppgjør med kriminalitet, og livet videre.

Schumann og Betew møttes i Oslo fengsel like før millenniumsskiftet. Det var ikke gitt at den rolige Schumann, en ensom rytter, skulle klaffe så godt med den ti år yngre Metkel Betew, en noe vilter og veldig sosial nettverksbygger, med stor tilhengerskare blant andre innsatte.

Interessen for sjakk førte dem sammen, og en teateroppsetning begge var med på, basert på George Orwells «1984».

Men aller mest: At begge var dømt for ran.

Lav profil

– Vi var en sjelden rase i fengsel. Sammenlignet med andre kriminelle var ransmenn ikke opptatt av å flashe oppmerksomhet. Vi var først og fremst på jakt etter pengene, vi ønsket å holde en lav profil, og helst unngå å havne i konflikter, sier Metkel Betew.

Schumann kjente ikke så mange i fengsel, og Betew tok seg av ham.

– Jeg var sosial, Schumann var inneslutta, sier Betew som konsekvent omtaler kompisen med etternavn.

– Man gikk ikke inn for å bli likt av de andre. Noe innsalg av meg selv, det drev jeg ikke med, svarer Schumann.

Metkel Betew og Kjell Alrich Schumann ble begge en del av det tøffeste kriminelle miljøet i Norge.

Ulike grupperinger truet til seg hundrevis av millioner kroner i brutale ran mot banker, verditransporter og tellesentraler fra 1990-tallet og fram til Nokas-ranet i Stavanger i 2004.

Åpner seg om Nokas-ranet

Gjennom to rettsinstanser nektet Betew for å ha deltatt i Nokas-ranet. Han har aldri erkjent offentlig at han var med.

Nå forteller han NRK åpent om forberedelsene og gjennomføringen av dødsranet for 20 år siden.

Metkel Betew var med på å planlegge ranet og en del av den indre kjernen.

Betew var ikke sen om å introdusere William Ellingsen, en annen kjent skikkelse i miljøet, for den stillferdige soningskompisen fra fengselsoppholdet i Oslo.

– William og jeg dro opp til bydelen Frogner der Schumann bodde i trekkvognen på en semitrailer. «No-life», kalte vi Schumann. Han virket ikke å ha noe liv utenom de kriminelle prosjektene han planla. «Han var spesiell, men jeg likte ham», kan jeg huske at William sa da vi hadde dratt derfra, minnes Betew.

– Jeg hadde evnen til å leve et liv under radaren, og jeg hadde tilgang til overvåkingsutstyr. Så ballet det på seg vinteren 2003, forteller Schumann.

– «2004 blir vårt år», sa William en gang vi tok toget tilbake fra Stavanger. Da hadde vi funnet ruta i bakgården inn til tellesentralen. Jeg husker at han og jeg danset på toget hjem, sier Betew.

Først inn, sist ut

Det som skjedde videre var alt annet enn en taktfast dans.

William Ellingsen ble brutalt skutt og drept utenfor en fest i februar, og under det tredje og endelige forsøket på å rane Nokas et par måneder seinere, gikk mye på tverke.

Ruta inn til tellesentralen var ikke som kjeks, slik David Toska hadde håpet på, og Schumann måtte skyte den i senk. Kompisen Betew sto like ved siden av i det vanvittige lydnivået, han trippet etter å komme inn i banklokalene da ruta omsider ga etter.

Betew sier at han var den første av ranerne som tok seg inn i Nokas-lokalene den morgenen, og den siste som gikk ut.

Bare tilfeldigheter gjorde at utbyttet ikke ble minst ti ganger høyere enn de 57,4 millioner kronene som ble med ut av lokalet i de mange sorte bagene.

– Vi overså at vi lett kunne ha vippet av låsen inn til gitterporten i hvelvet hvor det lå flere hundre millioner kroner. Det ble vi klar over i ettertid, sier Betew i dag.

På flukt

Under flukten forbi Domkirken forteller Betew at han ble truffet av et streifskudd fra politiet nede på venstre side av kinnet.

Politiet er kjent med Betews uttalelse, men de har aldri fått noen formell forklaring om hendelsen.

Noe seinere, kanskje en time, møttes noen av ranerne, blant andre Schumann og Betew, i dekkleiligheten til Dan Pettersen i Stavanger sentrum. Der var folk stressa etter at ranslaget innså at liv gikk tapt.

– Først var stemningen god, men så ble det jo mye å fordøye etter hvert. Jeg skjønte raskt at et kapittel i livet var over. Kapittelet som raner, sier Betew.

Etter noen dager brøt ranslaget opp fra Stavanger.

– Når du tar farvel med de andre i en sånn situasjon, da blir det veldig rart, for du aner ikke når du ser dem igjen.

De to kompisene dro hver til sitt.

Betew rømte til Eritrea, mens Schumann gikk i skjul i Oslo.

Schumann ble tatt av politiet i Oslo 11. mai – en snau måned etter ranet.

Metkel Betew ble pågrepet på flyplassen i Frankfurt 24. mai, på vei fra Eritrea til Norge. Da hadde han vært på rømmen i sju uker.

Mange år uten kontakt

Betew og Schumann var de eneste som ble dømt til forvaringsstraffer etter Nokas.

Soningsvilkårene i forvaring har lagt en demper på hvordan de to har kunnet dyrke vennskapet sitt.

Etter Nokas-rettssakene i tingretten og lagmannsretten, den siste ble avsluttet våren 2007, så de ikke hverandre igjen før i en Høyesteretts-sak som handlet om forvaring sju år seinere.

Deretter gikk det nye ni år før de fikk mulighet til å prates, høsten 2023. Da var Betew på permisjon fra fengsel, og han kunne endelig ringe Schumann.

I vår ble han for første gang løslatt uten vilkår.

En dramatisk høstdag

Noen måneder tidligere, 26. oktober i fjor, holdt vennen Kjell Alrich Schumann på å dø. En halvtime etter at han hadde parkert lastebilen på gården på Åsnes i Finnskog fikk han noe som lignet et kraftig epileptisk anfall.

Dette skjedde på kjøkkenet mens han laget mat.

Han fikk ringt samboeren, Julie Johnsen, straks han kjente at noe i kroppen ikke var som det skulle.

Hun fikk varslet AMK som tok kontakt med Schumann. Han klarte så vidt å svare nødetatene før han fikk betydelig redusert bevissthet.

Etter at ambulansepersonellet kom til gården, sluttet Schumann å puste, og han ble fløyet rett til Rikshospitalet.

Der trodde legene først at han hadde fått hjerneslag. Det viste seg å være – om mulig – enda mer alvorlig.

Da Schumann våknet opp etter et par dager i koma fortalte en lege at han hadde kort tid igjen å leve, kanskje bare noe måneder – i beste fall ett år eller to.

Rammet av alvorlig kreft

En av Norges mest profilerte kriminelle gjennom tidene er rammet av Glioblastom, grad 4. Den hissige hjernekreften som brutalt raderer bort livet kort tid etter at man har fått den påvist.

Politiets innsatsleder Arne Klungland var 54 år da han brutalt ble skutt av Kjell Alrich Schumann i Klubbgata i Stavanger. Schumann kommer til å bli fire år eldre enn politimannen han drepte, kanskje fem hvis han er heldig.

– De fleste som får denne diagnosen trekker seg stille bort fra alt og alle, og forbereder seg bare på å dø. Derfor er det lite kunnskap om Glioblastom, og hvis jeg kan bidra til noe nyttig på slutten av livet så må det være å rette oppmerksomheten mot en forferdelig sykdom som det bør forskes mer på, sier Kjell Alrich Schumann.

– Ekstrem beskjed å få

Men 2024 skulle bli deres – og alle de neste årene. Schumann og Betew hele livet ut. Begynnelsen på en ny epoke, 20 år etter at de sto skulder ved skulder foran den gjenstridige Nokas-ruta.

Men slik blir det ikke.

«Med full onkologisk behandling er median overlevelse 15 måneder, og femårsoverlevelse er 6,8 prosent».

Setningen er like brutal som den er klinisk skarp og tørr; prognosene for Schumanns sykdom, oppsummert i Tidsskrift for Den norske legeforening.

15 måneder, regnet fra høsten 2023, betyr at han kanskje ikke rekker å hente inn treet fra de dype og bitende kalde skogene ved Åsnes denne julen.

– En ekstrem beskjed å få, er det lengste Schumann strekker seg når jeg spør om han noen ganger har tatt til tårene det siste året.

– Jeg har et pragmatisk forhold til ting, og jeg har alltid hatt et distansert forhold til døden. Jeg må bare akseptere at dette er noe som nå skal skje meg, og ikke en annen.

– Når han ser filmer, da kan han gråte, skyter plutselig Julie Johnsen inn, Schumanns 35 år yngre samboer fra Bryne på Jæren.

Kunne dødd samtidig med faren

– Du har selv tatt liv. Hvordan ser du dette i relasjon til at du snart skal dø?

– Jeg har reflektert litt over at jeg skal dø i omtrent samme fase av livet som Klungland. Det er en ekstrem tanke at jeg har drept noen, selv om jeg ikke så ham jeg tok livet av.

– Samme uke som jeg havnet i koma, døde faren min. Så teknisk sett kunne vi havnet på likhuset sammen, fortsetter han.

Julie Johnsen har lest seg grundig opp på Glioblastom. Når hun med en malende, rogalandsk stemme ramser opp likt og ulikt om sykdommen høres det ut som å sitte på en forelesning ved det medisinske fakultetet på universitetet.

Før hun med ett kryper ut av det rasjonelle skallet igjen.

– Ventesorg er det vi har nå. Man føler sorg før en person går bort. Men vi kan ikke vise det på samme måte som en vanlig sorg. Ventesorg er ikke like akseptert i samfunnet, sier hun.

Nytt anfall i juni

Kjell Alrich Schumann og Julie Johnsen prøver å gjøre noe hyggelig hver dag, mens de venter på endetidspunktet.

Hun har byttet jobb slik at hun kan være nærmere gården der de bor. Men den dagen alt er over, når samboeren puttes ned i kista og forlater henne for godt, den dagen kryper ubønnhørlig nærmere.

6. juni fikk Schumann sitt anfall nummer to, nok en gang ytterst alvorlig, som et hjerneslag, og rett på sykehus. Den fire centimeter lange svulsten som hadde blitt operert bort i fjor høst, var tilbake for fullt.

To måneder på Gjøvik sykehus i vinter, med til sammen 32 strålebehandlinger, hadde ikke hjulpet. Med Schumann skrudd fast til en støpt form mot et bord, slik at han ikke kunne bevege seg en millimeter. Strålene måtte ikke risikere å ta synsnervene, og det ble mange klaustrofobiske timer i skrustikka.

Heller ikke dose på dose med kvalmende cellegift har fått jævelskapet bort. Og nå ligger svulsten slik at legene ikke kan ta den ut.

Det er for komplekst. Alt er over.

– Må stå for det vi har gjort

Julie tar fram apparatet som måler blodsukkeret på samboeren. Han har utviklet diabetes som følge av kortisonbehandling.

– Hun er en fantastisk støtte. Jeg har aldri gått på medisiner før, men nå hoper det seg opp med komplikasjoner av kreften. Det er godt å ha henne til å hjelpe, sier Schumann rolig.

Han har tenkt mye på hvordan kreften kunne oppstå. Han og Julie har lest at mennesker som bruker hjernen mye, er mer utsatt.

– Jeg levde et liv hvor jeg brukte enormt mye hjernekapasitet på kriminalitet. Så havnet jeg i forvaring, og det er et helt ekstremt regime å forholde seg til, med masse tankevirksomhet hver dag. Jeg ser ikke bort fra at alt dette kan ha spilt inn, sier han.

Metkel Betew skriver under på det kompisen forteller om forvaring.

– Du vet aldri når soningen er over i forvaring. Det skaper frykt. Da jeg ble overført fra forvaring til vanlig fengsel så føltes det som å bli løslatt, sier han.

Begge sier de tross alt har vært heldige, utstyrt med god psyke, galgenhumor og uten den tvilsomme evnen til å fare med selvmedlidenhet.

– Men dette var det livet vi valgte, med tung kriminalitet. Da må man regne med at det blir tøft – hardt mot hardt, sier Betew.

– En helt ny epoke

For Metkel Betew er det en voldsom omveltning å komme ut fra soning etter et kvart århundre på innsiden av murene.

Da har det vært godt å ha Schumann der, vennen som har gjennomlevd å sone i forvaring, slik som ham selv.

– Vi ble tatt ut av en epoke, og satt inn i en helt annen. Et samfunn i voldsom endring, ikke minst teknologisk. Da jeg ble pågrepet like etter Nokas, var dette i en tid hvor folk fortsatt møttes mye fysisk. Nå skjer det meste av kontakt på mobilen. Det er rart å måtte forholde seg til, sier Betew.

Han og Schumann var i samme båt. Nå skulle de gjenoppta vennskapet, og leve det mest mulig ut på gamlemåten. Ved å treffes mye.

Men i dag haster alt. De har ikke så mange måneder igjen sammen, og de må bare gjøre det beste ut av situasjonen.

– At Schumann skal dø såpass tidlig i livet, før fylte 60 år, det er det sikkert mange som synes er helt greit etter det han har gjort. Sånn tenker kanskje folk om meg også, at jeg ikke fortjener å ha det bra ute i samfunnet. Det jeg har gjort vil alltid være der som en del av meg, det kommer jeg aldri unna, sier Metkel Betew.

– Du har sittet store deler av livet ditt i fengsel. Mange vil tenke at du aldri kommer til å leve et lovlydig liv. Hva vil du svare dem?

– At jeg er ferdig med det forrige livet mitt. Jeg ønsker ikke å være i fengsel mer, jeg vil stifte familie, få barn, sier Betew.

Han sier at han har sonet veldig lenge, og mener at han har gjort opp for seg overfor samfunnet.

– Planen min er å bli sosionom, jeg har opplevd mye og mener jeg har en god del å bidra med overfor andre mennesker. Men når du har levd det livet som meg, da må du bare ta en dag om gangen. Det er det eneste som er riktig nå.