Medienes beskrivelser av høyrekreftene er basert på en løgn

Vi lever i en tid der språklig presisjon og historisk kunnskap blir stadig viktigere, skriver Jonas Bals. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Den historiske tradisjonen disse partiene vokser ut av, har aldri gjort landet sitt stort – ei heller Europa. Tvert imot bidro flere av dem til at Europa ble en ruinhaug for 80 år siden.

Hvordan skal vi omtale høyrekreftene som er på fremmarsj i Europa og USA? I Aftenposten 10. februar skriver kommentator Halvor Hegtun om de mange merkelappene høyrekreftene har fått klistret på seg, ofte til sterke protester: populister, radikale, ekstremister.

Nå er problemet løst, skriver Hegtun. Etter konferansen i Madrid forrige helg, der ledere som franske Marine Le Pen, nederlandske Geert Wilders og ungarske Viktor Orban deltok, har de samlet seg rundt USAs president Donald Trump og slagordet «Make Europe Great Again», Mega.

Forfalsket historie

Vi lever i en tid der språklig presisjon og historisk kunnskap blir stadig viktigere. Vi er ikke bare omgitt av falske nyheter, men også forfalsket historie.

Hvem var egentlig «den slemme» under andre verdenskrig, Churchill eller Hitler? Var Hitler i virkeligheten venstrevridd? Og skyldtes holocaust bare dårlig planlegging fremfor å være et intendert folkemord?

Slike «spørsmål» og påstander fremmes med enorm spredningskraft av verdens rikeste mann, Elon Musk, som nå har flyttet inn i Det hvite hus.

Ved å bruke de betegnelsene disse aktørene selv velger, slipper man selvsagt de hissige protestene – men man bistår dem også med reklamen.

Hvilke ord er det for eksempel leseren etter endt lesning sitter igjen med, i Hegtuns ellers gode kommentarartikkel? «Europas patrioter», «Patriotene for Europa», «Frihetspartiet», «Gjør Europa stort igjen», «det nye høyre».

Opponentene på høyresiden, de som fremdeles står på demokratiets grunn, kalles «det gamle høyre» og «de gamle og grå konservative».

Dette er ikke nøytrale beskrivelser, men forsterker de fortellingene vår tids diktatorer vil fortelle om seg selv. Og vel så alvorlig: De er basert på en løgn.

Forbindes med landsforræderi

Den historiske tradisjonen disse partiene vokser ut av, har aldri gjort landet sitt stort – ei heller Europa. Tvert imot bidro flere av dem til at Europa ble en ruinhaug for 80 år siden.

Spanske Vox, som var vertskap for konferansen i Madrid, springer for eksempel ut av Franco-regimets arvtagere. Ingen andre har vært ansvarlige for like mange spanjolers voldsomme død som Francos diktatur.

Disse politiske kreftene, som i de naziokkuperte landene også forbindes med landsforræderi, bør ikke få smykke seg med begreper som «patriotisk» eller «nasjonalkonservativ» uten at journalister som et minimum problematiserer merkelappene deres.

I tillegg burde vi snart få et mer opplyst ordskifte om hvor disse partiene kommer fra og hvilken fare de utgjør for det liberale demokratiet.

Om noen fremdeles skulle ha et ønske om å pakke dette inn i silkepapir og late som om det ikke er så farlig, er det bare å se på hva som spiller seg ut i USA om dagen.

For over ti år siden ba ukrainerne oss følge nøyere med på vårt naboland Russland og forstå hvilken krigføring de i virkeligheten utsatte også vårt demokrati for. Dessverre var det ikke så mange som lyttet til advarselen. Hadde vi gjort det, ville vi kanskje også forstått hvor tett forbundet russiske, europeiske og amerikanske fascister er til hverandre, og hvor godt koordinert de er blitt.

Nettverk av høyreekstreme

Allerede i 1993 deltok vår tids mest innflytelsesrike fascistiske ideolog, Aleksandr Dugin, på det internasjonale seminaret «Tradición, Tierra y Etnia» (tradisjon, jord og etnisitet) i Spania.

I tiåret som fulgte, la deltagerne fundamentet for det som vokste til å bli et omfattende internasjonalt nettverk av høyreekstreme tenkere og organisasjoner.

Jean-Marie Le Pen ble for eksempel tatt godt imot i Moskva da han kom på besøk i 2005. Da datteren og partiarvingen Marine Le Pen tok over ledervervet, overtok hun også synet på Russland.

I 2011 erklærte hun sin beundring for Putin som politisk leder, og presidentprogrammet hennes nevnte Russland i fem av totalt elleve punkter om fransk utenrikspolitikk. Der tok hun blant annet til orde for opprettelsen av et «nasjonenes Europa», fransk utmelding av Nato og en strategisk allianse med Russland.

Under dekke av å forsvare familieverdier og en krig mot woke har ungarske, russiske, amerikanske og andre halv- og helfascister i årevis mobilisert til motstand mot «Gayropa», «liberalisme», «kulturmarxisme» og «homolobby». I realiteten er det en krig mot rettsstaten, mot menneskerettighetene og demokratiet, utført av menn med slette familieverdier og enda slettere seksualmoral.

En betingelse for å kunne forsvare demokratiet vårt er at vi vet hvem som truer det. Vi trenger at journalister og kommentatorer finner et egnet språk for å omtale det som skjer rett foran øynene våre, og at de i alle fall ikke overtar aktørenes egne begreper.