Man kan mene mangt om Tore Renberg, men kjedelig er han ikke. Heller ikke i sin nye roman.

BOK: Energisk og underholdende fra Tore Renberg om pensjonert norsklærer, engelsk lord og barnestjerne i koma.

Lørdag lanserer Tore Renberg sin nye roman «Lorden» på Kapittel-festivalen i Stavanger. Aftenbladets anmelder er begeistret. Foto: Kristian Jacobsen

Tore Renberg: Lorden. Roman. 304 sider. Oktober

Tore Renbergs forfatterskap spenner fra prosalyrisk, ekspressiv skrivekunst via oppvekst- og dannelsesromaner til hardkokt sosialrealisme og idéromaner, for å oppsummere med harelabb. Bøkene er litterære kraftpakker, fulle av språklig overskudd og skriveglede.

I «Lorden», som tidvis har noe gåtefullt og spøkelseshistorieaktig over seg, kommer ekteparet Aase Astri Fedafjord og Jon Magne Moi under en skitur over den livløse barnestjerna Ellen Sofie Bestandig foran det gamle slottet ved Lindevatnet, der Lorden en gang bodde.

Jon Magne arbeider på en artikkel om Lorden, men kildene er få. Han er ellers opptatt av Bach og barokken, han har sågar vært på pilegrimsreise til Leipzig, der komponisten bodde, og han har en usvikelig tro på jords-altet og livsjubelen, og «vaknar i salig jubel kvar einaste morgon», som typisk er for barokkens sterke følelsesinnhold.

Når den firedelte fortellingens hoveddeler har titler på tysk etter Bachs kantater, er det derfor ikke intellektuelt snobberi, men hint og frampek: «Våkn opp, stemmen kaller på oss».

Fortellingens anslag er entusiastisk, idet stemmen påkaller sitt «innbilte publikum» og tilsynelatende iakttar Jon Magne utenfra, gjennom kafévinduet, før Jon Magne selv overtar fortellerposisjonen: «No sit eg altså her på kafeen». I skrivende stund har kona reist på venninnetur til København, mens han sitter og gjennomgår hendelsesforløpet og mulige mistenkte, fra bygdas blotter til den Paludan-aktige advokaten og tre fedre som er rasende fordi barnestjerna har mobbet døtrene deres.

Funnet av barnestjerna kaster bygda ut i uro og mistenksomhet. Jentas «isblå klinkekuleauge» er et inntrykk jeg-fortelleren stadig vender tilbake til, men parallelt med dette tegner han et portrett av familien, bygda og bygdefolket, med historiske tilbakeblikk, digresjoner til bl.a. egen ungdomstid og skoledagene, da han var opptatt av progrock og tegneserier, og assosiasjoner til så mangt. Forklarende og supplerende fotnoter benytter han seg også av. Som formann i historielaget får vi høre mye om «Myrdrapet» i 1766, og drøftinger av historiefagets betydning.

Lorden er den blinde lord Francis Trevor Cumberidge, som jeg-fortelleren innimellom påkaller: «Min Lord! Kom nærmare! Å, syng jordas lovsong!» Som tidligere norsklærer kommenterer han sine egne formuleringer, i parenteser eller fotnoter, han vender stadig tilbake til Dickens, som han har skrevet en oppgave om, og til den ene av farens to diktsamlinger, som ble skrevet i sekstiårene. Han drøfter språkets, litteraturens og diktningens plass i samfunnet og menneskelivet. Selv drømmer han om en dag å utgi en bok med folkelivsskildringer, og romanens rike bygdeskildring kan kanskje ses på som en delvis fullbyrdelse av det.

Her skorter det i hvert fall ikke på pussige personasjer, som broren Leif Chester, onkel Gordon, barnebarnet Vera Nikoline, som er en polyamorøs, pescetariansk feminist og miljøaktivist, og lensmann Bertrand Steven, som var så populær blant jentene at det vant ham tilnavnet «Stivingen», for å nevne noen.

Det er et voksent persongalleri å forholde seg til, i tillegg til fiktive historiske skikkelser som Tolluf (myrdrapet), Lorden og Baron von Tippenheim, den femte kilden til Lordens biografi, og ellers fiktive personer i verkene til Charles Dickens, og faktiske historiske personer som Bach og Dickens.

Man aner jo nokså tidlig ugler i mosen. Jon Magne er ikke helt på plass. Fortellerstemmene glir over i hverandre. Er det Jon Magne eller Lorden som taler: «Min Lord, er du her? Ja, min Jon Magne, eg er her. Vi glir, inn og ut av einannan.» Og i von Tippenheims skriftstykke «Det uforklarlige virkelige» fra 1911 heter det: «somme dage har jeg undret mig paa om han fandtes, Lorden, og om jeg selv findes!»

Som i flere av sine bøker forsøker Renberg også i «Lorden» å nærme seg den egentlige virkeligheten under overflaten. Det lykkes han særdeles godt med. Mye faller på plass da kafévertinnen med stor symboltyngde bemerker: «Du har berre raka deg i halve ansiktet.»

Så mye mer kan kanskje ikke sies, uten å røpe og ødelegge for leseren. Men som alltid gleder man seg over Renbergs gode penn og skarpe karakteristikker, overbevisende miljø- og naturskildringer, og kresne bruk av virkemidler, især gjentakelsens kunst.

Mye patos og ekstase er her, selvsagt, men det er jo Jon Magnes skyld, ikke forfatterens, selv om også Renberg stundom kan gi uttrykk for en overstrømmende, livsbejublende og lysomfavnende begeistring, som også stedvis gir teksten en forkynnende, semireligiøs tone, som om vi låner øret til en just ordinert, overstadig prest: «Er vi soler? Er vi blinkande stjerner? ... Ja, alt dette! Reis deg, dag, og ta imot meg!»

Man kan mene mangt om Tore Renberg, men kjedelig er han ikke, og energien og entusiasmen i hans skriftstykker er smittende. «Lorden» er annerledes på flere måter, men med sedvanlig spenst, nerve og intensitet. Så finner også dette barnestjernemysteriet sin oppklaring et stykke inn i romanen, dels i fotnotene, dels i hovedteksten.

Hvordan det ender? Den som leser, får se.