Kvinnfolk som velger? Et svar til Kamilla Danielsens kronikk «Kvinnfolk og høyverdimenn».

Definisjonen av sex som en penetrerende, heteroseksuell handling som ideelt sett resulterer i graviditet, er utdatert, skriver Gwen Elliott. Foto: Privat

Vi trenger ikke å akseptere premisset om at flere kvinner er single og at menn ikke har sex, er resultater av et «naturlig» partnervalg.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Noen menn hevder at kvinner ikke velger menn og at dette kan føre til samfunnsproblemer. Kamilla Danielsens kronikk «Kvinnfolk og høyverdimenn» bommer når den aksepterer dette premisset.

At kvinner gjør valget opprettholder uriktige ideer om hvem enslige kvinner er, hva sex er og hva den «naturlige» dynamikken mellom menn og kvinner er.

Danielsen siterer at enslige, barnløse kvinner statistisk sett er lykkeligere enn gifte kvinner med barn. Bare én av de mulige grunnene er at disse kvinnene ikke er sammen med menn. Hvorfor bruke denne statistikken for å illustrere at kvinner ikke velger menn?

Sex, ifølge mannosfæren, er noe menn tilegner seg fra kvinner, som bestemmer om disse handlingene skal skje eller ikke. Dette har røtter i viktorianske definisjoner av kvinnens rolle i biologiske sexhandlinger. Hannen gjør seg tilgjengelig for å bli valgt og hunnen velger den ene hannen hun vil være sammen med, fordi hun selvfølgelig er monogam.

Ideen har feilaktige antagelser om biologisk determinisme, at heteroseksualitet er det naturlige resultatet i evolusjon, og at målet med sex er reproduksjon.

Denne definisjonen av sex – en penetrerende, heteroseksuell handling som krever en penis og ideelt sett resulterer i graviditet – er utdatert. Definisjonen inkluderer nå skeive, polyamorøse og folk med nedsatte funksjonsevner.

Vi trenger ikke å akseptere premisset om at flere kvinner er single og at menn ikke har sex, er resultater av et «naturlig» partnervalg. De er bare to forskjellige fakta med en mengde mulige grunner til at hver av dem er sanne.

Hvorfor tildeler vi vilje der et bedre spørsmål kan være: Hvorfor er denne dynamikken mellom menn og kvinner blitt mindre vanlig?

Hvis vi ikke aksepterer det grunnleggende premisset, så blir mannosfærens påstander – at kvinner bør senke sine standarder, at kvinner er ansvarlige for å føde flere barn, at menn ville vært lykkeligere hvis flere kvinner valgte dem – langt unna virkeligheten.