Jeg har ikke noe lyst til at ungen min skal ha smarttelefon.
Jeg drømmer om at hun og venninnene ikke skal se en milliard sminkevideoer mens de ennå går rundt med hull etter melketenner midt i fjeset.
Men for at de neste årene ikke skal bli en kontinuerlig krangel om mobil fordi alle andre har, må jeg få med meg Folket på å si nei.
I mitt tilfelle er «folket» foreldrene i min datters 2. klasse. Og nå er det snart foreldremøte.
Målet mitt er å få flest mulig med på å droppe smarttelefonen fram til ungdomsskolen, det året barna blir 13.
Men er det mulig i 2024?
De allmektige alle andre
Det du leser nå, er journalistikk, men samtidig aktivisme. Jeg vil utfordre en ny norsk normaltilstand: Barna våre har smarttelefon, og de fleste er på sosiale medier i barneskolealder.
- 94 prosent av norske barn har egen mobil innen de er elleve år (5. klasse).
- 62 prosent får den før de fyller åtte.
- Til tross for nåværende 13-årsgrense, er 53 prosent på sosiale medier fra de er ni år.
(Medietilsynet 2024).
Alle andre er en sterk motstander når du som voksen diskuterer med barn. Men nå står vi altså til halsen i kunnskap om hvorfor vi voksne bør ta grep.
Barndommen er under angrep, med våpen fra Silicon Valley.
Er det en ulmende skandale at vi ikke stopper dette?
På det kommende foreldremøtet har jeg bedt om ordet. Nå prøver jeg å planlegge hva jeg skal si.
Egentlig er det snålt å måtte argumentere for hvorfor unger ikke burde ha smarttelefon. Hvorfor i all verden burde de ha det?
Mange peker på behovet for kontakt når ungene farter rundt. En knappetelefon eller smartklokke kan løse det problemet.
Den glatte, deilige smarttelefonen skaper derimot nye.
– Ekstremt upassende for barn
– Fra det øyeblikket ungene dine har en smarttelefon, blir resten av tida di med dem en krangel om skjermtid, sier Jonathan (Jon) Haidt.
Jonathan Haidt
- Forfatter, sosialpsykolog og professor i etisk ledelse
- Foto: Frisk Forlag
Han har skrevet boka «The Anxious Generation». Boka kom ut i mars 2024 og har vært en bestselger siden. I høst kommer den på norsk.
Haidts metode er å samle ulike studier og statistikk (også fra Skandinavia). Han har blitt anklaget for å skape moralsk panikk, men mener selv han har belegg for alt. På hjemmesiden hans ligger lengre vitenskapelige fotnoter og svar (lenke i kildeliste).
– Det er som å gi barna sigaretter. Vi gir ikke sigaretter til tiåringer, sier Jon Haidt.
Vi har sluppet løs avhengighetsskapende, antisosial teknologi på barna. Deretter har vi sett tidenes største epidemi av psykisk uhelse blant unge, forklarer boka.
For hvorfor begynte ungdom verden over, jenter aller mest, å få det dårligere fra starten av 2010-tallet, spør Jon Haidt. Svaret hans: sosiale medier.
Instagram kom i 2010. iPhone4 kom samme år – den første telefonen med selfiekamera. I 2012 kjøpte Facebook Instagram, og antallet brukere eksploderte.
Snart ble det normalt for 12 år gamle jenter å bruke timevis på selvportretter, redigering og å telle likes. Samt se på uendelige mengder bilder av tilsynelatende perfekte fjes og liv.
Å få disse appene når hjernen er mest formbar og jentene spesielt opptatt av å speile seg i sosiale fellesskap, er en katastrofe, ifølge professoren.
– Sosiale medier er rett og slett ekstremt upassende for barn.
Jenter er tilfeldigvis den typen barn jeg har hjemme. Kanskje har det satt en ekstra støkk i meg.
Alle andre har likevel veid sterkere. Vi har bøyd oss for setninger som «jeg må ha Snap for å få hengt med venninnene mine». (Min sjuåring har to eldre søsken, begge med smarttelefon.)
Et «collective action problem» kaller Jon Haidt dette dilemmaet.
– Foreldre må kutte disse tingene sammen.
Hans absolutte grense for sosiale medier er 16 år. Han mener en nedre grense for å overhodet å ha smarttelefon er high school, altså rundt 14 år.
Jada: Man kan gi barn smarttelefon uten visse apper, og man kan kontrollere barnas skjermbruk. Det er bare så mye lurere å vente, fordi selve dingsen sluker oppmerksomhet og skaper krangler om innhold og tid, mener han.
Han ønsker meg lykke til på foreldremøtet. Det kommer til å bli enkelt å få med folk, tror han (han har jo skrevet den overbevisende boka, så lett for ham å si).
Selv er jeg mer usikker.
2024 – året det snur?
Jeg vet ikke hvordan foreldrene i min datters klasse tenker.
Men noe er i ferd med å skje der ute.
Skoler over hele Europa har i høst rullet ut forbud og omfattende regler mot mobiler, skriver The Guardian. I Norge er det innført et generelt mobilforbud i skolen, noe som virket langt unna for bare få år siden.
– Bestefaren min begynte å røyke da han var åtte år. Jeg er helt sikker på at vi kommer til å se på frislippet av smarttelefon og sosiale medier for unger på samme måte i fremtiden, sier Maja Lunde.
Maja Lunde
- Forfatter
- Foto: Agnete Brun
I høst ga hun ut boka «Skjerm barna» for å bidra til en kollektiv skjerpings. 2024 kan bli et vendepunkt, folk er i ferd med å våkne, mener Maja.
– Du ville ikke sendt ungen din gjennom det skogholtet, hvis det var sånn fifty-fifty om det sto en blotter der og viste seg fram?
Ta makta tilbake
Marthe Arnesen i Ski er blant de foreldrene som har tenkt «nei, det vil jeg ikke».
Hun lanserer i disse dager nettsiden skjermfribarndom.no, inspirert av liknende bevegelser i Storbritannia, USA og Canada.
– Det viktigste er å få foreldre til å snakke sammen om å utsette smarttelefon og sosiale medier, og støtte hverandre praktisk med veien videre, sier hun.
Marthe Arnesen
- Leder, mor til 8-åring, bakgrunn som lærer
- Foto: HP Blom / NRK
Nettsiden har verktøy og ressurser som skal gjøre det lettere for foreldre å ta grep.
– Vi kan snu dette! Når foreldre står sammen, er vi sterke – vi er ikke maktesløse, sier hun.
Nettsiden (fortsatt under utvikling) vil tilby et løfte som foreldre kan signere. Ved å kjenne andre som også sier nei, kan foreldre med større trygghet kontre argumentet om alle andre. («Nei, alle andre har ikke! Det er mange i klassen som venter!»)
Tirsdagens foreldremøte er nå bare noen dager unna. Jeg har fått påfyll fra meningsfeller og er full av pepp.
Alle som ikke er komplett idiot, må vel fatte greia nå?
Strategisk rådgivning
Sigrid Sollund jekker meg ned et par hakk.
Hun har hørt de råeste debattantene i Norge krangle i en årrekke i Dagsnytt 18. I høst gir hun ut boka «Hvordan vinne diskusjonen». Jeg har bedt om råd.
– Sett deg inn i andres virkelighetsbeskrivelse. Hvorfor vil noen gi telefon? Rensk bort det moralske, som gjør at folk steiler og føler seg hengt ut, sier hun.
Sigrid Sollund
- Programleder og forfatter
- Foto: Ole Kaland / NRK
Ups. Stiller jeg ruset på elitistisk New York-professor-holdning om at «alle skjønner behovet for å vente», er risikoen stor for at jeg blir komplett nevemagnet.
Kanskje folk kjøper smarttelefon til ungen tidligere, i ren protest.
Sigrid Sollund anbefaler også å ikke la det virke som om dette er lett for meg. (Og det er det på ingen måte, selv om jeg tøffer meg).
– Vær en av de som har lyst til å gi etter, men som kjenner på at du ikke vil! Bruk dine følelser, vær personlig og vis til forskning, sier hun.
– Og hold det tilforlatelig. Ikke bli hu gærne dama som maser, sier Sigrid Sollund.
Det siste treffer meg også. Det finnes nyhetssaker om at smarttelefon ikke er så skadelig for unger som mange skal ha det til. Jeg leser disse sakene som fanden leser Bibelen.
– Hvordan skal jeg opptre som person?
– Prøv å være blid og hyggelig, men med et alvor i bånn. Du er ikke mot teknologi eller baklengs inn i fremtiden, men ser rapportene om barnas tid og liv. Og du merker det negative selv, på egen avhengighet, sier Sigrid Sollund.
Eh, ja. Jeg er ikke noe uskyldig lam eller perfekt rollemodell. Barna jeg vil redde fra skjermens kognitive sluk, handler også om å redde meg selv. (Snitt skjermtid forrige uke 2 tm 56 min.)
Jeg har vilje, men strengt tatt ingen makt. Men kan ikke de som har makt, gjøre mer?
Look to røykeloven!
Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun fikk til mobilforbudet i skoletiden. Rektorer hører på henne, og foreldre hører på rektorer.
– Kan ikke du bare be alle rektorene si på foreldremøter: «Vi anbefaler at ungene i barneskolen ikke har egen smarttelefon»?
Hun svarer på politikervis.
– Det er en utrolig viktig problemstilling, som jeg håper blir løftet på alle slike møter. Det er avgjørende at foreldre snakker sammen og lager felles regler som gjelder for barna, sier hun.
Kari Nessa Nordtun
- Kunnskapsminister
- Foto: Kunnskapsdepartementet
Det kommer dessverre ingen instruks til rektorene. Men ministeren er krystallklar på hva hun mener: Vent så lenge som mulig med smarttelefon, og respekter den anbefalte aldersgrensa på 13 år for sosiale medier.
Regjeringen har tidligere varslet at det skal komme en strengere aldersgrense for sosiale medier i høst.
– Hvilken alder går du selv inn for?
– Det vil jeg ikke forskuttere.
Desperat etter hjelp, minner jeg henne om den først upopulære – men senere megapopulære – røykeloven.
– Hvem av dere kan bli skjermlovens Dagfinn Høybråten?
Hun ler.
– Barne- og familieminister Kjersti Toppe og statsminister Jonas Gahr Støre er opptatt av denne saken de også. Vi får ta det i fellesskap, sier kunnskapsministeren.
Varmt klasserom, konstruktiv kritikk
Uten handlekraft ovenfra, får vi på gulvet ta tak selv.
Nå skal jeg yte mitt bidrag.
Jeg har sjekket i speilet at antrekket ikke gir «gærne dama»-vibes og øvd meg på et bredt, åpent smil.
Utrolig så varmt det blir når 30 voksne har klemt seg sammen på stoler som er tilpasset sjuåringers spinkle rumper! Bakerst i klasserommet kjenner jeg pulsen øke og et sterkt ubehag over den kommende opptredenen.
Hvem er jeg til å reversere den digitale æraen? Om noen barnekull er ungene sikkert chippet før skolestart uansett.
Heldigvis/dessverre har jeg forpliktet meg. Til slutt sier læreren «en har jo meldt noe til eventuelt» og ser på meg med lærerblikk.
Så står jeg der. Foran en gjeng voksne som ikke har rukket middag, og klokka har allerede dratt seg over halv åtte.
Nå er det bare å gønne på.
Hva lærte jeg? Jo, mange hadde tenkt på det samme. Jeg fikk gode ord, klapp på skuldra og takksigelser i gangen.
Problemet er ikke at folk elsker smarttelefoner i barnehender. Det farlige er følelsen av «de kommer uansett» eller «når én først har, kommer alle til å få».
Disse motforestillingene ble luftet, uten at jeg vet om jeg klarte å kontre dem helt.
– Du fikk oss gira, sier en far.
– Men hva nå, da? spør han.
For hva endte vi egentlig opp med?
Jeg glemte, eller turte ikke, å be om folks signatur eller forpliktelse. Ingen vedtak eller kjøreregler ble laget på stedet.
Da jeg kom hjem, la jeg en melding i Spond-gruppa til klassen og takket for responsen. Jeg ba de som er interessert bli med på å lage en konkret plan for smarttelefonfri barneskole.
Jeg har så langt fått 21 positive emojis og tre-fire som vil være med og jobbe videre.
Første møte i skjermutvalget for 2. klasse skal avholdes på en lokal pub.
Til vårens foreldremøte skriver vi et forslag til regler vi håper blir vedtatt.
Ett steg nærmere røykfrie barn.
Hei!
Har du tanker/innspill til temaet smarttelefon og barn, send meg gjerne en mail! Én siste lærdom. Når du tilføyer noe til «eventuelt» blir foreldremøtet nødvendigvis lenger. Pass på parkeringstiden! Hilsen hun som ikke gjorde det.
Mer om skjerm, tidstyver og oppmerksomhetskrise:
Publisert 29.09.2024, kl. 15.11