Kriminelle 12-åringer må integreres, ikke isoleres. Vi vet hvordan.

Å tro at isolasjon er løsningen er en farlig vei. Isolasjon skader og reparerer ingenting, skriver innleggsforfatterne. Foto: Shutterstock, NTB

Vi må sørge for at barnevernstjenesten har kunnskap og tilgang på tiltakene som faktisk gjenoppbygger nettverket rundt barnet – altså landsbyen.

Vi står overfor et kritisk valg i hvordan vi som samfunn skal møte den aller mest alvorlige ungdomskriminaliteten. Skal vi ty til økt tvang og strengere fengselsstraffer, eller skal vi satse på kunnskapsbaserte tiltak som faktisk integrerer barn tilbake til samfunnet?

Svaret bør være klart: kriminelle 12-åringer må integreres, ikke isoleres – og vi vet hvordan. Å tro at isolasjon er løsningen er en farlig vei. Isolasjon skader og reparerer ingenting. Det finnes ikke ødelagte barn, de kan hjelpes ut av kriminalitet.

Det er samfunnets ansvar å sette foreldrene i stand til å forhindre at barna havner i en kriminell løpebane, fremfor å miste dem til utenforskap. Å være utsatt for omsorgssvikt og oppdragervold er en driver til kriminalitet som det må tas tak i. Det gjøres best ved å øke kunnskap og ferdigheter hos foreldrene, foresatte, familie og nettverk.

Begrenset kunnskap

Dessverre viser Storberget-utvalget og Riksrevisjonen at familietiltak som behandler ungdomskriminalitet, er for lite utbredt. Kunnskapen i hjelpeapparatet er begrenset, kapasiteten er for lav, det er for få plasser, og tilbud om behandling er for lite. Fagdiskusjonen og den politiske viljen må rettes mot disse utfordringene.

Det kommunale og statlige tilbudet i 2025 ser ikke ut til å møte bredden av behov i foreldregruppen. Dette rammer foreldre med særskilte utfordringer, de med størst behov for hjelp. Når tiltakene som virker for denne gruppen, er lite utbredt, får ikke disse foreldrene den hjelpen de trenger.

Vi har tiltak i Norge som gir gode resultater for familier og deres barn på kort og lang sikt. Multisystemisk terapi for ungdom (MST) og Multisystemisk terapi for familier med omsorgssvikt og vold (MST-CAN) er eksempler på barnevernstiltak som hjelper ikke bare barnet, men hele nettverket – hele landsbyen.

I MST jobbes det systematisk med risikofaktorene rundt barnet, og tilbudet skreddersys for hver enkelt familie. Målet er å styrke foreldrenes ferdigheter i å møte barnas problemadferd, samtidig som det bygges positive relasjoner til skole, familie og nærmiljø.

Norsk forskning har vist en nedgang i kjente risikofaktorer for de aller fleste ungdommene som har mottatt MST-behandling. Det mest slående funnet var at det nettopp var ungdommene som hadde begått alvorlige lovbrudd, som viste aller størst bedring etter behandlingen. Disse barna, hvor flere var i alderen 12 til 15 år, hadde gjerne større problemer i utgangspunktet.

Virker godt

De fleste av barna fikk avbrutt en kriminell løpebane og gikk tilbake til skole eller i jobb. Dette beviser sterkt at MST er et virksomt barnevernstiltak som integrerer barnet tilbake i samfunnet. Internasjonale tall understøtter dette og viser at MST sparer samfunnet for millioner.

Det er mer kostnadseffektivt og gir større gevinster enn å drive brannslukking i etterkant. Samfunnsøkonomisk er det ingen tvil om hva som lønner seg på sikt: å satse på familiebehandling og tryggere hjem for barn i sårbare livssituasjoner.

Vi må sørge for at barnevernstjenesten har kunnskap om og tilgang på tiltakene som faktisk gjenoppbygger nettverket rundt barnet – altså landsbyen. I kortere perioder kan det være slik at familien ikke kan ivareta barnet eller samfunnets sikkerhet. Da må institusjon være et alternativ, men parallelt må det jobbes med tilbakeføring til familie og nettverk.

Nå må vi handle i tråd med kunnskap og prioritere tiltakene som integrerer, fremfor å isolere barna.