Kjetil Rolness skriver om skatt etter å ha vært på fest med oss. Han bommer på sentrale elementer.

Innen Jens Pikenes (Kjetil Rolness’ artistnavn) vrikker julen inn, har Norge tapt det norske eierskapet i enda flere virksomheter til kortsiktige PE-fond og internasjonale konserner, skriver innleggsforfatterne. Arkivfoto: Ole Berg-Rusten, NTB

Vår venn Kjetil Rolness har vært på fest med oss i Holmenkollen og bruker denne som inspirasjon til å skrive om skatt i Aftenposten. Han bommer på et par sentrale elementer.

Sosiolog Kjetil Rolness har vært på pool party i Holmenkollen og deretter skrevet kommentar om skattedebatten. På neste års fest skal Jens Pikenes (Rolness’ artistnavn, red.anm.) stå for underholdningen. Honoraret blir i tråd med fritaksmetoden beskattet 22 prosent fra første sang og deretter utsatt på ubestemt tid.

Tidvis er Kjetils kommentar både god og underholdende. Med andre ord ikke ulik Kjetil selv når han er på fest. Han bommer derimot på et par sentrale elementer vi har behov for å rydde litt i.

Misunnelig på sjefen

For det første: Kjetil skriver selvsikkert at «det ikke finnes slike kapitalister», som respons til at det i Norge er 51,5 prosent effektiv skatt på kapitalgevinster. Til det kan det opplyses at egenkapitalen brukt til både huset, bassenget og utsikten som var åsted for den etter hvert berømte festen, er beskattet med både selskaps- og utbytteskatt. Det samme gjelder for alle «kapitalister» som flytter overskudd fra selskapssfæren over på privat hånd for å finansiere festlige lag med gode venner og sosiologer.

For det andre: Den anonyme økonomidirektøren som ergrer seg over egen inntektsskatt, mens hans rike sjef unngår skatt fordi han ikke tar ut lønn eller utbytte, kan slappe helt av. At hans sjef lever på midler som er beskattet i tidligere inntektsår heller enn å ta ut mer utbytte, fører til høyere investeringskapasitet og handlerom for ham som økonomisjef. Han burde kanskje heller glede seg over det enn å være misunnelig på sjefen.

Fritaksmetoden er helt nødvendig

For det tredje: Kjetil bruker mye tid på fritaksmetoden og lurer på hvorfor ingen synger sanger om den. Det er nok primært fordi det ville blitt en utrolig kjedelig sang. I motsetning til den mye omtalte formuesskatten er ikke fritaksmetode i nærheten av et særnorsk fenomen.

Alle 38 medlemsland i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har nemlig en ordning for å hindre at aksjegevinster og utbytte mellom selskaper blir beskattet som realisert gevinst før eieren tar pengene ut til personlig hånd.

Fritaksmetoden er helt nødvendig for å ha fungerende kapitalflyt innad i selskapssfæren, selv om LO og venstrevridde professorer helst skulle sett det meste her til lands umiddelbart konfiskert til fordel for staten.

Ordet «fritak» er i denne sammenhengen ganske misvisende ettersom det kan få selv oppegående sosiologer til å tenke at det betyr fritak fra skatt. Midler som overføres i henhold til fritaksmetoden, er beskattet i første ledd med selskapsskatt om de stammer fra drift, og får deretter 37,84 prosent utbytteskatt hvis de tas ut til privat hånd.

Utviklingen i statens netto finansformue og husholdningenes samlede nettoformue. Foto: Civita

Arveavgift er mindre skadelig enn formuesskatt, men figuren over (fra et Civita-notat) viser hvor unødvendig det ville være å innføre nye måter for staten å beslaglegge privat kapital på.

Til slutt: Jens Pikenes refererer til verten for festen, men utelater vertinnen. Det er alvorlig, men mer alvorlig er det at innen Pikenes vrikker julen inn, har Norge tapt nettopp det norske eierskapet i enda flere virksomheter til kortsiktige PE-fond og internasjonale konserner.