«Kjente kunstnere, svake verk»

Jeg liker overskuddet, begeistringen og sjenerøsiteten til matvare­prinsen Ole Robert Reitan, som vil bidra til å gjøre Trondheim til en enda viktigere kulturby.

For noen uker siden var det rød løper og stor stas da han åpnet Nye Hjorten teater, og nå inviterer han publikum inn i sitt private museum i samme kvartal.

Museet har fått, det kanskje ikke så veldig velklingende, navnet PoMo, som er forkortelse for Posten Moderne.

Det er nemlig byens vakre, gamle hoved­postkontor som nå er forvandlet til museum.

Og jeg må si jeg synes det ligger en ganske nydelig metaforikk i akkurat dette: Post­sentralen som en gang var Trondheims forbindelse til den store verden der ute, skal nå være som en åpen dør mot den internasjonale kunst­scenen.

Store ambisjoner

Og det er ikke tvil om at det ligger ambisjoner i det nye museet.

Åpnings­utstillingen «Postkort fra framtida» byr på flere store navn – i et spenn fra den italienske 1700-tallskunstneren Giovanni Battista Piranesi og vår egen Edvard Munch, videre til den store amerikanske konseptualisten Sol LeWitt og den franske super­stjernen Louise Bourgeois.

Denne veldige bredden er utvilsomt både utstillingens styrke og svakhet.

Her er det veldig mye flott og forskjellig å oppleve, men vanskelig å få grep om en hel­hetlig tanke bakenfor.

En ting som plager og forundrer meg der jeg vandrer gjennom museet, er de kritt­hvite, og i flere tilfeller flom­belyste, salene.

Et museum pleier av konserverings­messige årsaker å ha litt dempet belysning, men her er det tidvis direkte blendende.

Jeg får beskjed om at alle hensyn er tatt, og at hvert roms belysning er nøye tilpasset hva de ulike verkene kan tåle, men likevel, behagelig er det ikke.

Sterkt og svakt side om side

Det er imidlertid en fin museums­sal vi kommer inn i når vi går inn gjennom museets hoved­inngang.

Her er det historiske bygget godt ivaretatt med søyler og stukkatur.

Under taket henger Philippe Parrenos gåtefulle verk «Speech Bubbles». Det består av skimrende grønne bobler og poser som filtrerer dags­lyset fra et tak­vindu på en meget vakker måte.

Under dette enkle talende verket er det plassert en plump og uinteressant skulptur av den østerrikske kunstneren Franz West.

Her er det forbløffende lite tilstedeværelse og intensitet i uttrykket: Skulpturen bare ligger der på gulvet som en snodd pølse.

Og hva har egentlig disse to arbeidene å si hverandre?

Jeg synes akkurat dét går igjen i utstillingen som et refreng; det skjer gjennomgående for lite i møtene mellom arbeidene.

En visuell fornærmelse

En annen merkelig kobling er den tyske kunstneren Anne Imhof og 1700-tallsgrafikeren Giovanni Battista Piranesi.

Piranesi er representert med sin fascinerende serie etsninger av drømme­aktig arkitektur med labyrintiske trapper og mektige hvelv, som rent konstruksjons­messig er umulige.

Han beskrives gjerne som en sinnets arkitekt, fordi disse bildene er sett mer som skildringen av en mental tilstand.

Kanskje handler det om å være fanget i sitt eget indre.

Imhof er på sin side en profilert samtids­kunstner som har skapt mange spennende performative prosjekter.

Men hun er kanskje mer av en konseptualist enn en form­giver. I hvert fall hvis vi skal dømme ut ifra de ubehjelpelige arbeidene som vises i denne utstillingen.

I mine øyne er de som en visuell fornærmelse mot Piranesis mektige, historiske prosjekt.

Og dette er kanskje nok et refreng: profilerte kunstnere representert med ganske svake verk.

Det gjelder nemlig ikke bare Imhof, men også blant andre Ugo Rondinone, Sol LeWitt, og vår egen Sandra Mujinga.

Særlig Mujinga var en skuffelse, synes jeg.

Den unge kunstneren er kjent for å skape mystiske og dramatiske uttrykk der hun gjerne benytter spennende lys­effekter og skaper en uhygge­svanger og dunkel atmosfære. Så her trodde jeg i hvert fall at jeg et øyeblikk skulle få en pause fra flom­belysningen.

Installasjonen har imidlertid verken mystikk eller lyseffekter. Men det er i og for seg ikke det som gjør det til et svakt verk.

Uttrykket fremstår bare som overraskende slapt og form­svakt.

Mujinga har skapt noen ganske uttrykksfulle metall­strukturer som danner et slags skjelett, men de tekstilene som er slengt ovenpå, ser ut som de bare formålsløst er kastet dit.

Hun klarer ikke å stemme material­kvalitetene opp mot hverandre, slik hun så ofte ellers gjør.

Verdt å besøke

En som derimot virkelig er godt representert, og med et strålende utvalg, er Edvard Munch, som også har fordelen av å stå i en egen sal.

Men hvor Munch tematisk kommer inn i den tematiske sammenhengen, er virkelig nokså gåte­fullt.

Det er i det hele tatt ikke så greit å få grep om hva slags budskap dette postkortet fra fremtiden egentlig bringer.

Likevel er det nok av sterke enkelt­verk som gjør utstillingen verdt et besøk. Og jeg har virkelig tro på at PoMo vil utvikle seg til å bli et spennende museum.

Men fortsatt har de nok en liten vei å gå.