I skyggen av den amerikanske drømmen

I fire uker har det offentlige USA vært nedstengt. De folkevalgte klarer ikke å bli enige om en statlig budsjettavtale.

Dette er fortellingen om en av familiene som rammes av kuttene det strides om.

36 år gamle Andrew Tait lener seg ut vinduet på sin hvite pickup og smiler i skjegget. Han har nettopp fullført nok et skift på eplesausfabrikken i Mount Jackson i Shenandoah-dalen i Virginia.

Det er en av disse perfekte høstdagene. Luften er klar, bladene spraker i rødt, oransje og gult, og det er knapt en sky å se.

Vi følger etter pickupen langs en grusvei.

På småbruket noen mil unna venter kona Hannah Coogan (34) med døtrene Rowan (12) og lille Astrid på ett år. Astrid har nettopp lært seg å gå, og griper tak i pappas finger for litt støtte.

Den stramme dunsten står fra geitebukken, og hønene tripper rundt på det gulnede gresset.

Familien lever et jordnært, fredelig liv. De sier de setter pris på det de har.

Men i det siste har Andrew begynt å tenke: Burde de ikke hatt det litt bedre?

– Jeg gruer meg til hver bursdag og ferie, for jeg vet ikke hvordan vi skal få råd, sier han til VG.

Da president Donald Trump vedtok skattepakken «Big Beautiful Bill», med skattelettelser for de rikeste og store kutt i offentlige helsetjenester, ble Andrew sint – og redd.

Han satte seg ned og skrev et leserinnlegg, som skulle bli plukket opp over hele landet og føre journalister til døren hans:

«Jeg skammer meg ikke over livet vårt. Det er ærlig arbeid, og det er fullt av kjærlighet. Men jeg skammer meg over at folk som oss blir stående ute i kulden i et så rikt land som vårt.»

Andrew sier han føler det som om han og familien drukner sakte.

«Jeg skriver dette som en mann som ser familier som min slite seg ut: Vi jobber hardt og gjør de riktige tingene, men likevel sakker vi akterut.»

Da Andrew hørte om Trumps skattepakke, innså han at en av livsnervene til familien kunne ryke.

Hans eldste datter Rowan har en helsetilstand som gjør at hun må til fysioterapeut og spesialist hver uke.

Selv betaler Andrew for helseforsikring gjennom jobben, men han har ikke råd til å få hele familien dekket. Det ville koste nesten like mye som boliglånet deres.

Kona Hannah er hjemmeværende med barna, og Rowan får hjemmeskole fordi hun slet med å tilpasse seg den offentlige skolen.

Hadde det ikke vært for Medicaid, ville Rowan stått uten helsehjelp.

Ordningen gir millioner av lavinntektsfamilier over hele USA gratis eller rimelig helsehjelp.

Nå vil Trump kutte kraftig ned på Medicaid.

Og det er dette som er kjernen i nedstengningen av det føderale USA:

Trump og republikanerne vil ha lavere skatter, og vil kutte i velferdsgoder for å finansiere den nye planen. Rundt 10 millioner mennesker kan miste helsetjenester på grunn av kuttene, og 20 millioner kan få høyere forsikringspremier.

Demokratene krever på sin side at kuttene på Medicaid stanses og at velferdsordningene videreføres. I Senatet klarte de å stanse Trumps budsjettplaner, og nå er USA ført ut i kaos.

– Trumps kutt skremmer meg, sier Andrew.

«Det forsterker et budskap jeg har følt inni meg i mine i årevis: Du er overlatt til deg selv», skriver han i leserinnlegget.

For å kvalifisere for Medicaid, må husholdningen tjene mindre enn 40.000 dollar i året, i overkant av 400.000 kroner.

Andrew tjener akkurat litt over grensen. Derfor har ikke Andrew og Hannah kunnet gifte seg – selv om de egentlig vil. For da vil hans inntekt telle med også for henne, og hun og barna vil miste Medicaid, forklarer han.

– Jeg lengter etter den dagen jeg kan gifte meg med kvinnen jeg elsker. Ikke bare for følelsenes skyld, men også for sikkerheten. Hvis noe skulle skje med meg nå, kan Hannah miste gården og bli hjemløs, siden vi ikke er gift.

«Den amerikanske drømmen» er en slitt klisjé i USA, men har samtidig gitt millioner håp:

Ideen om at alle kan lykkes, bare de jobber hardt nok. At barn skal ha mulighet til å gjøre det bedre enn sine foreldre og kunne klatre sosioøkonomisk i samfunnet.

Drømmen er knust for mange i dagens USA.

Etter coronapandemien har det blitt dyrere å være amerikaner. Husleie, boliglån, matvarer, bensin, helseforsikring, strøm – inflasjonen overgår lønnsøkningen.

«Det skal ikke være mulig å bære matvarer til 1000 kroner med to hender. Men i disse dager kan du det, og det er ikke bare galt, det er farlig», skriver Andrew i leserinnlegget.

Generasjon Z og «millenials» strever økonomisk, og ved presidentvalget i 2028 vil de utgjøre over halve velgerbasen. Mange unge amerikanere i småbyer og på landsbygda føler seg oversett av den politiske ledelsen i Washington D.C., ifølge NPR.

Trump gikk til valg på bedre økonomi for folk flest – noe som appellerte til unge velgere, særlig menn. Slik er det ikke blitt – snarere har prisene økt på grunn av tollmurer og deportering av utenlandsk arbeidskraft.

Migrantene Trump vil kaste ut: – Amerikanerne vil ikke gjøre jobben

Nå vil Trump-administrasjonen ta fra millioner av amerikanere velferdsgoder de er avhengige av. Paradoksalt nok er det et flertall av Trump-velgere som benytter seg av flere av tjenestene, som ObamacareObamacareOrdningen, som heter Affordable Care Act, ble innført da Barack Obama var president. Den gir enkeltpersoner mulighet til å kjøpe seg helseforsikring uten å være ansatt noe sted, til en pris som er subsidert av staten..

– Jeg fatter det ikke. De stemte mot sine egne interesser, sier Andrew.

– Og nå sier de at de er overrasket over det Trump gjør, men han sa det jo rett ut under valgkampen, legger Hannah til.

Familien vegrer seg egentlig mot å være politiske.

De bor på landsbygda og alle naboene stemte på Trump. Det samme mønsteret finnes over hele USA: Folk på landet blir mer og mer konservative.

Faren til Hannah var i lokalpolitikken for Det demokratiske partiet for 20 år siden. Hun får fortsatt høre det, sier hun.

– Det er mye hat, sier Hannah.

Men dette er ikke en kjærlighetserklæring til demokratene. Andrew synes ikke det finnes noen inspirerende politikere i USA nå. Ingen av lederne eller partiene representerer dem, mener han. I stedet er det splittelse, kjefting og opprør.

Det bekymrer ham.

– Jeg tenker på barna mine. Hva er det de vokser opp til?

Vi går en tur rundt på den 20 mål store tomta. Hannah og Andrew drømmer om en stor gård, der de kan være selvforsynte og leve av gårdsbruket.

De er langt unna drømmen. Salget av egg og en geitebukk på husdyrmarkedet er ikke nok til å holde dem flytende.

Hannah fyller kurven med dagferske egg fra hønsehuset.

– Det er penger spart, sier hun.

En pakke med tolv egg fra frittgående høns koster 6,49 dollar, rundt 70 kroner, i nærbutikken. Melk slipper de også å kjøpe, siden de drikker fersk geitemelk fra gården.

En gang i uken kjører familien for å handle.

Dette er det vanskeligste, synes Andrew. Å holde det stramme matbudsjettet.

De kan ikke bruke mer enn 750 til 800 dollar i måneden, rundt 8000 kroner.

Den næringsrike maten er dyr, den dårlige maten er billig. Hvordan velge mellom god helse og å ikke sprenge budsjettet?

Heldigvis har de maten fra gården; økologisk og ren. I fryseren på kjøkkenet ligger kjøttstykker fra lam de har tatt med til slakteren.

De kjøpte det hvite lille huset for fire år siden. Oppussingen går sakte. Når måneden er over, er det lite penger igjen til materialer.

Gulvet er dekket av sponplater og filttepper, og deler av taket er revet, så man ser rett inn i bærebjelkene. Dobbeltsengen står i stuen og soverommene i andre etasje er blitt lagerplass.

Ved sengen står en vedovn, som de bruker for å varme opp huset med selvhugget ved.

Andrew og Hannah unnskylder seg for hvordan det ser ut.

Utenfor inngangsdøren har de en sisterne som fylles med regnvann fra takrennene. Vannet bruker de til å dusje, vaske klær, trekke opp i do, og til drikkevann de filtrerer. Planen er å grave en brønn, men pengene strekker ikke til.

Når det har gått en uke uten regn, må Andrew ringe etter vannbilen. Det er ikke alltid den kommer.

– I forrige uke gikk vi tom for vann. Det er ingen god følelse å ikke ha nok vann til familien.

Hva kan hjelpe familier som Andrew, Hannah, Rowan og Astrid? Hva bør USAs ledere gjøre?

Hadde han visst svaret, hadde han kanskje ikke vært småbruker og fabrikkarbeider, ler Andrew.

– Men det jeg vet, er at noe er feil når så mye velstand fordeles på så få hender.

Hvem er dette landet for? spør han seg. Hva med foreldre som ham, som jobber fra tidlig morgen til sen ettermiddag, som forsøker å oppdra gode barn og tjene til livets opphold?

Kanskje vaier ikke det amerikanske flagget for alle likevel? spør Andrew i leserinnlegget.

«Jeg vil ikke ha almisser. Jeg vil ha rettferdighet. Jeg vil ikke ha politisk snakk. Jeg vil ha politiske handlinger som fungerer.»