«Hvorfor ble dette film?»

3 days ago 2

Konsertfilmer er ikke sjangeren det bugner av på norske kinoer. Men så er ikke Kygo en hvilken som helst norsk artist heller.

Kyrre Gørvell-Dahll, som han egentlig heter, er kun slått av sin elektronikakollega Alan Walker som vår største musikalske eksport.

«Kygo: Back At The Bowl» følger opp en 2017-konsertfilm fra samme arena. Denne gangen har Kygo med regissør Sam Wrench.

Han er en erfaren skaper av konsert- og arrangementsfilmer, som mange kjenner særlig fra filmatiseringen av Taylor Swift sin «Eras»-turné.

Kygo vant årets nykommer under P3 Gull i 2014.

Kygo er i disse dager opptatt med en headlinerturn i Sør-Amerika.

Utvilsomt god konsert

Gjennom det vi ser av reaksjoner i filmen, er det liten tvil om at publikummet i Los Angeles hadde en fantastisk opplevelse.

Konserten er veldig profesjonelt lagt opp. Det spares ikke på gjestestjerner, og det er kule visuelle effekter, masse fyrverkeri og pyroteknikk og tydelig god stemning.

Likevel blir spørsmålet om hvorfor dette er gjort til en film, bare mer presserende etter hvert som minuttene går.

Når det som ville vært en naturlig avslutningslåt, «Stole The Show», rundes av etter omtrent en time, er det faktisk skuffende at filmen ikke er ferdig.

Alle kameravinkler og overganger er allerede vist til det kjedsommelige, og ensformigheten i musikken har begynt å bli merkbar.

en person på en scene med en folkemengde som ser på

en stor folkemengde foran en scene med lys

Ikke visuelt nok

En god konsertfilm kan være et ekte kunstverk. Men ikke alle konserter er skapt for filmlerretet, og ikke alle kan filmes i samme stil.

Den nevnte konsertfilmen til Taylor Swift var en svært visuell affære. Hun har en rekke kostymeskift, dansere og skjermer med store visuelle effekter. I tillegg var konseptet bak hele showet variasjon, hvor hun gikk gjennom alle sine tidligere «æraer».

Til sammenligning har Kygo ett antrekk, nemlig sin egen turnéskjorte, og står stort sett på et podium og trykker på tangenter.

Han har et par kule videoeffekter, blant annet under versjonen av Marvin Gayes «Sexual Healing», hvor en tredimensjonal panda lener seg ut av skjermen bak DJ-en – men det er langt mellom dem.

Ellers er det mange klipp hvor kameraet føres over Kygo fra en eller annen vinkel, ofte bakfra. Det er også mange snutter av publikum og mange, mange dronebilder av Hollywood Bowl.

Gjestevokalistene får selvsagt mye skjermtid når de er på scenen, men få står ut visuelt med noe særlig karisma.

Zara Larsson må nevnes som et hederlig unntak.

Svensken får virkelig publikumskontakt, og øyeblikket hvor hun interagerer og danser med en fan, er det mest levende og minst regisserte øyeblikket i filmen.

Skriker av KI

Lyden fra konserten har den store klangen av en konsertarena, men med unntak av dette høres de fleste sangene ut slik de gjør i studioversjonene.

Det er nok et bevisst valg, fordi publikum ofte vil synge med og høre noe de kjenner til.

Likevel tar det bort et annet aspekt som kan løfte en konsertfilm, nemlig å få høre kjente låter i spennende nye versjoner.

Når det hele virker så strømlinjeprodusert og lite innovativt fra før, hjelper det lite at den engelske tekstingen skriker av KI når den flere ganger bommer på hva folk faktisk sier.

For eksempel sier vokalist Justin Jesso til publikum at «It’s a pretty cool view», når han ser utover fra en mindre scene midt i publikum. Tekstingen derimot, sier «It’s a pretty cool of you».

Fest, ikke film

Den virkelige spikeren i kista er likevel at man ikke får følelsen av å være til stede under konserten.

Både mangelen på visuelt krydder og musikalsk variasjon kunne vært like uproblematisk som den var for konsertdeltakerne, om vi fikk følelsen av å faktisk være der med dem.

Men når vi hele tiden hopper fra kamera til kamera, får vi aldri stoppe opp og bare leve oss inn i musikken.

Vi er alltid på vei et sted, fra bak ryggen til Kygo til oppe i lufta langt over arenaen, så bak noen andres telefonkamera og videre tett oppi ansiktet til en gjestesanger.

Og alt det på godt under halvminuttet.

Dette er mer enn noe annet en filmatisert fest, uten noen videre dramaturgi eller spennende tekniske grep. Og en fest handler jo først og fremst om opplevelsen, så selv den beste festen gjør seg ikke nødvendigvis bra på film.

Min ungdomstids store festfilm, «Project X», hadde også vært skikkelig kjedelig om alt gikk etter planen.

Med sin tropiske EDM har Kygo fått mange titalls millioner fans over hele kloden. Hvordan ble han så stor? Få svar i podkasten Musikkrommet:

Publisert 26.09.2025, kl. 12.56

Read Entire Article