Hva en skjult øl på et hotell i Aleppo sier om stemningen i Syria

Da fotograf Mohammed Alayoubi og jeg kjørte inn i Syria etter Bashar al-Assads fall i desember og jeg etter en lang dags arbeid endelig satt meg ned på hotellrestauranten for at få noe å spise, spurte jeg kelneren bak bardisken.

«Har du en øl?»
«Nei,» svarte han.

Men da jeg spurte igjen den neste kvelden var svaret et annet. Og så gjorde han noe jeg aldri har opplevd før.

Det kommer jeg tilbake til.

Vi hadde ankommet Aleppo noen dager før etter å ha ventet utålmodige ved grensen på tillatelse fra Tyrkia.

To soldater fra den tyrkiskstøttede opprørsgruppa den «Frie Syriske Hær» ventet på oss på den andre siden. De tjente litt penger på si ved å ta oss trygt frem til Aleppo.

– Vi kan ikke ta motorveien. Der er det kurdiske snikskyttere, sa de.

Selv om den mer enn 13 år lange borgerkrigen syntes å være over, var det fortsatt kamper noen steder mellom opprørsgrupper.

Derfor tok vi krokveien gjennom dalfører og åkre. Vi passerte boligområder som krigen hadde lagt i ruiner, teltleirer for fordrevne syrere og snirklet oss gjennom trange landsbyer der folk var ute for å handle inn til den første fredagen uten den forhatte diktatoren ved makten.

Kvinner fylte poser med grønnsaker, granatepler, krydder og ferskt kjøtt. Nyslaktede sauer hang på kroker, og høner stablet i bur ventet på sin skjebne.

Overalt var det barn. De hadde fått en ukes skolefri for å feire Assad-regimets fall.

Rett som det var ble vi stoppet i kontrollposter der unge opprørssoldater kikket inn gjennom bilvinduene før de vinker oss videre. Jeg talte 13 før vi nådde Aleppo.

Alkoholfri bar

Hotellet vi hadde sjekket inn på kostet 500 kroner natta betalt i kontanter. Ingenting annet fungerer i et land under strenge sanksjoner. Det lå i sentrum av storbyen.

Hotellet oste av nostalgi, med hvite søyler og bueganger, lysekroner og marmorgulv. Utenfor restauranten lå en pen liten hage.

Men år med borgerkrig og konflikt hadde ribbet hotellet for mye av skjønnheten. Det var slitent og kaldt.

Jeg satt i restauranten med boblejakke og lue mens jeg spiste en kyllingwraps fra en take-away-boks som sto på den hvite duken foran meg.

Restauranten serverte ikke mat, men var behjelpelig med å ringe etter nødløsninger.

Kanskje var det denne velviljen til service som fikk meg til å spørre om en øl. Eller det faktum at Aleppo gjennom århundrer var en av Midtøstens mest tolerante byer, hvor kristne, jøder og muslimer levde side ved side.

– Vi har ikke alkohol lenger. Det kvittet vi oss med da opprørerne kom, forklarte kelneren.

Mannen var i 60-årene og pent kledd i en svart dress, hvit skjorte og et hvitt tørkle i jakkelommen.

Han fortalte at de hadde fryktet det verste da islamistene inntok storbyen knappe to uker tidligere. Det var det all en grunn til, mente han, for da opprørerne tok kontroll over Aleppo under borgerkrigen noen år tidligere, plyndret de byen og hevnet seg på minoriteter.

– Det har vi ikke sett noe av nå. De har ikke engang gjort noe mot oss kurdere, la han til.

I stedet banket de på dører i den kristne delen i Aleppo etter maktovertakelsen for å si at de ikke hadde noe å frykte.

Men likevel tok ikke hotellet noen sjanser.

Blandet følelse av håp og usikkerhet

Syrere er lettet over Assads fall, men aner ikke hva som følger. Foreløpig lar de tvilen komme de nye makthaverne til gode. Etter flere tiår med lidelse og undertrykkelse, har det nye styret endelig fått dem til å kjenne på et håp.

Men mange er nervøse. Ikke bare minoriteter, som kurdere, jøder, kristne, drusere og alaviter. Mange sunnimuslimske kvinner er også spent på om det er sant at en gruppe som tidligere bekjente seg til Al Qaida kan endre seg så mye på så kort tid.

Ahmed al-Sharaa, tidligere kjent som Abu Mohammed al-Jolani, har hittil sagt alle de riktige tingene. Han har snakket om samhold og inkludering av alle syrere uavhengig etnisitet eller religion.

– Vi skal bygge Syria. Det virkelige Syria, har den nye lederen uttalt. Men mye kan gå galt i et land der bokstavelig talt alt ligger i grus.

Bare det å avholde valg vil ta flere år, ifølge al-Sharaa. Syria må først gjennomføre en folketelling for å vite hvem som har stemmerett, har han forklart.

Selv ikke han var forberedt på alt som kommer etter at det over 50 år lange Assad-regime falt på bare 11 dager.

Den virkelige testen ligger ikke i ord, men i handling. Det har bidratt til usikkerheten at utdanningsministeren på begynnelsen av året gjorde om lærerplanen. Blant annet ble en tolkningen av flere koranvers endret, noe som fikk mange syrere til å mene at de islamifiserte utdanningssystemet.

– De fleste endringene som skjer akkurat nå gjøres for å skape avstand til Assad- regime, men andre endringer bør vi nok følge nøye med på, skriver en sunnimuslimsk kvinnelig skoleinspektør i Damaskus til meg på WhatsApp.

Også omverden følger med. De valfarter til Damaskus, men er varsomme med å fjerne sanksjoner inntil de ser konturene av et regime som viser at de mener det de sier.

Tilbake i Aleppo tar bartenderen også sine forbehold.

Den andre kvelden jeg spør om servering, forsvinner han gjennom en bakdør ved bardisken. Etter en stund kommer han tilbake med et iskaldt ølglass og heller oppi fra en brun flaske så det skummer.

Så plasserer han ølflasken med resten av innholdet på gulvet, langt under bordet og godt skjult av den hvite duken. Han sier ingenting, og jeg kommenterer det ikke. En liten ting, som forteller alt.