Hva en avlyst reise forteller om dagens USA

Jeg har undret mye på hvorfor jeg aldri fikk visum, skriver Amund Trellevik. Foto: Trond J. Strøm

Jeg ble invitert til USA av amerikansk UD, men visumet ble ikke innvilget. Det bør bekymre alle som fortsatt tror USA er et pålitelig demokrati.

Denne høsten skulle jeg ha vært i USA. Jeg var, sammen med en gruppe europeiske journalister, plukket ut til å delta i et program i regi av det amerikanske utenriksdepartementet.

I to uker skulle jeg reist rundt i fire delstater, besøkt mediehus universiteter, diskutert journalistikk og møtt myndigheter på ulike nivåer. Alt i regi av, planlagt, gjennomført og betalt av amerikanske myndigheter.

Men slik ble det ikke. De samme myndighetene som inviterte meg til landet som deres gjest, nektet meg innreise.

Kunnskapsreise

For noen år siden spurte et par diplomater fra den amerikanske ambassaden i Oslo om de kunne nominere meg til å delta i et utvekslingsprogram for unge personer, mer kjent som International Visitor Leadership Program, IVLP.

Siden 1940 har dette vært et viktig redskap for amerikanske utenriksmyndigheter for å fremme diplomati og forståelse mellom USA og resten av verden.

Diplomatene var på besøk i Tromsø for å gjøre seg kjent med medielandskapet i Nord-Norge. På det tidspunktet hadde striden rundt mottak av amerikanske atomubåter til Norge nådd spaltene til Nordlys, som jeg da arbeidet i. Geopolitikken var også lokal. Spaltene var fulle av amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Hvorfor ikke, var min umiddelbare reaksjon. Jeg har aldri vært særlig opptatt av USA. Jeg kan ikke ramse opp lister av amerikanske presidenter og delstater. Men jeg har alltid hatt en fascinasjon for hvordan amerikanisme spiller seg ut i verden, og særlig i Europa.

På sensommeren kom bekreftelsen fra ambassaden. Avreise fra Norge var den 13. september. Jeg fikk tilsendt deltagerliste, byer og delstater vi skulle besøke. Dette virket lovende.

Programmet med navnet «Edward R. Murrow Program for Journalists: Investigative Reporting» skulle gjøre oss europeiske mediefolk i bedre stand til å forstå hvordan amerikansk medielandskap ser ut i dag. Jeg fikk beskjed om å møte opp på konsulæravdelingen ved Den amerikanske ambassaden i Oslo for visering.

Det er da det begynner å bli interessant.

Mindre myk makt

USAs internasjonale varemerke gjennom flere tiår har vært å vinne hjerter og sinn. 230.000 personer har vært gjennom et IVLP-program. 12 av dem er nobelprisvinnere, 500 er nåværende regjeringsmedlemmer, opplyser amerikansk UD. De deltar i programmer i alt fra sikkerhetspolitikk, kunst og kultura til kvinners rettigheter og lederutvikling.

Men noe har endret seg på kort tid: Den amerikanske presidenten Donald Trump ser nå mer nytten av utpressing, straffetoll og ultimatum enn «soft diplomacy». Støtten til sivilsamfunn kuttes. Landet trekker seg fra multilaterale samarbeid. Dette gir rom for andre stater.

Kina har for lengst innsett at makt ikke kun handler om økonomisk vekst og militær opprustning, men også om narrativet. Myk makt, evnen til å forme andre med fredelig overtalelse, er derfor blitt en sentral del av Kinas globale strategi, skriver Torbjørn Færøvik i Dagsavisen.

Hva betyr dette for Europa?

Trump-administrasjonens angrep på pressen, politiske motstandere og kontrollfunksjonene er nå så vanlige at det ikke lenger er nyheter. Det amerikanske embetsverket og statsforvaltningen står nå i et konstant press fra Trump-administrasjonen.

Hvilken betydning har dette for USAs forhold til oss i Europa? Utrenskning og omorganisering fører til tap av kompetanse og institusjonell hukommelse. Dette kan slå tilbake når en større krise kommer. Ansatte i departementer blir omplassert, Trump-lojalister blir innsatt. Embetsverket er fienden. Handlingsrommet er begrenset.

Kontoene må åpnes opp

På konsulæravdelingen i Oslo får jeg kun ett eneste spørsmål: «Hva arbeider du som?»

Så får jeg beskjed om at alle sosiale medier-kontorer må åpnes for offentligheten. De skal sjekkes.

«Alle?» spør jeg.

«Alle», svarer visummedarbeideren, «og vi må ha dine brukernavn». Hun lister opp eksempler: Snapchat, X, Facebook, Instagram, Linkedin, Flickr ...

Jeg mister oversikten.

«Har du X?» spør hun.

«Nei.»

Det slettet jeg da Elon Musk kjøpte det, men jeg unnlater å nevne akkurat dét.

«Ok, alle de andre, da.»

«Er Flickr å regne som sosiale medier?»

«Ja.»

Jeg får et dokument i hånden. Det står: «Begrenset tilgang til eller synlighet av nettaktivitet kan tolkes som et forsøk på å unngå eller skjule visse aktiviteter».

Hva gjør man i en slik situasjon? Dette bryter jo med de fundamentale prinsippene for enhver journalist. Gi USA tilgang til alt innhold i mine sosiale medier?

På en annen side: Det går an å være pragmatisk og svelge unna noen prinsipper for en større sak. Få et førstehåndsinntrykk av et regime som er i ferd med å spise opp det liberale demokratiet fra innsiden.

Og viktigst: Har ikke USA for lengst kontroll over hva jeg skriver i sosiale medier? Ikke det at det er noe spennende der, uansett. Litt bilder av hagen, kompiser på tur og fotballkamper. En og annen artikkel jeg har skrevet. Litt småkrangling om alt fra Russland til fylkeskommuner.

Kontoene låses opp. Jeg inviteres inn til møte med ambassadens diplomater, der vi går gjennom programmets formål og innhold. Reiserute bekreftes. Jeg får oversendt lister over hvilke andre journalister og redaktører som deltar og hvilke byer vi skal besøke. Men ukene går. Jeg spør om visumet.

«Du får beskjed når behandlingen er ferdig», er svaret fra ambassadens konsulære seksjon.

Avreisedagen kommer. Diplomatene som inviterte meg til USA, kan ikke svare. Visumprosessen lever sitt eget liv. Jeg får til slutt passet i retur i en konvolutt, uten visum.

Undergraves innenfra

Tidligere CIA-direktør William J. Burns beskriver hvordan det amerikanske diplomatiet nå undergraves innenfra. Det som tidligere var en styrke – en utenrikstjeneste som representerte USA med kunnskap og langsiktighet – blir nå sett på som hinder. Selv en visuminvitasjon fra amerikansk UD for å delta på et program i regi av dem er i mitt tilfelle ikke nok for å få lov å komme inn i USA.

Jeg har undret mye på hvorfor jeg aldri fikk visum. Jeg har aldri dekket amerikansk politikk. Jeg er aldri blitt arrestert, har ikke brukt narkotika eller vært involvert i kriminell aktivitet.

Kan det være en facebookpost fra januar 2021 som reiste det røde flagget på et visumkontor i Washington DC, der jeg viste til hvordan stormingen av Kongressen ble dekket i russiske medier? Jeg aner ikke. Trolig får jeg aldri vite.

Ingen svar

Jeg har lenge forsøkt å finne ut hvorfor jeg aldri fikk visum. Men hverken konsulærseksjonen ved ambassaden eller diplomatene som inviterte meg til USA, har kunnet svare. Fra førstnevnte instans hører jeg ingenting. Fra diplomatene er beskjeden at visumprosess er noe de ikke har innsikt eller kontroll over, beklageligvis

Trumps nye periode er mer målrettet i forsøket på å endre hele maktbalansen og å bygge ned den regelbaserte verdensordenen. Det kom historier om utenlandske journalister som var arrestert og deportert.

Jeg ringte en bekjent i USA og luftet mine bekymringer lenge før jeg var klar over at jeg ikke kom til å få visum for å delta i programmet:

«Du er nødt til å komme hit til USA og rapportere om hvordan demokratiet demonteres bit for bit», sa hun. «Det er en illusjon at det som nå skjer i USA, ikke kan skje i Europa.»