Her er Lars Monsen på stedet vi helst ikke skal snakke om

To drøye dagsmarsjer fra nærmeste vei ligger det: Et av Norges mest imponerende fortidsminner – og et av de mest sårbare.

Her oppe på snaufjellet fantes det bare ett byggemateriale. Steinene ble stablet i lange rekker for å lede villreinen i riktig retning, mot skinnkledde jegere med pil og bue.

– Jeg kan levende se dem for meg, krype sammen bak der og ligge og vente. Kanskje i regn og blåst, sier Lars Monsen.

Trolig tok det flere hundre år å bygge ut fangstanlegget til det vi ser i dag. De lengste ledegjerdene strekker seg over to kilometer.

Da Varangerhalvøya lengst øst i Finnmark ble vernet som nasjonalpark, var det ikke bare på grunn av naturen.

Dette er et landskap som husker. Her er spor etter mennesker gjennom mange tusen år.

Får sporene stå urørt i nye tusen år?

En forblåst tundra

Lars Monsen er på tur gjennom Norges nasjonalparker for sin nye TV-serie.

Turen over Varangerhalvøya starter der Berlevåg, Båtsfjord og Tana møtes, ved innsjøen Oarddojávri. I fire dager vandrer han østover. Landskapet er åpent; en karrig tundra, mange steder bare en steinørken.

Folk som våger seg opp i høyden, har som regel vett på å kle seg mot regn og kalde vinder. I slutten av juli er vi plaget av det motsatte.

Det må være 30 grader. Sola dupper under horisonten i et par timer før den tar til å steke igjen. Skygge finnes ikke noe sted i det flate terrenget. Teltet blir en sauna.

Men det finnes lyspunkter. Myggen har krepert i varmen.

Og selv her, nesten på toppen av fjellet, er det drikkevann. En kilde pipler ut av ura.

– Det er det kaldeste vannet jeg har smakt hittil på denne turen, sier Monsen fornøyd.

Av og til ser vi noen av hardhausene som holder ut her oppe. To heipiplerker piper opp til navnet sitt. En boltit med to unger trekker seg vaktsomt unna når vi kommer.

Mot kvelden får vi et glimt av verdens raskeste fugl. Vandrefalken har tatt opp jakten på en heilo, og de forsvinner ut av syne før vi ser hvem som vinner.

Verdens rikeste menneske

De store reinflokkene vil passere her litt senere, når det går mot høst. Det var villreinen som lokket samene til å bygge fangstanlegget. Det ligger litt øst for høydedraget Noiddiidčearru, eller Kjøpmannskjølen på norsk, høyt oppe på snaufjellet.

Ja: 450 meter over havet er langt over tregrensa på 70 grader nord og 30 grader øst. Havstrømmene som varmer resten av Norge, har for lengst mistet piffen når de har rundet Finnmarkskysten.

Arkeolog Bjørnar Julius Olsen stiller som veiviser og ekspert, og møter Monsen ved anlegget.

Monsen fantaserer seg tusen år tilbake i tid:

– Hvis jeg hadde vært blant de første menneskene som kom hit med familien min, og kanskje noen andre familier, og sittet og kikket utover dalen når villreinen kom. Ikke hundrevis, men tusenvis av dyr!

– Ja, ja! Olsen bifaller. Akkurat slik kan det godt ha vært.

Monsen fortsetter:

– Og så vet du at der kommer teltet mitt, der kommer sena vi skal sy med. Beinredskapet mitt. Kjøttet, fettet, innvollene. Absolutt alt. Da hadde du vært verdens rikeste menneske.

Frykter tullinger på tur

Det er forbudt å fly med drone i nasjonalparken. NRK har likevel fått lov til å filme langs vandreruta til Monsen – men ikke rundt selve fangstanlegget.

Styret for parken vil ha minst mulig snakk om det. Fjellvandrere skal lokkes utenom det sårbare kulturminnet.

«Besøksstrategien tilsier at området ikke skal markedsføres», skriver de i tillatelsen vår.

Det er lett å tenke at det er litt hysterisk. Hvem orker vel å slepe kroppen sin, med diger ryggsekk og digre vannblemmer, helt opp hit? Folk som er så begeistret for kulturminner, vil vel ikke skade dem?

På den annen side: Det har skjedd mer enn én gang før at tullinger på tur raserer historien.

I Finnmark har folk ødelagt gravplasser og kjøttgjemmer (datidens naturlige kjøleskap) når de har plukket stein for å bygge varder.

Og kanskje en fjellvandrer ikke engang oppdager disse ledegjerdene før han tråkker dem i stykker. Noen av dem er forbausende vanskelig å se – før vi flytter oss og får dem i riktig vinkel og skarpt sidelys.

Professor Olsen peker dem ut i landskapet.

– Du ser jo linja, men det er veldig mange lignende steiner, vedgår Lars Monsen.

– Dette er det første av fire sånne gjerder som leder inn mot den store innhegningen bak der, peker arkeologen.

Innhegningen er det som skiller dette fangstanlegget fra alle de andre.

– Slike drivlinjer som løper sammen, finner man jo også andre steder, som i sørnorske fjellstrøk. Men de leder bare til en sånn «kill site», hvor du har skyteskjul eller en grop som dyra ramler ned i, sier Olsen.

– Dette leder dem til en diger innhegning, 150 meter i bredde. Vi skal se på den når vi kommer dit.

Å lese et landskap

– Hele området er pepret med sånne små, runde sirkler. Er det skyteskjul? undrer Monsen.

– De som er helt sirkelrunde, er nok lagergroper. Man kunne lagre kjøtt og skinn, men også utstyr som man hadde brukt under fangsten.

Monsen peker på en steinsetting som er mer bueformet. Det må da være ...?

– Her har du et skyteskjul, bekrefter arkeologen.

– I dette området er det registrert 700 sånne skyteskjul. Tenk deg den tålmodigheten folkene som var her, må ha hatt. Ventingen på reinen, det rette øyeblikket. Ikke forhaste seg. Ikke gjøre en overilt manøver som skremmer.

Monsen stusser litt på utformingen av ledegjerdene, og ikke minst hvor lave de er – kanskje en halvmeter.

Er det virkelig nok til å lede reinen?

– Reinen er nokså sensitiv. Hvis noen begynner å følge gjerdet, så følger de andre etter, sier Olsen.

– Men man tror at det må ha vært noen markeringer, for eksempel staur. Man kan tenke seg et eller annet som blafret i vinden, og at de i noen områder har brukt tau.

Internasjonalt

Det er kanskje lett å tro at samene holdt på med sitt og drev en ren naturalhusholdning. Men disse rike jaktmarkene ga dem langt mer enn de trengte selv. Reinskinn var eksportvare.

– Det var høykonjunktur på det europeiske skinnmarkedet på 1500–1600-tallet, sier Olsen.

Handelsmenn fartet til Varanger allerede fra vikingtiden. Olsen og kollegene hans finner beviser for dette i gamle graver.

– Vi finner gjenstander fra områder ved Ladoga, kloss ved dagens Sankt Petersburg.

Skinn ble sendt sørover. Den andre veien kom det smykker av bronse og kobberlegeringer, og trolig tekstiler.

– Det var en viktig og stor handel, sier Olsen.

Dermed gikk det som det måtte gå.

Flere ville ha sin del av kaka. Dette var lenge før landegrensene ble trukket, og på siste halvdel av 1500-tallet ble Varanger-samene møtt av skatteoppkrevere fra tre stater: Russland, Sverige og Norge-Danmark.

Lærte de tamreindrift?

Jakten på reinen er en tradisjon som strekker seg gjennom titusener av år i Europa. Den har flyttet seg nordover etter som istiden gikk mot slutten.

På et tidspunkt var det over. Villreinen ble tamrein. Slik Olsen leser fangstanlegget, kan overgangen ha skjedd nettopp her – i flere trinn, og i løpet av de hundreårene der anlegget ble bygd.

Sent på kvelden er vi fremme ved den store steinsirkelen. Olsen ser ikke for seg at alle dyrene ble drept så snart de ble samlet.

– Jeg tror det skjedde noe mer her. Jeg tror at dyra ble holdt i live inne i disse innhegningene.

Han forestiller seg hva som kanskje foregår noen hundre år tidligere:

– Noen blir kanskje skadet, blir tatt ut og drept, og blir slaktet. Men det er også dyr som overlever. At reinen over tid blir vant til mennesker som kommer nokså nær, det er jo en del av prosessen med å drive reindrift. Etter hvert utvikles det et tillitsforhold mellom rein og mennesker.

Olsen har ingen gamle fortellinger eller skriftlige kilder å støtte seg på. Han tør ikke sette to streker under svaret.

Men noen hint finnes: På 1600-tallet, da bruken av anlegget gikk mot slutten, betalte Varanger-samene en årlig avgift til amtmannen. Den var på ni rein.

Ni levende rein.

– Hvorfor skulle de betale en avgift i levende rein, dersom fangsten innebar at all rein ble drept?

Tidslinjen passer godt med det man ellers vet. Overgangen fra jakt til omfattende tamreindrift skjedde for det meste i løpet av 1500- og 1600-tallet i dette området.

Respekt og ærefrykt

For Lars Monsen ble turen i Varangerhalvøya nasjonalpark et møte med det opprinnelige landskapet.

– Det er hundrevis på hundrevis av flere tusen år gamle villreintråkk. Da blir du ydmyk, full av respekt og ærefrykt for området – og for forfedrene som har klart å livnære seg her.

Fortidens fangstteknologi gjorde inntrykk.

– Noe tydeligere bevis på hvordan vi mennesker har klart å innrette oss i naturen, finner du ikke.

Lars Monsen serverer gjerne turtips toppet med en liten formaning.

– Den eneste måten å verne natur på, er at folk blir glad i den. Da må de få lov til å bruke den – men med vett. Det er ikke så vanskelig, sier Monsen.

– Tar du av papiret på et drops, sørg for at det blir med deg hjem. Du plukker opp en fyrstikk hvis du mister den. Du etterlater deg i alle fall ikke toalettpapir.

Og ikke minst:

– Så lar du alle steinene ligge i den formasjonen de ligger.

(Den siste regelen er grei å holde seg til over alt: Gravplasser, fangstgroper og andre kulturminner er spredt over store deler av norsk natur.)

Monsen tror ikke han driver noen skadelig PR for kulturminnet.

– Det ligger så langt til fjells uansett. Tilgjengeligheten begrenser trafikken.

Direkte hemmelig er det jo heller ikke fra før. Noiddiidčearru er ett av en lang rekke samiske kulturminner på Varangerhalvøya som er på vei inn på Unescos verdensarvliste. Da får de i alle fall oppmerksomhet.

Hvis du drar opp dit: God tur!

Og lov at du trår varsomt.