Helsevesenet som ble for rikt?

Martin Bech Holte hevder i sin nye bok at Norges bruk av oljepenger gjør oss mindre produktive. Men fungerer tankegangen når det gjelder helsevesenet? spør Kaveh Rashidi. Bildet: Holte på bokbad hos Polyteknisk forening. Foto: Polyteknisk forening

Et godt helsevesen har rom for omsorg, empati og tillit. Dette er kvaliteter som vanskelig lar seg måle i et Excel-skjema.

Martin Bech Holte hevder i sin nye bok, «Landet som ble for rikt», at Norges bruk av oljepenger gjør oss mindre produktive. Men fungerer tankegangen når det gjelder helsevesenet, og burde vi derfor strupe forbruket på helse?

Mer penger er løsningen

Norge er i Europa-toppen på helseutgifter pr. innbygger, og det stiger raskt: Bare fra 2016 til 2022 økte forbruket med 25 prosent pr. innbygger. Det er en utbredt tanke at veien til bedre helse går gjennom å bruke mer penger.

Mer til fødeavdelingene, så blir det et løft for fødende kvinner og nybakte familier. Mer til psykisk helsevern, så får vi færre mentale problemer. Og mer til å oppdage kreft, så får vi mindre av den forferdelige sykdommen.

I Holtes bok settes offentlig pengebruk under lupen. Kanskje skaper vi nye problemer når vi løser utfordringer ved å bruke mer penger?

Tanken er enkel: Hvis vi holder tilbake midler, kan vi tvinge frem mer effektive systemer. Trusselen i dagens pengerike system er at vi fjerner incentivet til grunnleggende forbedringer fordi vi til stadighet kjøper oss ut av problemene i stedet for å finne gode løsninger på dem.

Men stemmer dette i praksis? Fortell en sykepleier, jordmor eller lege som jobber på et offentlig sykehus, at problemet er at de ikke er effektive nok. Da vil du møte sterk motstand.

De som jobber overtid, kvelder og helger, vil si at systemet allerede går for fullt, og at løsningen er flere ressurser.

Så hvem har rett? Økonomen som vil tvinge frem økt produktivitet, eller arbeiderne som ønsker flere ressurser. La meg ta et eksempel fra mitt arbeidsliv.

Betalt ut av fastlegekrisen

For et par år siden sto jeg midt i fastlegekrisen. Det var for få fastleger, arbeidspresset var enormt og systemet nær kollaps. Noe drastisk måtte skje i arbeidshverdagen min. Jeg begynte å lete etter bedre samarbeidspartnere, vurderte om vi kunne redusere antallet helsesekretærer eller få inn ny teknologi på fastlegekontoret. Noe måtte gjøres for å forbedre systemet jeg var i.

Men initiativene mine kom ikke særlig langt før daværende helseminister ga 720 millioner kroner til oss fastleger. Over natten økte inntektene knyttet til pasientlisten min med 10.000 kroner i måneden. Pengene ble investert tilbake inn i fastlegekontoret, og problemene våre var løst. Eller var de det?

Lytter man til ideene i Holtes bok, kan det være at de 720 millionene faktisk hindret problemene i å bli løst på best mulig måte. For hvem vet hvilke andre løsninger som kunne ha kjempet seg frem hvis situasjonen fortsatte å tilspisse seg.

For ikke å snakke om hvem som drar mest nytte av pengene vi bruker i helsevesenet. Er det virkelig pasientene med størst behov som får mest helse av oljepengene?

Mye vil ha mer

En sentral utfordring ved å gi mer penger til helsevesenet er at etterspørselen samtidig vil øke. Enklere tilgang gir høyere forbruk selv om befolkningen ikke er sykere.

Hvis jeg som fastlege åpner opp 20 prosent flere ledige timer hver uke, så vil jeg ikke få 20 prosent kortere ventetid. De ekstra timene blir i stor grad fylt opp av mindre alvorlige problemstillinger som kunne, og antagelig burde, ha vært løst andre steder i samfunnet.

På samme måte: Hvis vi åpner opp for at alle med psykiske symptomer umiddelbart skal få hjelp, vil flere av livets naturlige utfordringer ende opp i helsevesenet. Hvis alle kvinner får en uke på barselavdelingen etter fødsel, eller hvis alle som bekymrer seg for kreft, blir testet fra topp til tå, så målretter vi ikke ressursene mot dem som trenger dem mest.

Helsevesenet må prioritere de som har størst behov for hjelp. Slike prioriteringer tvinges utvilsomt frem av et økonomisk press.

Man kan argumentere for at det også går an å jobbe effektivt i et system med mye penger, men slik jeg leser Holte, er dette i praksis vanskelig fordi man mister et viktig incentiv til å få mest mulig ut av hver krone.

Er produksjon et godt mål?

Kanskje Holte har et poeng: Vi kan få et mer produktivt helsevesen ved å tvinge frem effektive løsninger.

Det er ingen tvil om at dette fungerer i næringslivet. Man kan beundre næringslivets vinnere og imponeres av Teslas effektive bilproduksjon eller oppdretternes lave produksjonspris pr. laks. Men produktivitet er ikke et godt mål for helsevesenets kvalitet.

Den optimale fødeavdelingen er ikke den som produserer barn mest effektivt. På samme måte bør ikke målet være en fastlegeordning der legene håndterer pasienter raskest mulig. Eller et psykisk helsevesen som tar imot flest mulig på kortest tid.

Et godt helsevesen har rom for omsorg, empati og tillit. Dette er kvaliteter som vanskelig lar seg måle i et Excel-skjema. Og hvis helsetjenesten blir tvunget inn i sparemodus, er det stor sannsynlighet for at det nettopp er disse kvalitetene som ryker først.

Det ser vi allerede mange eksempler på i Norge. Du finner for eksempel ikke et sted i verden der det er tryggere å føde barn enn på offentlige, norske sykehus. Likevel har vi et opprør blant nybakte familier som ikke føler seg ivaretatt, og interessen for hjemmefødsler later til å øke.

Fastlegeordningen er en suksess, men andelen private tilbydere med mer tid til pasienten vokser. Og uansett hvor mange vi får inn i psykisk helsevern, så blir vi ikke kvitt psykiske helseplager.

Dette viser at god helse og et velfungerende helsevesen handler om mer enn produktivitet.

Sett mennesket foran regnestykket

Helsevesenet er ikke en bedrift som bare skal øke produktiviteten. For ved kun å måle oss på produktivitet risikerer vi å overse menneskene helsevesenet er skapt for: pasienter som skal føle seg ivaretatt, pårørende som trenger trygghet, og helsearbeidere som må få rom til å gi omsorg.

Kanskje jeg er naiv all den tid befolkningen blir eldre og sykere. Og enkelte vil påstå at vi må fjerne hjertet og følelsene fra regnskapet og styre helsevesenet etter hjernen og tallene.

Men jeg tror vi kan få i pose og sekk. Et helsevesen som produserer flest mulig behandlinger, men som også ivaretar menneskene bak regnestykkene. For uansett hvor mye penger vi har, har vi ikke råd til å overse menneskene bak tallene.