Vi kan ikke kaste bort tid og penger på illusjoner om kjernefysisk avskrekking

Vi kan ikke kaste bort tid og penger på illusjoner om kjernefysisk avskrekking, skriver Raymond Johansen. Foto: Paal Audestad

Kjernefysisk avskrekking er en dypt problematisk sikkerhetslogikk.

Europeiske og norske ledere står nå overfor et livsviktig valg: Skal atomvåpen få en større rolle i vårt forsvar, eller skal vi erkjenne at kjernefysisk avskrekking ikke gir troverdig eller realistisk sikkerhet?

Har hele tiden vært en illusjon

Da Frankrikes president Charles de Gaulle i 1961 spurte John F. Kennedy om USA virkelig var villig til å ofre New York for å redde Paris fra et sovjetisk kjernefysisk angrep, nektet den amerikanske presidenten å svare. Dermed utviklet Frankrike sitt eget atomvåpenarsenal.

USAs atomparaply, eller utvidede kjernefysiske avskrekking, har aldri vært mer enn et løfte og et håp. Når mannen med atomkofferten heter Donald Trump, blir det klart for de fleste av oss at det hele tiden har vært en illusjon.

Likevel jager Norge og andre Nato-land nå etter nye løfter om utvidet kjernefysisk avskrekking. Etter en ny illusjon.

Heller ikke franske eller britiske atomvåpen kan gi oss troverdig avskrekking eller det vi trenger for å forsvare oss. Ikke i dag, og ikke om de øker sine arsenaler. Dersom Russland invaderer Norge, er det ikke realistisk at Frankrike og Storbritannia vil risikere gjengjeldelse med atomvåpen mot Paris og London. Emmanuel Macrons og Keir Starmers løfter kan brytes i morgen, om ikke av dem selv, så av deres etterfølgere.

Urealistisk forslag

Nå brister illusjonen om utvidet kjernefysisk avskrekking. Også militære stemmer har begynt å sette ord på realitetene.

Major Johannes Kibsgaard ved Forsvarets høgskole/Krigsskolen beskrev i Aftenposten nylig hvorfor det å belage seg på en fransk eller britisk atomvåpenparaply krever «en litt for høy dose håp». Vi trenger flere forsvarsfolk som snakker høyt om dette.

Der stopper imidlertid min enighet med Kibsgaard, som konkluderer med at nordiske land bør gå sammen om å utvikle sine egne atomvåpen. Det er et urealistisk forslag. Skulle vi velge denne veien, vil vi bli møtt med internasjonal fordømmelse og sanksjoner, og vi vil måtte trekke oss fra ikkespredningsavtalen – selve hjørnestenen i den internasjonale sikkerhetsarkitekturen.

Kun Nord-Korea har gjort dette tidligere. Trolig vil Russland også bombe eller invadere de nordiske landene for å hindre dem i å realisere en slik ambisjon.

Vil nordiske atomvåpen gjøre oss tryggere?

Uansett gjenstår spørsmålet om troverdighet.

Vil de nordiske, taktiske atomvåpnene som Kibsgaard foreslår, avskrekke Russland og gjøre oss tryggere? Eller øke spenningsnivået og senke terskelen for bruk av atomvåpen?

Når han sier at taktiske atomvåpen kan brukes til å «trenge gjennom en fastlåst frontlinje», skal det skje på nordisk territorium og i våre russiske nærområder, med påfølgende konsekvenser for våre soldater, sivile og miljøet?

Om vi bruker ett taktisk atomvåpen, vil vi ikke få fem i retur? Og hva med faren for eskalering til bruk av strategiske atomvåpen?

Forskning viser at flaks har gjort at atomvåpen ennå ikke er blitt brukt igjen etter Hiroshima og Nagasaki. Når vi innser at flaks spiller en rolle i utfallet av de atomvåpenkriser som ligger foran oss, blir kjernefysisk avskrekking en dypt problematisk sikkerhetslogikk som til slutt vil føre til massemord og atomkatastrofe.

Ikkespredningsregimet kan rakne

Farlig nytale i favør av atomvåpen skyller nå over Europa. De ansvarlige politikerne må forstå at de – i det 80. året etter Hiroshima og Nagasaki – bidrar til å undergrave tabuet mot bruk av atomvåpen og til at hele ikkespredningsregimet kan rakne.

Vi må kunne ivareta vår egen sikkerhet uavhengig av USA. Men hverken en europeisk atomvåpenparaply, en «Euro-bomb», polske, tyske eller nordiske atomvåpenarsenaler er realistisk.

Vi kan ikke kaste bort tid og penger på illusjoner om kjernefysisk avskrekking. Norsk og europeisk forsvarsevne må styrkes med våpen og kapasiteter som vi faktisk kan bruke for å forsvare oss, og som derfor gir troverdig avskrekking – nettopp fordi de ikke er masseødeleggelsesvåpen og selvmordsvåpen. Vi har ikke noe annet valg.

Vi må ikke handle i panikk

Vi er på en knivsegg nå. Men vi må ikke handle i panikk, men treffe gjennomtenkte beslutninger. Våre politikere må aktivt søke kunnskap også om manglene og risikoen ved kjernefysisk avskrekking, som så ofte blir ignorert. Derfor var det uklokt av Norge ikke å stille som observatør på statspartsmøtet til FN-traktaten som forbyr atomvåpen forrige uke, der denne debatten fant sted.

Uansett hvor mørkt det ser ut, må politikere nå tørre å ta modige initiativer istedenfor å bidra til å øke risiko. Kun med politisk kamp vil vi få slutt på den trussel som atomvåpen utgjør for oss alle. Husk at Ikkespredningsavtalen ble fremforhandlet på 1960-tallet. Da var verden enda mer ustabil enn i dag.