Har Mor Norge råd til å forsørge sine barn?

Det finnes en urettferdighet i NAV-systemet, som jeg mener at du, som minister, kan og må rette opp.

Saken er slik:

Det står å lese på NAV sine sider at minstesats for barnebidrag er kr 5180 per måned for ett barn. Hvis far ikke betaler, kan NAV tvangsinnkreve pengene. Bidraget skal dekke utgifter til barnets livsopphold. Det står ingenting om at beløpet er behovsprøvd i forhold til mors inntekt.

Men – hvis far har gjort seg utilgjengelig eller kun kan forsørge seg selv, så kan mor søke om bidragsforskudd. Men da – altså hvis NAV skal betale barnebidraget – er minstesatsen plutselig bare 880 kr per måned for ett barn. Det vil si kr 4301 mindre! Og dette er i tillegg behovsprøvd! Hvordan henger dette sammen?

Enslige mødre – der far har stukket av, eller er uten betalingsevne – har da like store utgifter til tak over hodet, mat på bordet, transport, barnehage, klær, SFO og ellers alle de kostnadene som følger med å ha barn i Norge i dag.

Hvorfor denne forskjellsbehandlingen? Skal disse barna diskrimineres økonomisk fordi de har en pappa som ikke kan eller vil ta ansvar? Er de mindreverdige? Skal ikke barn som bare har en forelder likestilles med de som har to?

Må disse mødrene slite seg helseløse for å få «endene til å møtes» fordi staten ikke har råd til å hjelpe dem? Og hvor mange av dem blir langtidssykemeldte på grunn av stressrelaterte sykdommer? Og hvor mange av disse barna havner i fosterhjem fordi Mor ikke klarer mer? Og hva koster det? Og hvor mange aborter blir utført på barn nummer to eller tre av økonomiske grunner?

Situasjonen i dag er jo slik at folketallet går ned, klasserom står tomme, skoler legges ned, eldrebølgen kommer, landet mangler arbeidskraft.

Hva skal vi gjøre med dette?