Han glemmer aldri møtet med pasienten: – Følte det var galt

Ett møte endret Andreas Wahl Blomkvists syn på aktiv dødshjelp. 

– Jeg hadde ikke reflektert så mye over spørsmålet før jeg møtte en pasient som tok livet sitt ved å tørste seg til døde, sier han. 

Blomkvist studerte medisin og jobbet som pleieassistent. Pasienten var en svært syk og lidende eldre mann som levde med sterke smerter, forteller han.

– Jobben min var til dels å motivere denne pasienten til å drikke.

Men Blomkvist følte på hele seg at det var galt. 

– Han ba innstendig om å få hjelp til å dø. Da tenkte jeg at det måtte jo være en mer human måte å hjelpe denne pasienten på, sier han. 

– Straffbart å hjelpe  

Å ta livet av en annen person med personens samtykke, eller å medvirke til at noen tar sitt eget liv, er straffbart i Norge i dag.

Med jevne mellomrom blusser imidlertid debatten om aktiv dødshjelp opp, nå som følge av TV  2-serien «Dødsenglene». 

Der fortalte Kenth Frelsøy Brelin (37) om at han hadde så store smerter at han største ønske var å avslutte livet på en verdig måte. 

– I dag er det straffbart å hjelpe en pasient med å dø uansett situasjon og omstendighet. Det er ikke den beste løsningen, verken med tanke på omsorg eller respekt for folks autonomi, mener Blomkvist.

Overlegen er tilhenger av å innføre en restriktiv modell for dødshjelp i Norge, som setter klare vilkår for når man kan hjelpe pasienter med å dø. 

– Men jeg er ikke tilhenger av frislipp, sier han.

– Pasientene må for eksempel være samtykkekompetente. Det skal foreligge mye lidelse, uten realistiske forventninger til bedring. I en restriktiv modell kan det også stilles krav om kort forventet levetid, for eksempel en tilstand som vil medføre døden innenfor seks måneder.

FOR: Andreas Wahl Blomkvist, overlege i rus- og avhengighetsmedisin ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, har lenge engasjert seg i spørsmålet om dødshjelp. Foto: Daniel Berg Fosseng / TV 2

Debatten om aktiv dødshjelp har rast blant helsepersonell i flere år. 

Selv om en økende andel leger støtter dødshjelp, er fortsatt et mindretall enig med Blomkvist. 

Er lite imponert 

Et flertall i den norske befolkningen er for å innføre aktiv dødshjelp, ifølge en spørreundersøkelse fra 2023. 

Dette skiller seg fra synet blant helsepersonell, der et vedvarende flertall er imot, ifølge SNL. 

– Sakene TV 2 har avdekket, er ikke gode argumenter for at dødshjelp bør legaliseres i Norge, sier Morten Andreas Horn. 

Han er overlege i nevrologi ved Oslo universitetssykehus (OUS) og tidligere medlem av Rådet for legeetikk. 

– Dersom dødshjelp blir tillatt, vil det fortsatt være personer som ønsker å dø, men som vil bli avvist i helsevesenet, og som da vil måtte henvende seg til useriøse aktører slik TV 2 har vist.

TV 2-serien «Dødsenglene» har også avdekket et norsk undergrunnsmiljø der såkalte «dødshjelpere» tilbyr å hjelpe mennesker som vil dø. 

KRITISK: Morten Andreas Horn jobber med lindrende behandling til nevrologiske pasienter, som har sykdommer i nervesystemet. Foto: Øystein H. Horgmo

– Veldig vanskelig

Hovedårsaken til at Horn er imot dødshjelp, er at han mener det vil være vanskelig å lage et godt nok regelverk. 

– Dersom dødshjelp skal bli lov, så må det avgrenses, reguleres og kontrolleres, på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte. Dette kan ikke være noe enkeltleger avgjør etter eget skjønn. 

Han er bekymret for at en legalisering vil sette leger i svært vanskelige situasjoner. 

– Noen må da si til disse pasientene at de ikke oppfyller kriteriene, at de ikke kan få hjelp til å dø. Det blir veldig vanskelig dersom legene da må forvalte et uklart regelverk som ikke gir klare føringer for hvilke pasienter som skal få hjelp til å dø, sier han. 

Verken Norsk sykepleieforbund, Den norske legeforeningen eller Norsk farmasøytisk selskap er for legalisering av aktiv dødshjelp, ifølge SNL. 

– Går imot hele grunntanken

At et vedvarende flertall blant helsepersonell er imot aktiv dødshjelp, er det særlig én grunn til, mener Lars Ursin, professor i medisinsk etikk ved NTNU.

– Jeg tror at det bunner i at dødshjelp oppfattes som at det går imot hele den profesjonsetiske grunntanken ved å være lege eller sykepleier, nemlig å verne pasientens liv og helse.

PROFESSOR: Lars Ursin jobber med forskning og formidling innen et bredt sett av temaer innen etikk ved NTNU. Foto: Privat

Ursin viser til at et sentralt ideal i vår tid er at enhver person i størst mulig grad skal ta beslutninger som gjelder en selv.

– Vi ønsker frihet og selvbestemmelse, og det er kjerneverdier i møte med helsevesenet. I Norge er det ikke «legens helsevesen», men «pasientens helsevesen».

Men selv om disse kjerneverdiene kan stå sterkt ved beslutninger i livet, er det ikke klart at de gjelder ved beslutninger om døden, mener Ursin.

– Det er ikke gitt at pasienter selv skal bestemme veien ut av livet, og i hvert fall ikke at noen er forpliktet til å hjelpe dem med det, sier han. 

HELSEHJELP: Leger og sykepleiere kan oppleve at dødshjelp bryter fundamentalt med de normer og idealer som gjelder for yrket. Foto: Frode Sunde / TV 2

Dersom dødshjelp ble lovlig i Norge, vil det være helsepersonell sitt oppdrag og ansvar å utføre dette.

– Det kan være noe man nødig vil, så det er ett aspekt ved dette.

Et paradoks 

Men mer tungtveiende er nok opplevelsen av at dødshjelp står i strid med grunnprinsippet leger og sykepleiere jobber etter, nemlig «å være i livets tjeneste». 

– Helsepersonell har en positiv forpliktelse overfor pasienten. Hvis man vedtar et alternativ der de også skal hjelpe mennesker med å dø, så går det et skår i den kontrakten med pasientene, sier Ursin.

Dersom kontrakten blir uklar, kan det få uheldige konsekvenser, mener han. 

Det kan medføre at pasienter, som er alvorlige syke eller i livets siste fase, tenker at de ikke bør belaste helsetjenesten eller være en byrde for familien.

– Det kan paradoksalt nok føre til at pasienten ikke lenger føler at hen kan bestemme selv over sitt eget liv, men bør gjøre det som er best for andre, og at livet hens ikke lenger er av stor nok verdi til å få behandling og omsorg.

– Kan dødshjelp bli legalisert i Norge – uten at det går på akkord med viktige idealer og verdier?

– Dersom det utvetydig fremmer enkeltpasienters verdighet, og det finnes en god og tydelig måte å avgrense tilbudet på, vil det kanskje være mulig for flere å oppfatte som etisk forsvarbart, sier Ursin. 

– Meningsløs påstand 

Horn ved OUS mener aktiv dødshjelp ikke bare er et spørsmål om hva som er etisk rett eller galt, men først og fremst et spørsmål om hvordan det skal reguleres. 

– Det er meningsløst å karakterisere regelverket i andre lands dødshjelpslover og forslagene i Norge som «strenge». De er ikke strenge, men vage, og overlater til legers skjønn om de vil yte dødshjelp.

Horn mener også at erfaringene fra andre land viser at det kommer til å bli etterspurt. Han trekker fram Nederland som har hatt cirka 10.000 tilfeller av aktiv dødshjelp hvert år etter legaliseringen.

Horn er bekymret for at det ikke bare vil være pasienter med sterke, fysiske smerter som vil be om dødshjelp. 

– Det som driver pasienter til å be om dødshjelp, er også typisk symptomer som depresjon, håpløshet og ensomhet. Vi vet at det er de samme grunnene til at folk tar livet sitt i dag. 

Galt å ikke hjelpe 

Wahl står på sitt og mener at erfaringene fra blant annet delstater i USA, Canada, Nederland og Sveits taler for legalisering av dødshjelp også i Norge.

– Hvis du ser på undersøkelser om holdninger, både blant allmennheten og helsepersonell, til dødshjelp i landene hvor det er lov, så er det en klar støtte for det. Det har vist seg ikke å være så skremmende som man har fryktet, sier han.

Lege Andreas Wahl Blomkvist jobber ved Ruspoliklinikken i Tromsø. Foto: Daniel Berg Fosseng / TV 2

– Men er det ikke nærmest en umulig oppgave å lage et tydelig regelverk leger kan navigere etter? 

– Det finnes ulike modeller å navigere etter. Leger kan i beslutningsprosessen ha rolle som medisinskfaglig sakkyndige som vurderer bestemte vilkår. Disse vilkårene trenger ikke å være mer upresise enn det vi aksepterer i dag ved eksempelvis behandlingsbegrensning, gjenopplivning eller tvangstiltak, sier han.

Wahl viser til at regelverket i dag også krever at helsepersonell gjør en skjønnsmessig vurderinger i saker som omhandler liv og død. 

– Det synes å være en bedre løsning enn at vi skal nekte alle pasienter, uansett omstendigheter, å få hjelp med å dø, og til og med straffe leger som synes det er galt ikke å hjelpe pasienter.

Han deler heller ikke bekymringen for at mennesker som er deprimerte, vil søke dødshjelp, og viser til en undersøkelse fra delstaten Oregon. 

– Den viser at depresjon ikke er et viktig motiv for å be om dødshjelp. Folk som søker dødshjelp, oppgir behov for kontroll i dødsprosessen, ønske om å dø hjemme, tap av selvstendighet og verdighet, dårlig livskvalitet og funksjonssvikt som viktige årsaker.