Fra en estetiker til en annen

I en kronikk på NRK Ytring retter Trine Larsen, President i Norske Arkitekters Landsforbund, søkelyset mot hvordan arkitekttittelen ikke er beskyttet, og mener at den negative utviklingen man ser i den norske arkitekturen er et resultat av at «hvem som helst» kan kalle seg arkitekt.

Larsen ønsker at omgivelser og bygninger skal utformes av arkitekter med formell utdannelse, «Hvis ikke kan vi like gjerne åpne for at pianister kan vikariere for leger». Dette er en banal og fullstendig irrelevant sammenligning.

Jeg henger med i kronikken, syns den er god. Helt til Larsen retter pekefingeren mot 2-årige fagskoleutdanninger.

Hun mister meg når hun velger å insinuere at dette har sammenheng med at kvalifikasjonskravene for arkitektur ble senket fra 5-åring mastergrad til 2-årig fagskole i 2017. Larsen må gjerne opplyse meg om hvilke fagskoler som tilbyr arkitektutdanning på 2 år, eller hvilke arkitektkontorer som ansetter de med 2-årig fagskoleutdanning, for jeg vet ikke om noen.

Selv har jeg en 2-årig høyere yrkesfaglig utdanning i interiørdesign og romarkitektur. Men slapp helt av, jeg kaller ikke meg selv arkitekt av den grunn.

En fagskole har som mål å tilby korte, yrkesrettede utdanninger med en bransjenær og praktisk tilnærming. Målet er å til enhver tid holde følge med hvilken kompetanse bransjen har behov for, og dermed kunne utdanne kompetente yrkesutøvere som er klar for arbeidslivet direkte etter endt utdanning.

Det er mulig det finnes noen få unntak, men såvidt jeg vet, sitter det ikke kandidater fra fagskolene på norske arkitektkontorer og truer arkitektenes posisjon. De fleste med min utdannelse vil aldri være i nærheten av å få hverken anerkjennelse eller mulighet til å være del av de store prosjektene hun refererer til.

Men kompetansen vår er fortsatt høyst relevant og anvendbar i praksis i arbeidslivet, likevel. Det er Larsens bransjekollegaer, med lik utdanning som seg selv, som står for prosjekteringen av det hun omtaler som «Bygg uten mål og mening. Uten faglig fundering. Uten etikk, estetikk, natur og ånd». Det handler ikke om mangel på kompetanse.

Arkitektene begrenses av lave budsjetter og trange rammer som også er motivert av andre økonomiske interesser. Det er her problemet ligger, og det vet Larsen. Hun har til og med veldig gode, og konkrete forslag til hvordan det kan løses. En 5-årig mastergrad og en 2-årig høyere fagskolegrad er ikke det samme. Skal ikke være det samme. Kommer aldri til å bli det samme.

Det finnes en tid og et sted for enhver kompetanse og utdannelse, og det er viktig. Begge utdannelser kan bidra med ulik kompetanse, strategier, arbeidsmetoder og innfallsvinkler. Det er bra, det er slik det skal være.

Vi trenger mangfold, i utdanningssystemet og i arbeidslivet. Dette betyr ikke at jeg ikke mener vi trenger en teoretisk tilnærming i bransjen. Jeg heier på at arkitektene skal få annerkjennelsen de fortjener, og ikke minst mulighet og budsjetter til å bruke viktig kompetanse til å lage arkitektur som kommer oss mennesker til gode.

Men, det er synd, og ikke minst provoserende, at man velger å bruke anledningen til å sparke nedover når man skal belyse en ellers viktig problemstilling. Jeg nekter å ta skylden for arkitektenes feiltrinn.

Som en kandidat med høyere yrkesfaglig utdanning må man ofte forsvare hva det vil innebære å ha tatt en slik utdannelse, og i mange bransjer har vi fremdeles en lang vei å gå når det kommer til å anerkjenne fagskolen som en del av det norske utdanningssystemet.

Det viser, nok en gang, behovet for at fagskolesektoren fortsetter å jobbe for den anerkjennelsen vi fortjener.