«Føkk homser!»

Denne uka besøkte jeg en skole utenfor Oslo for å holde foredrag om blant annet oppvekst, karriere, drømmer, tro, legning og skam. Jeg gruer meg alltid litt før ungdommene kommer inn i salen.

Hvilke spørsmål får jeg? Kommer de til å lytte? Blir det en fin dialog?

Det begynte fint.

Jeg fortalte om oppveksten i et ganske «hvitt» Norge. Foran meg satt 150 elever med røtter i hele verden som ikke hadde peiling på hva slags Norge jeg vokste opp i. Så fortalte jeg om den vonde ungdomstiden da jeg skjulte at jeg var homofil og skammet meg.

De fleste lyttet. Noen flirte. Enkelte sov. Typisk ungdomsskolen, tenkte jeg.

Etter hvert fikk de stille spørsmål:

«Hvordan kan du være muslim og homofil samtidig?»

«Å være homofil er et valg du tar. Du ER ikke homofil.»

«Homofili er en av de største syndene i islam.»

«Har du hørt om Lot-folket i Koranen? De ble straffet av Allah fordi de var homofile.»

Jeg svarte så godt jeg kunne. De opptrådte verdikonservative, kompromissløse, direkte og hadde tilsynelatende mye selvtillit. Jeg satte pris på at de var ærlige, men samtidig var det ubehagelig! Det virket som de hadde bestemt seg for å grille meg.

Det kom også andre spørsmål. En gutt spurte om det var sant at «det er én mann og én kvinne i homofile forhold».

Stemningen ble mer amper.

En av jentene mente at guttene i klassen var altfor negative og fordomsfulle, og at de slett ikke var så perfekte muslimer selv heller: «Muslimske ungdommer drikker og ligger med jenter, og så kritiserer dere andre for å ikke være bra nok muslimer», sa hun irritert.

Den ene gutten forsvarte seg med at han bare ønsket å hjelpe meg og at homofili var en av de verste syndene i islam.

Jeg kjente at jeg fikk litt nok og svarte gutten at «Jeg trenger ikke din hjelp, jeg er en voksen mann og jeg er såpass mye eldre enn deg at jeg kunne ha vært faren din.» Han likte ikke svaret mitt og parerte med: «Ikke si at du er faren min. Du er gay, skjønner du det, du er gay!»

Han så ikke blid ut.

Da var timen over og mange av guttene ville gjerne snakke videre med meg. Jeg ville gjerne gå. Hadde fått nok. Flere av jentene ga meg ros og takket meg for besøket. Det var koselig. Jeg tok en debrif hos læreren før jeg gikk mot bilen.

Så kommer det: «Føkk gays!» roper en gutt fra et av klasserommene. Vinduet er åpent. Det står minst 5–6 andre elever i vinduet. De snur seg fort rundt. Jeg kjenner at det koker inni meg og samtidig blir jeg trist. Blir dratt tilbake til ungdomstiden.

Har vi ikke kommet lenger i Norge enn at unge gutter roper «føkk homser!» etter meg? Denne gutten har selv røtter i et annet land, er 35 år yngre enn meg og viser meg null respekt.

Jeg snur meg rundt, går tilbake til skolen. Læreren er fortsatt i resepsjonen sammen med to miljøarbeidere. Jeg forteller hva som har skjedd og at jeg håper at gutten får en reaksjon i det minste. Det er kaos i hodet mitt.

Ja, de er unge og trolig vil de kanskje endre holdninger. Jeg er voksen. Jeg klarer meg. Men hva med ungdommene på skolen som var til stede i salen, som er skeive og livredde for å bli outet?

Læreren sender meg senere en melding og sier at gutten trolig misforstod meg og trodde at jeg kalte faren hans gay, at det var derfor han ble sint.

Dette er ungdommene våre. Vår fremtid. Det bekymrer meg. Jeg vil dem bare godt. Hvem skal endre holdningene deres? Hvor mye kan lærerne endre?

Jeg har besøkt flere skoler den siste tiden, og ser det samme. Verdikonservative, homofobe gutter som håner meg litt, stiller vanskelige og dømmende spørsmål. De er ikke mange, men de roper høyt.

Vi har brukt mange tiår på å kjempe frem rettighetene til de skeive i Norge. Det har kostet. Utfordringen er at det stadig vekk kommer nye mennesker til landet som dessverre ikke har vokst opp med den samme toleransen.

Det finnes skoler i Norge hvor en stor andel av elevene har foreldre som kommer fra land hvor homofili er straffbart eller anses som syndig. Selvfølgelig blir ungdommene preget av foreldrenes tankegods. Det tar tid å endre holdninger, og lærerne blir den eneste motvekten.

Jeg håper inderlig at det jeg sier til ungdommene gjør inntrykk. At mitt budskap om toleranse, respekt, likeverd og kjærlighet sakte, men sikkert synker inn.

Synker det ikke inn, så synker vi!

SE OGSÅ «Lett å hate»: