Fire gode grunner til å utrede legalisering av dødshjelp i Norge

Det finnes gode grunner for å tillate aktiv dødshjelp og gode grunner til å være skeptisk, skriver Christian Lomsdalen. Foto: Pavel Storozhuk, Human-Etisk Forbund

Å utrede legalisering av dødshjelp skylder vi alle som har havnet, og kommer til å havne, i fortvilende situasjoner.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det finnes gode grunner til å tillate aktiv dødshjelp og gode grunner til å være skeptisk. Men nettopp derfor bør det settes ned et offentlig utvalg for å utrede både om, og i tilfelle hvordan, aktiv dødshjelplovgivning bør innføres.

Debatten om aktiv dødshjelp blusser opp med ujevne mellomrom. Nå sist gjennom Henrik Thunes sterke vitnesbyrd i Aftenposten om sin sønn Tobias' sykdom og død. Felles for disse historiene er at de handler om mennesker som har hatt gode grunner til å ønske seg større kontroll over egen død enn de fikk.

Det er på tide å sette ned et bredt sammensatt offentlig utvalg for å utrede spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp.

Her er fire gode grunner til å sette ned et slikt utvalg:

1. Menneskets selvbestemmelse: Spørsmålet om grensen for menneskets selvbestemmelse har gått igjen i filosofien og jussen i århundrer. Etter opplysningstiden har vi hatt en langsom utvikling mot mer selvbestemmelse for stadig flere. Fra at kun overklassen bestemte over seg selv og andre mennesker i ulik grad – fra slaver til tjenestefolk – til at våre lover sikrer alle størst mulig rett til å bestemme over eget liv. Hvorfor ikke også når det gjelder livets avslutning?
2. Folks holdning/folkemeningen: Mens de politiske partiene – og de fleste politikerne – i all hovedsak mener det samme om dødshjelplovgivning i dag som for 30 år siden, er folkemeningen over tid blitt stadig mer positiv til legalisering. De siste tallene tyder på at nærmere 80 prosent er positive til å innføre en eller annen form for dødshjelplovgivning som gjør det mulig for pasienter å slippe uutholdelig lidelse når det ikke lenger er utsikter til bedring. Det er samtidig et komplisert spørsmål, og det bør derfor drøftes bredt i en utredning.
3. Lovutviklingen i andre land: Det er ikke lenger slik at bare et lite fåtall land tillater dette. I løpet av særlig det siste tiåret har stadig flere land innført lignende lover, og for bare noen dager siden ble et lovforslag om legalisering i England og Wales presentert i det britiske parlamentet. Selv om ingen land har hatt «frislipp» av dødshjelp, bruker mange dødshjelpmotstandere Nederland og Belgia som skrekkeksempler, fordi man der har justert kriteriene slik at nye grupper får tilgang til å be om hjelp og få den.
4. Alle enkeltmenneskenes fortellinger: Fra den invalidiserte MS-syke Bodil, som fikk hjelp av lege Christian Sandsdalen til å dø i 1996, til historien om Torgeir Djønne Lian – født i 1996 – som i tidlig alder fikk en sjelden muskelsvinnsykdom som gjør at alle funksjoner forsvinner litt etter litt, og som i 2020 reiste til Sveits for å få hjelp til en verdig død. Og alle de andre enkeltmenneskene som har delt sin historie i håp om at norske myndigheter vil ta deres lidelser på alvor. Vi skylder alle dem som har havnet – og kommer til å havne – i fortvilte situasjoner som dette, å utrede saken grundig.