Familien tok valget for Oddny (90)

Skulle mammas gode liv i det røde huset under knausen på Fanøya, så langt vest du kan komme i Norge, byttes ut med en litt sliten, kommunal leilighet i Florø sentrum?

Oddny Johanna Ulriksen falt nederst i trappen en søndag morgen rett før pandemien veltet inn over landet. Det gjorde vondt, men ikke verre enn at hun var på plass i bedehuset klokken 11. Så bakte hun Sunnfjordlefser. Hun skulle ha besøk av foreningen dagen etter.

Utpå ettermiddagen kjente hun at noe var alvorlig galt og ringte døtrene. Vel inne på fastlandet ble det fastslått brudd i ryggen og fem ribbein.

Oddny kunne ikke reise hjem til øya. Hun måtte bli på fastlandet for behandling.

VG publiserte lørdag en kartlegging av alle landets kommuner VG har fått tall fra 356 av 357 kommuner i Norge. Vi har ikke tall for Haram kommune. Den var ikke egen kommune i 2023, men ble gjenopprettet i 2024.som viser hvordan det står til med bemanningen i 2023.

Eldrebølgen har vært varslet lenge. Og nå slår den inn over landet som en tsunami.

Norske kommuner rapporterer at de totalt har brukt 3,9 milliarder kroner på innleie av helsefagarbeidere, sykepleiere og leger. I VGs innsyn navngis totalt 36 ulike vikarbyråer.

For mange kommuner klarer ikke lenger å finne nok folk til å fylle lege-, sykepleier- og helsefagarbeiderstillingene sine. Da må de bruke bemanningsbyrå.

Det finnes ingen nasjonal oversikt over hvor mye kommunene bruker på å leie inn personell hvert år, men til VG forteller kommuner om en eksplosiv økning.

Kinn kommune, hvor Oddny bor, er en av få som ikke leier inn helsepersonell. Det er vedtatt av kommunestyret. Men det er stadig behov for ekstra hender på omsorgssentrene.

Norunn Stavø er kommunalsjef for helse og mestring i Norges vestligste kommune. Hun legger en kabal som aldri går opp.

– Vi prøver så godt vi kan ute i øyene med trygghetsalarm som går til pårørende og naboer, medisineringsstøtte og elektroniske alarmer. Vi lager medisindosetterDosett er et praktisk hjelpemiddel for dosering av medisiner, slik som tabletter og kapsler. En dosett finnes i ulike størrelser, laget for å hjelpe brukerne med å huske å ta tablettene dine. og sender ut med fergen. Men vi kan ikke sende ansatte ut med båt om morgenen og inn på kveld. Det finnes ikke nok helsepersonell, sier Stavø.

Nå mener kommunene det er på tide med rene ord for pengene.

For mens politikerne kommer med løfter for eldreomsorgen, står kommuner midt i en varslet krise. Det finnes ikke nok folk, og de har ikke nok penger.

Da daværende helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) i starten av 2023 sa at «hver enkelt må ta ansvar for egen alderdom», ble det reaksjoner.

Men kommunene er langt på vei enige med eksstatsråden. I en omfattende kartlegging har VG hentet inn tall og svar fra alle landets kommuner om helsetjenestene de leverer. De er bekymret for tiden som kommer.

Og ber deg og meg om ta mer ansvar for våre gamle.

Nå kan du selv sjekke hvordan det står til i din kommune.

Du kan også se hvordan demografi­utviklingen blir der du bor – altså hvor mange flere eldre og hvor mange færre barn.

Og du kan finne den lokale døgnprisenDøgnprisen viser totalsummen det koster kommunen for en sykehjemsplass. Hva brukerne må betale av totalsummen, varierer basert på egne inntekter og fra kommune til kommune. for en sykehjemsplass.

I Kinn er kommunalsjef Stavø helt klar på at kommunen ikke vil være i stand til opprettholde dagens tjenestenivå i eldreomsorgen.

– Vi har ingen ekstra arbeidskraft å ta av. Det blir utfordringen når antall eldre øker så voldsomt. Vi ser hva som er i ferd med å skje. Vi kommer til å mangle kompetanse og må stramme inn tildelingen, varsler Stavø.

–⁠ Folk må ta mye mer ansvar for sine egne. Vi kan ikke ha det som nå.

Flere kommuner VG har vært i kontakt med, fremhever det samme:

• Vestby kommune på Østlandet: «Det er for høye forventninger»
• Os kommune i Innlandet: «Folk bør i større grad bry seg om hverandre, alt kan ikke belastes det offentlige».
• Birkenes kommune i Agder mener at det i fremtiden blir nødvendig at innbyggerne planlegger for de eldre med egnet bolig og gode helsevalg. «Disse forventningsavklaringene må kommunen gjøre overfor innbyggerne.»

Her ville den voldsomme vinden ramme først. Like etter ville den nå Florø, Norges vestligste by.

Der gjorde Tone Ulriksen seg klar til nattevaktuke. Oddnys eldste datter har i mange år jobbet i fast nattstilling på omsorgssenteret på fastlandet.

Denne orkankvelden er mamma Oddny hjemme i huset sitt ute på øya.

En knaus mot vest skjermer 90-åringens hus fra storhavet. Tones eget hus ligger et steinkast unna, høyere i terrenget og med havet rett utenfor vinduene.

Datteren er helt rolig.

– Mamma blir ikke skremt av litt uvær. Men det blåser nok bra der ute nå. Håper det lille huset mitt ikke flytter på seg, sier Tone i telefonen, der hun ligger under dynen i byleiligheten.

Det er ettermiddag. Tone har sovet før nattevakten.

Ute på øya pusler Oddny på kjøkkenet, hun forbereder besøk. Og denne gangen blir det heldigvis ingen orkan på Fanøya.

I mange år var hjemmesykepleierne i kommunen på en runde til øyboerne hver onsdag. Fylket betalte.

Da Oddny falt i trappen høsten 2019 og måtte ha hjelp på stedet, var tilbudet for lengst lagt ned. Det var også slutt på at øyboere med helsefagutdannelse tok deler av vaktene ute hos eldre naboer som trengte stell.

I dag kommer dosetter med medisiner med postbåten til Fanøya.

Og trygghetsalarmen går ikke lenger inn til vakthavende på fastlandet. Den går til familie eller naboer på øyene.

Det er hverken økonomi eller nok helsepersonell å sende ut til Oddny og de andre gamle som bor på øyene lengst vest i Norge.

Sammen med VG rusler Tone opp på øyas fineste utsiktspunkt. Oddny kommer etter i høy fart i sin elektriske rullestol, den styrer 90-åringen enkelt med en hånd. Hjemme i huset går hun nå uten krykker. Ute er stolen grei å ha.

Etter at hun hadde frisknet til etter fallbruddet, var beskjeden fra kommunen klar: Hjelpen de hadde ute på øyene, var svært begrenset.

– Hun fikk tilbud om å leie en leilighet i Florø, forteller Tone.

– Det ville kostet henne 10.000–12.000 i husleie i måneden. Leiligheten måtte også pusses opp. Hun er minstepensjonist. Ute på øya har hun et nedbetalt hus. Mamma ville bare hjem.

For Oddny var det ikke aktuelt å bli boende i Florø, forsikrer hun.

– Var jeg blitt sittende i en leilighet i byen, ville jeg ikke ha blitt så bra som nå. Det tror jeg ikke.

– At vi klarte å få henne hjem, har gjort underverker. Det er fantastisk at hun har kommet seg så fint etter fallet, sier Tone.

Både hun og søsteren Siv har sine hus i morens nærmeste nabolag.

I sommer har Oddny gravd i hagen. Den bærer preg av en dame med grønne fingre. Døtrene er ikke i tvil om at livet på øya har gjort mamma mye friskere enn hun ville vært etter noen måneder i en leilighet inne i Florø.

– Den hagestuen, den elsker jeg, sier Oddny.

– Jeg tar ut kaffekoppen om morgenen og sitter og koser meg. Ser på fuglene som kvitrer rundt meg. Det er liv!

På kontorveggen til helsesjefen Norunn Stavø henger en plansje:

Innen 2032 kan kommunen regne med å ha opptil 801 flere personer over 67 år – og 473 færre barn i alderen 0–15 år.

For helsesjefen betyr det at hun må legge planer for at en mye større gruppe eldre vil trenge kommunale tjenester. Ettersom Kinn ikke leier inn helsepersonell fra byrå, er tjenesten organisert med en egen gruppe som tar vakter der behovet oppstår.

Det er bare åtte år til 2032. Hvor skal hun finne alle de som skal jobbe med de gamle – som blir så mange flere?

– I perioder er vi presset. Sykefraværet er høyt, og av og til er sykepleierdekningen lav. Den blir enda knappere frem mot 2040, sier Stavø.

Alle er opptatt av fremtiden i det kommunale helsevesenet.

– Vi ser hva som er i ferd med å skje. Vi kommer til å mangle kompetanse, og må stramme inn tildelingen. Folk må ta mye mer ansvar for sine. Vi kan ikke ha det som nå, gjentar Stavø.

I Kinn er kriteriene for tildeling av sykehjemsplass blitt endret.

– Vi har lagd et stort dokument om hva brukerne har krav på, og hva som strammes inn. Det er basert på økningen i antall eldre. Har vi ikke helsepersonell, kan vi ikke gi tjenesten. Det sier seg selv, mener Stavø.

De som kommer til å ha behov for tjenester, er for lengst født. Derfor vet helselederen hva hun står overfor:

– Skal vi ha samme personaldekning som nå og opprettholde dagens tjenestenivå, må vi på grunn av økningen i antall eldre ansette 200 nye personer innenfor helsevesenet. Det er ikke mulig. Vi vil ikke klare å gi helsetjenester på samme nivå. Noen må våge å si det.

Det har hun gjort flere ganger når hun har ment at bemanningen ikke er forsvarlig.

– Vi i kommunehelsetjenesten får sykere pasienter tilbake fra sykehuset. Noen er helt på slutten av livet. Andre er utagerende. Det er mye alderspsykiatri. Vi får beboere med alkoholdemens. For 30 år siden var vi dobbelt så mange ansatte. Vi er kjempeslitne, men samtidig elsker vi jobben vår, sier Tone.

De ansatte som VG treffer på Florøs to omsorgssentre, er krystallklare:

De har verdens beste jobb. Men den er knallhard.

På Florø Omsorgssenter er Wibekke Haugen og Bente Opheim på vakt. Via en digital veggskjerm kan de følge de viktige beskjedene:

En beboer er innlagt på sykehus. Det er planlagt en samling med sang og andakt. En annen ligger på det siste. En tredje skal ha time med fysioterapeut.

De to pleierne skaffer seg oversikt.

– Poenget er at ting skal gå kjappere. Vi skal bruke mindre tid på å ta telefoner. Det kan ta litt tid å komme inn på dataen. Men det er et veldig smart system.

– Hvordan er det med bemanningen her?

– Den er på et minimum. Vi er utslitte. Men vi elsker jobben vår. Vi har verdens beste jobb. Men helt ærlig: Vi er veldig slitne.

– Men hvorfor er det minimum bemanning?

– Det er enkelt å forstå. Kommunen må spare penger. Vi har en ramme å forholde oss til. Her på huset har vi flinke ledere, De tar i et tak med pasientene når det trengs. De hjelper oss. Men vi mister totalt tilliten til politikerne. Vi må få verdigheten tilbake, svarer de to kollegene.

I Florø har omsorgssentrene musikkterapeut som jobber spesielt med demente. Musikk tar ned utagering og uro.

– Vi har mange aktivitetstilbud og en 100 prosent samfunnskoordinator som jobber mot frivilligheten. Samfunnet må jobbe sammen for å klare dette. Vi prøver å pare eldre og frivillige. Sosialt aktive klarer seg lenger hjemme, sier Bente Opheim.

Frivilligheten er viktig på stedet som er definert som en hjemmetjenestekommune. Her skal befolkningen bo hjemme nesten hele livet.

– Den største utfordringen er når de blir demente. Vi har beboere i femtiårene med demens og vil så gjerne være der for dem. Sykdommen øker voldsomt, og vi må hele tiden være i forkant for at de skal være trygge. De kan ikke være alene, sier Opheim.

I høst har hun for første gang kjent seg så sliten at hun har vurdert å bli pensjonist. Bente Opheim er 62 år.

– Mamma klarer seg fint hjemme. Hun er vant til vinden. For meg er mamma et forbilde og et bevis på hvor frisk du kan bli hvis tilbudet er godt nok, sier Tone.

– Hun kunne ha bodd i en kommunal leilighet med hjemmesykepleie, isteden har hun hatt oss rundt seg. Jeg tror kommunen kunne spart penger ved å la øyboere som meg jobbe med dem som har behov her ute.

Datteren ler av 90-åringen, som ikke mangler pågangsmot.

– Det er ikke lenge siden hun klatret på en stige med et tiliters spann med maling. Spannet ramlet ned. Hun kunne ha ramlet ned selv. Det hun irriterte seg over, var malingsflekkene på en nyinnkjøpt pute til hagestolen, forteller Tone.

– Mamma blir her så lenge det er forsvarlig.

Tips oss

Journalist

Jobber mest med helsejournalistikk, men meld meg gjerne med andre nyhetstips som du synes er viktig.

Journalist

Jeg skriver reportasjer og nyheter om mennesker, politikk og samfunnsliv. Kontakt meg gjerne på er@vg.no dersom du har tips eller innspill til en god sak.

Journalist

Fotograf i VG siden 1989. Har dekket nyheter innenriks og utenriks. Mye sport og siden 2011 feature og historiefortelling. Er ekstra glad i å møte vanlige mennesker som har en historie å fortelle. Instagram: @linemfoto