Etter smykkeranet finnes det flere napoleonske diamanter på Slottet i Oslo enn i Louvre

I juni bar dronning Sonja passende nok Joséphines diamantdiadem ved gallamiddagen for president Macron, skriver Trond Norén Isaksen. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB

Louvre ble plyndret. Nå er det først og fremst i de skandinaviske kongehusene at det finnes napoleonske smykker.

For Frankrike er tyveriet av kronjuvelene fra Louvre et kulturhistorisk tap på linje med da Notre-Dame brant i 2019. Forskjellen er at det var mulig å gjenreise de ødelagte delene av Notre-Dame. Kronjuvelene var uerstattelige, og faren er stor for at de ikke lenger eksisterer.

De siste årene har det vært mange tyverier fra museer. Når bankene ikke lenger har kontanter, må kriminelle finne verdier andre steder. Juveler er spesielt utsatt. Riktignok er stjålne smykker nærmest umulige å selge på det legitime markedet, men de blir ofte raskt brutt opp for å selges som enkeltsteiner på det svarte markedet.

Da får kjeltringene riktignok bare en brøkdel av verdien, men en brøkdel av en milliard kroner – de stjålne kronjuvelenes samlede verdi – er også penger. Stjålne malerier kan derimot ikke deles opp og selges som småbiter, for hverken maling eller lerret har noen stor materialverdi.

Skulle alltid bære smykker

Et av Louvres mest kjente malerier er Jacques-Louis Davids skildring av Napoleon Is kroning i 1804. David har frosset øyeblikket like før Napoléon setter kronen på keiserinne Joséphines hode. Forsamlingen løfter øynene opp mot den perlebesatte kronen, som nærmest svever i luften over keiserinnen mens hun kneler i bønn ved keiserens føtter. Bak henne står hoffdamene og Napoléons søstre og svigerinner, som alle drypper av juveler.

For å kompensere for at den nye keiserfamilien ikke hadde blått blod, var Napoleon fast bestemt på å skape Europas mest glitrende hoff. Han ga ordre om at hoffets kvinner alltid skulle bære smykker. Joséphine fikk eksplisitt i oppdrag å blende alle med smykkene sine. Det gikk hun så til de grader inn for at Napoléon ofte rev seg i håret over pengeforbruket hennes.

Keiserdømmet varte bare i ti år, men i 1852 ble det gjenopprettet under Napoléon III. Han var sønn av Napoléon Is bror Louis og Joséphines datter fra hennes første ekteskap, Hortense. Napoléon III og keiserinne Eugénie omga seg med en prakt som gikk det første keiserdømmet en høy gang, men det hele kollapset i begynnelsen av den fransk-tyske krigen i 1870.

17 år senere bestemte republikken Frankrike seg for å kvitte seg med symbolene på sin monarkiske fortid. En såkalt relikviebrosje av store diamanter ble gitt til Louvre, men resten av kronjuvelene ble solgt.

I ettertid er dette blitt regnet som kulturell vandalisme, og et århundre senere begynte Louvre det møysommelige og ikke minst kostbare arbeidet med å bygge opp igjen en samling av kronjuveler. I 1985 ervervet museet et safirsmykkesett som hadde tilhørt Hortense, og tre år senere kjøpte de keiserinne Eugénies krone fra et medlem av Bonaparte-slekten.

En tiara med 212 store perler og 1998 diamanter som hadde tilhørt Eugénie, prydet «punkprinsessen» Gloria von Thurn und Taxis da hun sto brud i 1980. 12 år senere satt fyrstinnen igjen med milliardgjeld etter ektemannens død, og Louvres venneforening ga omtrent 63 millioner norske kroner i dagens pengeverdi for den.

Gjemt under et svensk stallgulv

I 2004 ervervet museet et halskjede og et par øredobber av smaragder og diamanter som Napoléon I hadde gitt sin andre kone, Marie-Louise. Senere hadde de gått i arv i Habsburg-dynastiet og overlevd andre verdenskrig gjemt under et svensk stallgulv.

I 2008 punget Louvre og venneforeningen ut omtrent 160 millioner kroner i dagens pengeverdi for en stor sløyfeformet diamantbrosje etter keiserinne Eugénie.

«Blant Louvres fremste oppdrag er utviklingen av museets samlinger, med et spesielt fokus på kunstverker og verdigjenstander som har tilhørt medlemmene av Frankrikes tidligere kongefamilie. Kronjuvelene er viktige blant nasjonens skatter, og vi er henrykt over at keiserinne Eugénies brosje vender tilbake til Frankrike», sa museets direktør Henri Loyrette.

19. oktober ble Marie-Louises smaragder, mesteparten av Hortenses safirsett og Eugénies perletiara, relikviebrosje og sløyfebrosje stjålet fra Apollogalleriet i Louvre. Tyvene tok også med seg Eugénies krone, men mistet den under flukten.

At tyvene gikk utelukkende for napoleonske smykker og lot alt fra kongehuset Bourbon ligge, sier noe om prestisjen til smykker med tilknytning til Napoléon. Dem finnes det heller ikke mange av.

Ett unntak

Etter Napoléons nederlag i 1814 ble de fleste medlemmene av familien hans nødt til å selge juvelene sine for å ha noe å leve av. Ett unntak var Joséphines sønn fra første ekteskap, Eugène, som Napoléon hadde adoptert, gjort til visekonge av Italia og giftet bort til prinsesse Auguste Amalie av Bayern. Keiser Aleksandr I av Russland tok dem under sine vinger og sørget for at de fikk en klekkelig erstatning for de italienske eiendommene de hadde mistet.

Smykkene deres gikk i arv til etterkommerne deres i Russland, Sverige, Danmark og Norge, men de russiske gikk for det meste tapt under revolusjonen. Etter tyveriet fra Louvre er det dermed først og fremst i de skandinaviske kongehusene at det nå finnes napoleonske smykker.

Til de store anledningene bærer dronning Sonja en smaragdtiara som kan spores tilbake til Auguste Amalie, mens dronning Silvia bærer et smykkesett i safirer som Auguste Amalie fikk av svigermoren.

Da jeg skrev boken «Ingrid Alexandras arv», som forteller prinsessens kvinnelige slektshistorie gjennom å følge kongefamiliens tiaraer fra kvinne til kvinne og gjennom krig og kjærlighet i 250 år, fant jeg dokumentasjon som viser at et praktfullt diamantdiadem dronning Sonja av og til bærer, faktisk tilhørte den berømte keiserinnen Joséphine. Kong Harald er nemlig tipptipptippoldebarn av Napoléons store kjærlighet.

Opprinnelsen var ukjent for kongefamilien, men diademet hadde gått i arv fra Joséphine til hennes sønnedatter ved samme navn, som ble gift med unionskongen Oscar I. Fra henne gikk det til det eldste barnebarnet, dronning Louise av Danmark. Hun etterlot det til sin yngste sønn, den ugifte og barnløse prins Gustav. Han testamenterte det til sin niese, kronprinsesse Märtha, med ønske om at det skulle gå videre til kong Harald og så i arv fra konge til konge.

I juni bar dronningen passende nok Joséphines diamantdiadem ved gallamiddagen for president Macron. Forhåpentlig kikket han nøye på det, for etter smykkeranet fire måneder senere finnes det nå flere napoleonske diamanter på Slottet i Oslo enn i Louvre.