«Et varmt gjensyn»

24 år etter vårt første kinomøte med den skrullete, klønete, vittige og veldig sjarmerende Bridget Jones, er hun tilbake som en godt voksen dame – som fortsatt forsøker å finne ut av livet.

Etter to oppfølgerfilmer som ikke var like gode som originalen, skulle man kanskje tro at den fjerde filmen i rekken var unødvendig. Nødvendig er den strengt tatt heller ikke, men filmen er fortsatt et herlig gjensyn med det som føles som ei gammel venninne.

I tillegg er «Bridget Jones: Mad About the Boy» en overraskende rørende fortelling om tap og sorg, og om å finne tilbake til seg selv og gå videre i livet.

Renée Zellweger har fortsatt upåklagelig komisk timing. Hun har sklidd rett inn i rollen som Bridget igjen, selv om det er ni år siden sist.

Den britiske aksenten og den karakteristiske gangen er selvfølgelig på plass, og det er rett og slett veldig gøy å se henne på kinolerretet igjen.

Surrete alenemor

Bridget Jones er enke. Det er fire år siden hennes elskede Mr. Darcy (Colin Firth) døde på et humanitært oppdrag i Sudan.

Hun ser ham fortsatt rundt seg. I de nære små øyeblikkene, som når hun kysser de to barna sine god natt om kvelden, blir stolt av sønnens fremføring på skolen, eller i det forventningsfulle øyeblikket på trammen før en venn åpner døren før et middagsselskap.

Livet som enke og alenemor er knallhardt. Å få tid til å ta vare på seg selv er umulig, men etter fire år innser Bridget at hun må begynne å leve igjen! Og betyr det at hun skal begynne å date igjen?

Etter hvert dukker det opp flere nye menn i livet hennes. Den unge parkvakten Roxter (Leo Woodall) er dritkjekk og har en greie for modne damer.

Mens Mr. Wallaker (Chiwetel Ejiofor), sønnens strenge, men velmenende lærer, synes Bridget er et friskt pust blant de masete «perfekte skolemødrene».

Har stor karisma

Michael Morris, som tidligere nesten utelukkende har regissert TV, har tatt over registolen fra Sharon Maguire, og han lener seg tungt på hennes uttrykk fra den første filmen.

Helen Fielding styrer fortsatt manusskuta, og sammen har de laget en film som har mange vink og nikk som fansen vil sette pris på.

Hvis det skulle være noen tvil så er det Leo Woodalls rollefigur filmens tittel henspiller på.

Den gryende stjerna, kjent fra «One Day» og «The White Lotus», har skrudd opp sjarmen til maks, og den søte forelskelsen som oppstår er absolutt troverdig, til tross for den store aldersforskjellen.

Men nå skal det også ganske mye til for å ha dårlig kjemi med Renée Zellweger. Jeg tror det er nærmest umulig ikke la seg bedåre av hennes karismatiske vesen.

Som Bridget er hun morsom, skarp og relaterbar, selv i de mest tilskrudde situasjonene hun havner i.

Ble tatt på senga

«Bridget Jones: Mad About the Boy» er veldig underholdende, men overrasket aldri som romantisk komedie. Filmen følger en velkjent dramaturgi og du skjønner hele veien hvordan det går til slutt.

Likevel ble jeg tatt på senga av hvor rørt jeg ble av Bridgets historie denne gangen.

Hvordan er det å miste partneren din og sitte igjen alene med to barn? Hvordan skal du klare å gå videre med livet ditt, samtidig som du bevarer minnet til dine barns far?

Her klarer filmen virkelig å si noe nært og viktig som treffer rett i hjertet. Det gjør «Mad About the Boy» til den beste av de tre oppfølgerfilmene – men like bra som «Bridget Jones’ dagbok» er den (selvfølgelig) ikke.