«Et helt fantastisk bygg»

1 month ago 12

terningkast fem XL arkitektur chat bredde

Allerede på lang avstand kan vi se det store trebygget slik det ligger i landskapet, liksom på talefot med de vide slettene, de lave, vindskjeve trærne og fjellene i det fjerne.

Det nye signalbygget Čoarvemátta i Kautokeino har litt av hvert å by på: fra akustisk, avansert teaterscene til gymsal, storkjøkken og slakteri.

Her skal nemlig Samisk videregående skole og reindriftsskole dele hus med det samiske nasjonalteateret Beaivváš.

Det er Snøhetta som har tegnet bygningen i samarbeid med arkitektkontoret 70°N og kunstner Joar Nango.

Bygget Čoarvemátta, ulike farger kommer frem i lyset.

baksiden av nybygget Čoarvemátta har rektangulære vinder.

Bygget Čoarvemátta i Kautokeino, som huser det samiske nasjonalteateret Beaivvas / Beaivváš, den samiske videregående skolen og reindriftsskolen.

Ligger vakkert i landskapet

Det samiske navnet henviser til det innerste leddet i reinsdyrgeviret, den såkalte ringkransen. Og det er også denne gevirkronen som danner utgangspunkt for husets slake y-form med sine tre fløyer.

Bygget er oppført i malmfuru, og har det vakre karakteristiske spillet mellom sølvgrått og gyllengult.

Kvistene i treet skaper liv og bevegelse i flaten.

Bygget Coarvematta i Kautokeino er et stort trebygg oppført i furu, tegnet av arkitektkontoret Snøhetta

Det oppstår også en fin kontrast mellom treverket og skifersteinen som er benyttet i den ene endeveggen. Steinene er lagt slik at det dannes et vakkert diagonalt fargespill.

Også vekslingen mellom ulike vindusstørrelser gir en musisk rytme til helheten.

Video: André Bendixen / NRK

Et vakkert dynamisk linjespill

I den ene enden har bygningen en slak gavlform, som skal hjelpe snøen å gli ned fra taket.

I den andre enden er takvolumet gitt en skulpturell vridning, slik at taket går fra å være delvis horisontalt til å danne en mektig vertikal ned mot bakken.

Også her tror jeg nok konstruksjonen ikke bare er skapt med tanke på det estetiske, men at vridningen i samarbeid med vinden skal bidra til at snøen ikke hoper seg opp på taket.

Taket på nybygget Čoarvemátta som blant annet skal huse Beaivváš.

utenfor nybygget Čoarvemátta er det store steiner som fungerer som benker

Dette formgrepet skaper uansett et vakkert og dynamisk linjespill, og kommuniserer tydelig hvor vi skal gå for å komme inn.

Takets fallende diagonal kunne nok vært mildt angstfremkallende hvis ikke de vertikale søylene hadde dannet en trygg og stabil motvekt.

Under takvridningen oppstår det også en liten, lun hule omkring inngangspartiet. Her beskyttes de besøkende på en hyggelig måte mot vær og vind.

Usamisk parkeringsplass

Når vi går ut av bilen på den nyanlagte parkeringsplassen, er det imidlertid ikke noe behov for en slik beskyttelse: Det er varmt og vindstille, og den kortermede blusen min kleber seg til ryggen.

Det lukter svidd gress og varm asfalt, og jeg blir stående og se på det veldige parkeringsanlegget som danner en absurd kontrast til det vakre, organiske bygget.

Jeg kan knapt nok forestille meg noe som er mindre i tråd med samiske levesett og byggeskikk enn denne endeløse asfaltsletten, som skjærer inn som et åpent sår i den vidstrakte og gylne vidda.

De opprevne rendene langs asfalten vil sikkert trenge minst en generasjon for å gro igjen med lyng, buskvekster og mose.

Video: André Bendixen / NRK

Selvsagt ville en parkeringskjeller ha kostet mye mer, men i dette tilfellet, i akkurat dette landskapet, synes jeg det er underlig at man ikke har vært mer opptatt av å begrense anleggets fysiske fotavtrykk til et absolutt minimum.

Foran inngangspartiet er det bygget benker rundt en bålpanne.

Store steiner er også plassert ut, sikkert både for fysisk å hindre motorferdsel tett opp til inngangen, men også som sitteplasser rundt bålet. Jeg slår meg ned, og kjenner hvor godt det er å sitte slik på en diger solvarm stein.

Det et fint materialspill mellom de ulike elementene i plassen foran inngangen: Treverket i benkene, steinene, de organisk formede skiferhellene og den lyse betongen.

Kunnskapen og rasjonalitetens søyler

Fra baksiden ser bygget helt annerledes ut.

Det at bygningskroppen er så lav og langstrakt kunne fort gitt den et litt brakkeaktig preg. For å motvirke det ensformige og monotone har arkitektene skapt et spennende spill med hele og halve søyler.

Noe som likner en forenklet tempelfasade viser hvor inngangen på baksiden er å finne.

Video: André Bendixen / NRK

Jeg liker at byggets forskjellige sider har helt ulike ting å fortelle oss.

Mens forsiden med sin dramatiske vriding henspiller på teaterfunksjonen, er baksiden verdig og høytidelig, og minner om at dette faktisk også er en utdannelsesinstitusjon: Dette er kunnskapen og rasjonalitetens søyler.

Selve utformingen av søylene er enkel, men formsterk. Både søylens «fot» og «hode» er markert på en fin og verdig måte.

Søylene rammer inn høye vinduer som speiler himmelen og landskapet.

Lavvoen som inspirasjon

Både fra forsiden og baksiden kommer vi inn i det samme åpne rommet.

Dette er vestibylen, som vil fungere som både møtested og auditorium. Mens selve bygningskroppen er inspirert av gevirkronen, er det i foajeen lett å se at også lavvoen er en viktig inspirasjonskilde. Ikke minst på grunn av den store lysåpningen i taket, som gir et vakkert lysinnfall.

Video: André Bendixen / NRK

Men det er ganske iøynefallende hvor stor oppmerksomhet taket stjeler i opplevelsen av rommet.

Jeg forstår at de kraftige kryssende bjelkene er en del av den bærende funksjonen som samtidig skal illudere lavvoens reisverk.

Men når alt det tekniske, praktiske og elektriske kommer i tillegg, blir det veldig mye.

Tynne og tykke rør løper på kryss og tvers, og blir dominerende elementer i helheten.

I dette rommet blir det rett og slett en kamp om oppmerksomheten mellom det arkitektoniske, det funksjonelle og det kunstneriske, og da er det jo litt ironisk når det er sprinkleranlegget som går av med seieren.

nybygget Čoarvemátta i Kautokeino har en romslig vestibyl

nybygget Čoarvemátta i Kautokeino har en romslig vestibyl med en stor tretrapp

Taket i nybygget Čoarvemátta i Kautokeino mange detaljer og y-formede lamper.

nybygget Čoarvemátta i Kautokeino har en romslig vestibyl med en stor tretrapp og interessante y-formede lamper.

En vakker fargemessig helhet

Det er slike tilsynelatende bevisstløse (eller bare håpløse) valg som forundrer meg, nettopp fordi prosjektet i all hovedsak er preget av en så stor formkompetanse, og et tydelig fokus på detaljer.

Slik bygningskroppen henter sin form fra gevirkronen, er også stoler og lamper basert på den samme, slake y-formen. Interiørets koloritt er også veldig gjennomført. Den spenner fra dyp vinrød, og tomatfarge, via bringebær til skinnende oransje.

Nybygget Čoarvemátta på innsiden har mye rødtoner.

I de fleste tilfellene er møblene stemt vakkert inn i den fargemessige helheten. Men plutselig er det noe som helt uforklarlig skjærer ut.

Hva gjør for eksempel de lyslilla stolene øverst i amfiet i vestibylen? Fargetonen skingrer grelt mot den røde veggen, og mot det gylne Iver Jåks-verket som henger der. Det er rett før jeg bretter opp ermene og begynner å ommøblere. Det ville jo være ganske enkelt å bare flytte noen stoler opp fra restauranten.

Stoler med Y-formet rygg i kantina i Coarvematta

Gullkunst på veggene og sterke farger går igjen. Her er oransj vegg, gullkunst, hvite bord og lyselilla stoler.

Nybygget Čoarvemátta i Kautokeino bruker flotte, sterke farger. Her er ulike toner av blått.

Synergieffekter

Dette flerbrukshuset legger til rette for mange gode synergieffekter mellom teater og skole. Her kan elevene bidra i verkstedene med å lage for eksempel scenografi eller kostymer, og teateret blir selvsagt en viktig ressurs for elevene i deres utdannelse.

Man håper naturligvis også at nærheten til teateret skal sikre rekruttering for fremtiden.

Sceneteppe med ekstravagant mønster på Beaivvas, det samiske nasjonalteateret

Det er ikke mange teaterhus som kan skilte med et skikkelig slakteri.

Men i reindriftsutdanningen må man selvfølgelig ha denne typen fasiliteter.

Det er fascinerende hvordan hele kretsløpet fra levende dyr til mat på bordet visualiseres gjennom arkitekturen. Her kan vi følge reinen på dens fatale reise fra innhegning, via slaktebenk og kjøkken til restaurant.

Jeg var i grunnen glad for at reisen kun foregikk i tanken, og at jeg slapp å bivåne en reell slakteprosess, men ingen skal si noe annet enn at her legges det til rette for virkelig kortreist mat.

Slakteriet i Coarvematta, i reindriftsskolen, Kautokeino

Jeg har ikke videre greie på verken slakt eller storkjøkkendrift, men jeg må si at det hele ser ut til å være svært godt og funksjonelt tilrettelagt.

Krevende forhold til kunst

Som alle store statlige byggeprosjekter har også Čoarvemátta sitt utvalg kunstverk.

Det er KORO, statens organ for kunst i det offentlige rom, som har ansvaret for dette.

Noen verk av eldre dato har blitt med på flyttelasset fra den gamle skoletomten, mens andre verk er skapt for anledningen.

Et verk som kommer relativt godt til sin rett i det krevende rommet er Rámavuol Elle Bigge (1983) og Merethe Kuhmunens (f. 1990) verk. De tre tekstilelementene likner skjold eller kanskje vulvaer. De to til venstre likner hverandre, mens den til høyre er annerledes, noe som gjør at uttrykket deler seg litt i to pluss en, noe man kunne motvirket ved å henge den høyre i midten. Men dette er uansett et uttrykk med formstyrke og uttrykkskraft.

kunstverk i Coarvematta av Rámavuol Elle Bigge og Merethe Kuhmunen

Kunst av Britta Marakatt-Labba inne i Coarvematta

Blant utvalget av kunstnere inngår store navn som Britta Marakatt-Labba, Máret Ánne Sara, Aage Gaup og Iver Jåks.

Mange av kunstverkene er plassert i foajeen, noe som i de fleste tilfeller fungerer nokså dårlig.

Video: André Bendixen / NRK

Som jeg allerede har vært inne på, er dette et rom der elementene kjemper om oppmerksomheten. Det gjør at kunstverkene enten drukner fullstendig, eller fremstår som forstyrrende elementer i den formmessige helheten.

Her burde man nok enten valgt å plassere kunsten andre steder i bygget, eller eventuelt valgt mer høyrøstede verk som på en bedre måte ville makte å ta opp konkurransen om oppmerksomheten.

Kunstner Aage Gaup sin skulptur «Girdinoaiddi loddi / Flyvesjamanens fugl» utenfor Coarvematta i Kautokeino.

Kunst av Fredrik Prost i Coarvematta. Viser et bjørnehode

Men alt i alt er Čoarvemátta blitt et helt fantastisk bygg!

Det vil garantert bli et viktig samisk samlingspunkt og et uvurderlig kulturverksted som kommer til å ha en stor betydning langt ut over Finnmark og Sápmi.

Publisert 21.08.2024, kl. 06.00

Read Entire Article