Ensomhetens mange ansikter

Ett av alternativene er Else Kåss Furuseths «Ensomhetspartiet». All ære til henne for å sette søkelys på et tidsaktuelt problem i en verden der ensomheten florerer og er i ferd med å bli en av vår tids største folkesykdommer. Det skjer samtidig med at vi aldri har hatt flere kanaler for kontakt med hverandre. Den lille dingsen i hånden er koblet til alt og alle, men likevel er vi mer alene enn noen gang. Det blir ikke bedre av at nesten én million nordmenn bor alene, og at det er dyrt å være enslig.

Men kanskje er bildet mer sammensatt. I sin bok «Granhäcken. En essä om ensamheter» utfordrer den finske filosofen Nora Hämäläinen ideen om at vi står midt i en «ensomhetspandemi». Hämäläinen – som kommer til årets Protestfestival – minner oss om at ensomhet ikke er én størrelse, men mange. Vi må snakke om ensomheter i flertall. Jeg kjenner meg igjen i dette. Gjennom et liv preget av dødsangst har jeg lært at vi alle er påtvunget en grunnleggende ensomhet: Vi er født alene, og vi skal dø alene. Mellom disse to ytterpunktene lever vi med ulike grader av fellesskap og fravær av dette.

Åpen

Jeg tenker iblant på en kvinne jeg så på en kafé. Hun satt der uten kaffe, uten mat. Hun halvslumret iblant, andre ganger stirret hun apatisk ut i rommet. Noen prøvde å snakke til henne, men hun reagerte knapt. Så skjedde det noe. En ung kvinne slo seg ned i nærheten og snakket lavmælt til henne. Familie? Jeg kjente på et snev av lettelse, før jeg forsvant inn i neste avis. Kanskje gikk det tre minutter før jeg kikket opp igjen. Kafé-kvinnen var helt uinteressert i damen som snakket til henne. Nei, hun kunne ikke være familie. Neste gang jeg så opp, var hun alene igjen. Hun halvsov. Så våknet hun brått og satte blikket rett fram, nesten apatisk. Det slo meg: Dette er ikke et øyeblikk av ensomhet, dette er livet hennes. Ensomhet kan være like seig som tiden selv, like vedvarende som en kald elv som aldri tørker inn. Og jeg kjente meg igjen i henne.

Vi kan ha andre former for ensomhet, men de går i bunn og grunn ut på det samme. Det dreier seg om ventetid. Ensomheten finnes i vinden som famler i krokene. Ensomheten er i den middelaldrende kvinnen. Ensomheten er i tida mellom øyeblikkene, når det finnes øyeblikk. Ensomhet er bare tida som somler. Kafé-gjesten som jeg observerte, orket ikke sitte alene hjemme. Kaféen var avveksling. Øyeblikk er noe annet. Hun merket knapt folk som passerte, men hun hørte den døsige lyden av stemmer i lokalet. Det kunne kanskje gi lindring? Hun sovnet igjen. Jeg forlot henne, måtte hjem til mine.

Vi er alle ensomme, om enn på hvert vårt vis. Billedlig kan det sies at vi hver og en befinner oss på skipet Titanic. Og vi vet hvordan reisen ender. Men ensomheten er ikke bare et eksistensielt fenomen. Den er også et massivt samfunnsproblem. Som Noreena Hertz skriver i Ensomhetens århundre, øker ensomhet risikoen for både hjertesykdom, demens og depresjon. Den er like skadelig som å røyke 15 sigaretter om dagen. Og den gjør oss mindre empatiske.

Er vi våkne, møter vi ensomheten daglig; i naboen som aldri får besøk, i kollegaen som ikke har familie, i ungdommen som bare finner fellesskap på skjermen. Vi leser om den i tragiske historier om mennesker som blir funnet døde etter å ha ligget alene i leiligheten i ukevis. Vi skjuler den i våre egne familier, bak smil og småprat, mens vi innerst inne vet at også vi har vårt å bære på. Noen kaller det depresjon og søker «løsning» i en daglig liten lykkepille.

Er ensomhet uunngåelig? Jeg tror ikke det. Fellesskap kan skapes, om vi våger å åpne oss og slippe andre inn.

Jeg leste i en svensk kristen avis at kristne mennesker burde gå tilbake til det som var mer vanlig for femti år siden; små cellegrupper, bibelgrupper og syforeninger. Det var slikt moren min og misjonstantene, som vanket hos oss, drev med på 1970-tallet. De kom nær andre mennesker på den måten.

Vi må kanskje slutte å snakke om ensomhet som en epidemi vi kan utrydde. I stedet bør vi se på den som en del av menneskets vilkår her i verden. Vi vil aldri kunne fjerne den helt. Men vi kan gjøre den lettere å bære og leve med. Vi kan bygge små fellesskap, være oppmerksomme på de tause ved kafébordet, banke på hos naboen. Vi kan, som Hämäläinen skriver, anerkjenne ensomhetenes mangfold og sammen finne måter som gjør at vi kan leve med den.

Samhold er et vakkert ord. I dag snakkes det hele tiden om mangfold. Og det finnes alltid små drypp av håp i en mangfoldig verden; i et blikk, en samtale eller en middag delt med fremmede. Kanskje er ensomheten et uunngåelig grunnvilkår. Men fellesskap og samhold er vårt ansvar.

Når vi skal stemme på valgdagen, er vi en del av et nasjonalt fellesskap. Alle som er gamle nok, kan jo avgi stemme. La oss se på de minuttene da denne handlingen skjer, som en høytidsstund. Det kan man gjøre selv om man skulle kjenne seg som verdens mest ensomme menneske.