En håpløs rapport fra et ulverevir

Det er håpløst, for vi vet at familien som desperat kaller på sine egne, allerede er død, skriver Thomas Wiken. Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB

En ulv lever opp til 16 år. I Norge er snittalderen tre til fire år før livet brått er over.

Det er fire varmegrader, en mild januarnatt, og vi er en drøy time fra Oslo sentrum. Snøen som falt i går, er blitt tung av regnet som kom etterpå. Vi leter om natten på svart is langs skogsbilveier. Vi snirkler oss av gårde.

Vi leter etter dem vi ikke ønsker å finne – «troféjegere» – på lovlig jakt i ulvens vernesone. Endelig ser mørket ut til å tape for solen, som truer med en ny dag bak horisonten, der den sender et varmt, gyllent lys over innsjø og skog.

Dødsdømt familie

Dette er tredje året jeg er med i organisasjonen Aktivt Rovdyrvern under ulvejakten, inne i vernesonene for ulven. På de tre årene er den helnorske bestanden redusert med nesten 70 prosent. Det merkes godt.

Stillheten er annerledes. Sporene i snøen som ikke lenger er der. Alt henger sammen, alt har sin plass. For det er ikke bare ulvespor som blir borte.

Alt har sin pris.

For akkurat ett år siden sto jeg midt på natten omtrent her. En familie var splittet av kilometer med faretruende flagg på liner. Flaggliner. For meg var det første gang jeg hørte ulvens sang. Det var deres siste. Jeg orker ikke huske hvor mange de var.

En dødsdømt familie, dømt på bakgrunn av gamle myter og bakstreverske holdninger. Et «konfliktdempende» tiltak, sto det i vedtaket. Det er uvisst hvilken konflikt drapene skulle dempe.

Har alt å tape

To søsken – eller var det en tante som stakk unna med en av ynglingene? To ulver som forsvant da helvete brøt løs rundt familien den morgenen. Vi tok ned noen kilometer med plastgjerder. Flaggliner. På truger i natten «bak fiendens liner».

Det er håpløst, for vi vet at familien som desperat kaller på sine egne, allerede er død. Det er vedtatt. Men det er meningsfullt dersom vi fra dette klarer å formidle noe som kan føre til varig endring. En ulv lever opp til 16 år. I Norge er snittalderen tre til fire år før livet brått er over. Ingen tid å lære, ingen tid å være. De har alt å tape.

De unnslapp. To stykker. Derfor er jegerne tilbake. Derfor står vi her nå. Det vises til at det demper en konflikt et sted, eller i noen. Her er det stille. Det er måneder siden spor sist ble sett, men noe må dø for at brøkene skal gå opp.

Jegerne er her. Vi er her. Helt fraværende er skogsfuglene, som før skremtes til flukt over tretoppene av bil eller ski. Elgsporene, som før krysset skogsbilveiene, er nesten fraværende.

Skyter en pil av lykke rett i hjertet

Med sporene i snøen forsvinner også gleden man får av bare å stå i slike spor. Forestille seg skogens konge som bakser seg gjennom den dype snøen. Eller undres over harens spor dit ingen vet. «Er det et ulvespor der borte?»

Bare tanken. Bare muligheten for at det kunne være, skyter en pil av lykke rett i hjertet og skaper et øyeblikk hvor livet er tydeligere, enklere.

Tenk om slike øyeblikk kunne måles og verdisettes. Tenk om politikernes Excel-ark hadde kolonner for slike verdier. Tenk om skogen ble målt i mer enn meterprisen på bordpanel og papirmasse. For skogen er terapi, energi, trening, mening og mye mer for tusenvis av mennesker.

Men nå er det så få historier som fortelles i snøen. Nesten ingen spor til fortelling.

Nå kjører vi rundt – jeger og verner. I et vakkert landskap, bare oss. En verner leter etter en jeger som leter etter en ulv som leter etter et sted å bare være. I et stille landskap. Enighet om uenighet. Intensjoner og verdisyn.

Verdier og interesser – så høylytt motstridende, men likevel overdøvet av en gjensidig følelse av tomhet.