Donald og generalene

Og med presidenten selv, Donald Trump, i rollen som frelseren. Tause, og uten å fortrekke en mine, satt de benket opp for å bli frelst for Donalds politiske prosjekt. Hegseth, som for øvrig er av norsk avstamning, åpnet med en tordentale der han i en mikstur av krig og Kristus truet med å sparke «feite generaler» som ikke fremsto som krigere. Og Trump fulgte opp med sin sedvanlige tirade av offer-retorikk, der det bare finnes en som nå kan redde USA og resten av verden. Nemlig ham selv. Mener han.

Enkelte hevder at USA beveger seg i fascistisk retning. Det er det neppe grunnlag for. Foreløpig. I alle fall hvis man sammenligner med fascismen slik den utviklet seg i Europa på 1920- og 30-tallet. Det finnes i USA ikke spor av korporativisme, der alle deler av samfunnslivet er underkastet et statsbærende parti, og som til nå har vært en sentral del av all kjent fascisme. Slik man også så i Sovjetunionen fram til oppløsningen rundt 1990. Dessuten holder USA fast ved sin grunnlov fra 1787. Den er verdens eldste fungerende grunnlov basert på demokratiet og rettsstaten. Den norske fra 1814 er verdens neste eldste.

Innkallingen av de amerikanske toppoffiserene, til det man i militære kretser gjerne kaller en «pep-talk», er ikke noe helt nytt og ukjent. Den såkalte Blomberg-Fritsch-affæren i Hitler-Tyskland fra januar 1938 vakte betydelig oppsikt i inn- og utland da den ble kjent. Bakgrunnen var et møte Hitler hadde 5. november 1937 med ledende offiserer og politikere. Det ble tatt et referat fra møtet, og det er også årsaken til at innholdet i dag er kjent. Hitler la frem sine utenrikspolitiske målsettinger, som inkluderte bruk av militær makt, for å sikre kontroll med landene i Øst-Europa.

Utenriksminister Konstatin von Neurath, og generalene Werner von Blomberg og Werner von Fritsch (nr. 1 og 2 i det tyske militære system), kom med klare motforestillinger til Hitlers offensive utenrikspolitiske planer. Det førte til at Hitler bestemte seg for få en ny og mer «forståelsesfull» ledelse. Neurath ble erstattet av Joachim von Ribbentrop, og de to generalene ble utsatt for en ytterst skitten og simpel bakvaskelseskampanje som førte til deres avgang. Deretter utnevnte Hitler seg selv til militær øverstkommanderende, slik Trump også er, med den lojale og underdanige general Wilhelm Keitel som stabssjef.

På folkemunne ble Keitel bare kalt «lakeitel» (altså lakei, eller tjener). Slik også Hegseth åpenbart er en lakei for Trump.

Noe senere kalte Hitler inn 300 generaler og admiraler til møte for å forklare endringene i den øverste militære ledelse. De fikk beskjed om at de som ikke var komfortabel med Hitlers utenrikspolitiske mål ved bruk av militær makt, kunne ytre det på møtet. Ingen sa noe. Slik heller ingen i USA fremmet noen motforestillinger overfor Trump. Selvfølgelig. For det ville i realiteten ha vært en oppsigelse. Den gang som nå.

Hvis Donald Trump, med hans krigsminister Pete Hegseth diltende i hælene, trodde at de ville bli møtt med trampeklapp og hallelujah-rop, har de grunn til å være skuffet. Da har de i tilfelle feilbedømt sitt publikum. For i motsetning til i politiske møter er applaus ikke vanlig i militære sammenhenger. Tausheten var imidlertid denne gang øredøvende. Og så intens at i den kan det ligge et viktig signal. At offiserene lyttet høflig er selvsagt. Og at ingen sa noe bør i lys av omstendighetene ikke overraske. Men 800 kvinner og menn med steinansikter minner mer om en begravelse enn en vekkelse.

For Trump og hans politiske prosjekt kan møtet i Quantico være et varsel om en utfordrende fremtid. For den lojalitet han krever av offiserene har de lovet til den amerikanske grunnloven. Ikke til Donald Trump.